Les mer

Avstanden er stor fra åkerlappen og landsbyen til skyskraperne og FNs hovedkvarter i New York. Noen kvinner har trosset den geografiske, maktpolitiske og kulturelle avstanden, og befinner seg i New York for å følge FNs kvinnekommisjon. De har entret talerstolen og ber om at fine ord blir omgjort til handling.

Det er ikke mangel på fine ord i FN-bygningen.  I ei uke har vi hørt det samme budskapet fra et så og si samstemt kor av regjeringsrepresentanter fra hele verden, ledere i internasjonale organisasjoner, privat sektor og sivilt samfunnsorganisasjoner – likestilling er en forutsetning for bærekraftig utvikling. Ingen virker å være uenig i at det er dypt urettferdig at halvparten av verdens befolkning må kjempe mer for sine rettigheter fordi de er født som kvinner.

Giftes bort og holdes nede

Urettferdigheten rammer spesielt kvinner på landsbygda. Millioner av jenter giftes bort i ung alder. Manglende tilgang til og kunnskap om reproduktive helsetjenester fører til at millioner av jenter og kvinner ikke selv kan bestemme når de vil bli mor. Altfor tidlig svangerskap og barnefødsel setter mange liv i fare. I tillegg til å være et stort hinder for kvinners tilgang på utdanning og arbeid, rett til deltakelse og økonomiske selvstendighet.

Kvinner står for en stor andel av verdens matvareproduksjon, og spiller en stadig viktigere rolle i jordbruket, men svært få av dem eier jorda de jobber og tar vare på. Kvinnenes lave formelle status er både juridisk og kulturelt betinget. Arverettene i mange land favoriserer menn, og kvinnene møter ofte stor motstand fra ektemannen hvis hun ber om felles eiendomsskjøte på jorda de dyrker i felleskap. Det finnes også fortsatt land hvor kvinner ikke har lov til å eie jord. Konsekvensene er at mange kvinner mister jorda hvis ektemannen dør, eller forlater henne.

Det store jordtyveriet

Landran, såkalt landgrabbing, har kommet opp som en ny trussel mot kvinners rett til å eie jord. I Afrika, Asia og Latin Amerika fører ekspansjon av monoplantasjer, som afrikansk palmeolje, sukkerrør eller treproduksjon, til økt press på jorda og dette rammer ikke uventet de mest sårbare hardest. Kvinner har ikke tilgang på kreditter og teknologi på lik linje som menn. Dette fører til at det er vanskeligere for kvinner å forbedre produksjonen, noe som også øker sårbarheten forklimaendringer.

Krever å bli hørt

Kvinnene vil være med å bestemme hva som skjer i lokalsamfunnene og i landene de bor i. De vil inkluderes i beslutningsprosesser. De krever at deres rettigheter og behov tas hensyn til når utviklingsplaner og klimatilpasningsplaner utvikles. De krever jord og tilgang på kreditt og utdanning. De vil bestemme over sin egen kropp og når og hvor mange barn de vil ha. De ønsker et mer handlekraftig FN og ansvarlige nasjonale ledere. De ber om at bistandspengene kommer ut til lokalsamfunnene. De ønsker å styrke kvinne- og grasrotorganisasjoner slik at de kan påvirke politiske prosesser.

Dette er legitime krav. Det er bred enighet på Kvinnekommisjonen i New York om at kvinner må få tilgang på og kontroll over ressurser, inkludert jord, teknologi, kreditt, energi og vann. Det understrekes gang på gang at kvinner spiller en nøkkelrolle og må inkluderes i beslutninger på alle nivå.

Når alle er så enige, er det passende å gjenta spørsmålet Statssekretær Ingrid Fiskaa stilte under et diskusjonsseminar om Rio+20: Hvorfor har det skjedd så lite?

Riktig retning etter Rio+20?

Det er snart 20 år siden Rio-konferansen og erklæringen om bærekraftig utvikling. Det er 17 år siden kvinnekonferansen i Beijing. Og veien til en bærekraftig og rettferdig verden, hvor kvinners rettigheter blir respektert på lik linje med menn, virker fortsatt å være en utopi. Mange er redde for at Rio+20 blir nok en konferanse for store ord uten handling.

Utviklingsfondet tror FN kan spille en viktig rolle i styrking av et internasjonalt rammeverk for økt likestilling og garantier for kvinners grunnleggende rettigheter. Det er viktig at kvinner på landsbygda endelig har kommet på det internasjonale samfunns dagsorden. Selv om avstanden fra åkeren til FNs hovedkvarter synes stor, henger de to virkelighetene tett sammen. Det er kvinnene på landsbygda som best kjenner sin egen situasjon, og det de som sitter med løsningene og forslagene om hva som trengs. Men de er også avhengig av at flere støtter kampen deres og at alle ordene vi har hørt her i New York resulterer i konkret handling. Det forutsetter også at kvinner på landsbygda fortsetter å være på den internasjonale dagsorden. Deres behov må inkluderes i Rio+20 og internasjonale klimaavtaler. Internasjonale handelsordninger må ta hensyn til kjønnsperspektivet og kvinnenes sårbarhet. Og viktigst av alt – de må være med på å utforme agendaene for alle disse prosessene som påvirker livene deres