Vi kan om vi vil - men vil vi nok? spør Jan Thomas Odegard, leder for Utviklingsfondet.
Vi kan om vi vil - men vil vi nok? spør Jan Thomas Odegard, leder for Utviklingsfondet.

Når vi står overfor kriser, er det viktig å mobilisere. Nå er vi mange som forventer samme handlingskraft – og betalingsvilje – fra våre ledere i møte med en av vår tids største oppgaver; å stoppe klimaendringene. 

Gjennom FNs bærekraftsmål har verdens ledere blitt enige om å utrydde sult og fattigdom og sikre en bærekraftig forvaltning av verdens ressurser. Parisavtalen fra 2015 forplikter alle land å handle umiddelbart for å stoppe klimaendringene. Dette er vår tids største oppgaver og burde være øverst på agendaen til enhver politiker. Utviklingsminister Ulstein har gått ut og sagt at viktige fremskritt de siste årene risikerer å gå tapt dersom vi ikke gjør mer for å stanse klimaendringene. Jeg kunne ikke vært mer enig. Men skal vi få det til, må vi også ville det.

Klimaendringene er her allerede. Regnet uteblir når det trengs som mest. Det regner altfor mye når det ikke skal. Vi husker alle fjorårets tørkesommer her hjemme. Det norske landbruket har ennå ikke hentet seg etter den påfølgende fôrkrisen. Ute i verden øker antall mennesker som sulter, og klimaendringene pekes ut som en av de viktigste årsakene. I 2017 opplevde Afrikas horn den verste tørken på over 70 år. Mange måtte flykte fra hjemmene sine på grunn av akutt mangel på vann, mat og fôr. Nylig mistet nesten 100.000 fattige mennesker hjemmet sitt i flom i sørlige Malawi. Like etter ble Mosambik, Malawi og Zimbabwe rammet av syklonen Idai. Sistnevnte omtales nå som den verste værkatastrofen på den sørlige halvkule noensinne.

Store flom- og tørke-katastrofer skjer oftere og oftere. Fattige land rammes særlig hardt fordi de fleste lever av landbruket. Småbønder som er direkte avhengig av det de produserer for sin og familiens overlevelse er ekstremt sårbare. Mister de avlingene sine har de ingenting. I Norge har vi tryggere rammevilkår på plass, og norske bønder har fått 2 milliarder i støtte fra fellesskapet for tapene de hadde etter tørken i fjor sommer. Den økte sulten og usikkerheten klimaendringer og ekstremvær medfører ute i verden undergraver mange av de andre målene Norge kjemper for innen helse, utdanning, miljø og økonomisk utvikling. 

Selv om det er bøndene som merker det først, er matproduksjon noe som angår oss alle. For mat må vi alle ha, både i dag og i morgen. Selv om vi kutter alle utslipp over natten vil vi måtte leve med klimaendringenes konsekvenser i flere tiår fremover. I tillegg til å gjøre alt vi kan for å redusere utslipp, må vi også raskt ta grep for å tilpasse oss de endringene som allerede er i gang, og som vi vil se mye mer av i fremtiden. Verdens matproduksjon må tilpasses et klima i endring.

Sikring av broer og veier mot flom er et eksempel på tilpasningstiltak. Matplanter som tåler et mer ustabilt vær, vanningsanlegg og bedre værvarsling er andre eksempler. Dette er tiltak som gjør at folk kan produsere mat selv om årstidene og dyrkingssesongene ikke følger sitt vanlige mønster. Lokalsamfunn trenger tilgang til informasjon om hva som skjer med klimaet, hvordan de blir rammet og hvordan de kan forberede seg best mulig. Økt kunnskap om bærekraftige jordbruksteknikker og hjelp til å organisere seg i kooperativer og samvirker gjør at bønder over hele verden står bedre rustet i møte med både ekstremvær og andre kriser. Dette er enkle tiltak som ofte også skaper økonomisk utvikling, nye muligheter og håp. Det mangler imidlertid støtte til gjennomføringen. Ifølge FNs Miljøprogram er det årlige behovet for støtte på flere hundre milliarder dollar.

Verdens land har ulikt ansvar for at klimaendringene skjer, og ulik kapasitet til å løse problemet. Selv om alle land skal bidra, forutsettes det i all internasjonal klimapolitikk at rike land skal bidra mest. De som historisk sett har sluppet ut mest – og dermed har størst ansvar for at klimaendringene skjer – skal gjøre de største utslippskuttene, men også bistå andre land i sin omstilling.

Internasjonalt trekkes ofte den norske regnskogsatsingen fram som Norges klimaalibi. Det er vel og bra, men den bidrar først og fremst til å redusere CO2-utslipp fra hogst. Norge bidrar nesten ikke internasjonalt til klimatilpasning. Dette til tross for at Paris-avtalen sier at finansering til tilpasning er like viktig som til utslippskutt. Ifølge rapporten «Norway’s Fair Share», fra Stockholm Environment Institute vil et rettferdig årlig bidrag fra Norge til klimatilpasning være flere ganger den norske milliardinnsatsen for regnskog. Vi er milevis unna.

Da jeg nylig reiste til Somalia traff jeg noen av de som virkelig kjenner klimaendringene på kroppen. I områdene jeg besøkte hadde befolkningen mistet over 70 % av husdyrene grunn av tørke de siste tre årene. Det er katastrofalt for et folk som har husdyr som sitt viktigste levebrød. Her møtte jeg en fattig bonde og far til åtte. Han hadde donert et stort jordbruksområde til et initiativ for å dyrke fram nye matplanter som bedre tåler tørke og annet ekstremvær. Dette er folk som mangler det meste, men allikevel deler sine knappe ressurser for at lokalsamfunnet skal kunne stå imot klimaendringene. Han er en av klimavitnene vi må lytte til.

Det haster å gjøre verdens matproduksjon i stand til å møte klimaendringenes konsekvenser. Vi vet hva som må til; hvorvidt vi lykkes er et spørsmål om politisk vilje. Milliardærer og politikere viser en sterk vilje til å stille opp for å gjenreise et viktig kulturarv som Notre-Dame. Nå forventer vi den samme viljen til å sikre vårt felles livsgrunnlag. En massiv satsing på klimatilpasning i landbruket i Norges samarbeidsland ville være en god start.

Jan Thomas Odegard

Leder for Utviklingsfondet

Kronikken var på trykk i Nationen 30. april 2019