Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 17. september 2013.
Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 17. september 2013.

Stortinget må derfor sørge for at Norge frem mot år 2030 tar strategiske grep innen utviklingspolitikken og etablere seg som det landet i verden som satser mest langsiktig, mest konsentrert og mest strategisk på miljøbistand, matsikkerhet, god internasjonal ressursforvaltning og rettigheter. Dette kan blant annet gjøres gjennom en mer aktiv bruk av Statens Pensjonsfond Utland. Samtidig må det politiske miljøet åpne for nye grep innenfor finansiering og gjennomføring av lavkarbon infrastrukturutbygging i Norge.

Alle partier som stilte til valg den 9. september må ta innover seg at Norges rolle internasjonalt vil vokse.  Økonomien vår er den 25. største i verden. Vi har verdens største statlige investeringsfond. Vi er store globalt på bistandsprogram på forvaltning av petroleumsressurser, regnskog og helse.  Vi er på 16. plass på listen over de største våpeneksportører. Vi er verdens 7. største bidragsyter til FN i absolutte tall. Vi har vært heldige med å få mye naturressurser rett opp i hendene, samtidig som vi har forvaltet dette særdeles godt og bygd konsensus rundt den norske modellen. Den bør vi ikke være redd for verken å fortelle eller dele med resten av verden.

I tillegg til å være en stormakt på fisk, vannkraft og olje – og gass, inntar vi nå en privilegert plass ved det store ressursfatet i Arktis. Som en nasjon som nyter godt av den internasjonale havrettstraktaten, vil Norge bokstavelig talt håve inn ressurser, kompetanse og velstand ved åpningen av havområdene i nord. Paradokset er at vi selv aktivt sørger for havissmeltingen gjennom vårt oljeeventyr. Når det nye prospektet Havis i Barentshavet kommer i produksjon en eller annen gang etter 2020 vil havisen som kjent være enda mer tynnslitt.  Det gir lyse fremtidsutsikter for deg og meg, men ikke om du bor i et fattig land i sør.

Fire megatrender

Overgangen til en grønn økonomi og en større økologisk forståelse må være på plass innen de neste 30 årene. Det er derfor Norge har en unik rolle å spille. Vi er selv avhengige av at globale allmenninger forvaltes godt, og vi trenger å ”kjøpe oss fri ” fra noen av de dilemmaene vår rikdom er tuftet på.  Men det må politisk vilje og forstand til - noen strategisk valg må gjøres.  Den rød-grønne regjeringen var fremsynt med sin Nord-Norge strategi og den nordlige halvkule vil fortsatt ha gode dager fremover. Medvirkende til dette er fire internasjonale megatrender. De slår delvis negativt ut for store deler av verden, men ikke for oss.

Den første er befolkningsveksten.  I følge FN  blir vi godt over 9 milliarder her på kloden. Men i Norge vil det stort sett være en velsignelse, i den forstand at vi trenger arbeidskraften. Befolkningstallet i seg selv avgjør ikke forbruk, men kanskje heller graden av modernitet. Det moderne vestlige mennesket har en forbruksfaktor på 32, mens en kenyaner er ned på 1. Ca 15 % av klodens befolkning har den type livsstil vi har her hjemme i Norge. Hver nordmann konsumerer altså mye mer og vårt fotavtrykk er mye større enn for ’folk flest’. Med fortsatt oljeutvinning i nord, vil dette vedvare.  Skulle alle opp på vår livsstil, ville vi måtte ta minst 10-gangen på forbruk. Dette ville være som om vi var ca 70 millioner på kloden. Hvor skulle vi ta all ressursene fra?  Modernisering i form av dagens livsstil er ergo harakiri.

Den andre trenden er det voksende naturressursbehovet. Utvinning av mineraler, vann og hydrokarboner, jord, og vilt og skog, øker på.  Da øker også presset på økosystemtjenester, som fotosyntesen, opptak av CO2 i havet, og innsektspollinering. Og vi begynner først nå å forstå hvor avgjørende viktig det genetiske mangfoldet rundt oss er. Men i dag er fire femtedeler av verdens landareal, minus Antarktis, direkte påvirket av menneskelig aktivitet. Det er bare de stedene som er ”langt borte” som fortsatt er unntaket, dvs de store skogene og tundraen i nord, kjerneregnskogsområdene i Kongo og Amazonas, og ørkenområdene i Afrika, Australia og Tibet. Hos oss er det fortsatt god plass; vi kommer ikke nødvendigvis til å krige oss i mellom om ressursene. Men det kan fort skje i befolkningsrike utviklingsland.

En tredje megatrend er globalisering, med sin liberaliseringslogikk og tendensen til å flytte produksjonen dit det er billigst og hvor arbeids- og miljørettigheter står svakest. Fra starten av FN-systemet og Bretton Woods institusjonene fra 1945 og utover, har denne trenden bare tiltatt i styrke. Norge har nytt godt av dette; men mange land i sør har blitt sittende igjen i urettferdige bytterelasjoner. Derfor har vi også et ansvar for å dele av det vi har fått til, vi som lever på den grønne gren.

Den fjerde trenden er permanente klimaendringer. I 2003 laget det amerikanske forsvarsdepartementet en egen rapport, Pentagon-rapporten, som spekulerte i hva som kan skje våre moderne samfunn om radikale og raske klimaendringer inntreffer, basert på kunnskap om hva som har skjedd i tidligere tider. Det er ikke lystig lesning. En annen amerikansk rapport spår 50 % økte væpnede konflikter, og 400.000 flere dødsfall som resultat av krig i Afrika innen 2030, med klimaendringer som bakenforliggende årsak.

Risikerer søksmål

Mot en slik bakgrunn vil den sannsynlige fortsatt ekspansive norske oljepolitikken, uten en ny og radikal omfordeling av midlene fra Statens Pensjonsfond, være direkte umoralsk. Å investere for tungt i fossile industrier er ikke fremtidsrettet nok. Tvert i mot risikerer Pensjonsfondet på sikt å bli saksøkt på bakgrunn av ny og bredere forståelse av begrepet miljøkriminalitet. Fondet kan derfor med fordel deles opp i målrettet virksomhet som investerer i fornybar energi og lavkarbon infrastruktur i utviklingsland. Dette er ikke bare naiv sinnelagsetikk; det er sunn fornuft. Alt annet er å skyte seg, og andre i foten, og å gå haltende inn i fremtiden. Det nye Stortinget er ansvarlig for at slike perspektiv blir del av en ny norsk utviklingspolitikk. Da tenker vi også på fremtidens generasjoner.

Skrevet av Andrew Kroglund, politikk- og informasjonssjef i Utviklingsfondet.