Fattigdom øker sårbarheten for klimaendringer

Det er en viktig forskjell mellom rike og fattige når det gjelder klimaendringenes konsekvenser. For mange millioner mennesker i fattige land vil klimaendringene føre til forverring av en allerede vanskelig situasjon. Endringer i temperatur og nedbør, økt flom og tørke kommer i tillegg til andre problemer, som matusikkerhet, dårlig infrastruktur, lav kjøpekraft, og ustabile politiske forhold. Fattige mennesker er svært sårbare for selv små endringer. En liten reduksjon i avlingen fra år til år kan til slutt bety at man sulter. Fattigdom er en av faktorene som gjør lokalsamfunn og individer ekstra sårbare, men klimaendringer kan også dytte familier og lokalsamfunn over i fattigdom. Tilpasning kan gjøre lokalsamfunn sterkere overfor både klimasjokk og økonomiske vanskeligheter.

Tap og skade – når toget har gått for tilpasning

Tilpasning til klimaendringer har vært på agendaen i flere år, og det er bred forståelse for nødvendigheten av dette, også innenfor det internasjonal rammeverket for klimaforhandlinger. Men hva gjør du når jorda du har å dyrke på, selve livsgrunnlaget ditt, har rast ut i elva? Når huset ditt ikke kan bygges opp der det stod fordi havet har rykket inn i hagen? Når områder har blitt så tørre at ikke lenger kamelene en gang får nok vann? Når du ikke lenger kan bo der du har bodd hele livet, men ikke har noe sted å flytte til? Når det ikke lenger er mulig å tilpasse seg kommer konseptet tap og skade inn i bildet.

Tap og skade kom inn som en del av Parisavtalen helt på tampen av forhandlingene i 2015, etter stort påtrykk fra mange utviklingsland og miljøorganisasjoner. Det er etablert en egen mekanisme under Parisavtalen, Warsawa mekanismen for tap og skade (WIM), hvor dette adresseres spesielt. Rike lands og utviklingslands interesser står gjerne sterkt mot hverandre på dette punktet, fordi det i stor grad handler om hvem som bærer det historiske ansvaret for menneskeskapte klimaendringer, og hvordan disse skal bidra overfor dem som nå bærer de største byrdene. Det viser seg at det fremdeles er et hav av avstand mellom det rike land er villig til å bidra med og de tapene og skadene mange utviklingsland faktisk har lidd i møte med klimaendringer. Dette begrenser seg ikke bare til økonomiske tap og skader, men også ikke-økonomiske tap, som for eksempel tap av biologisk mangfold og kulturelle praksiser.

I de mest ekstreme tilfellene tvinger klimaendringer mennesker på flukt, og allerede i dag er det flere mennesker som flykter fra naturkatastrofer enn fra krig, og antallet klimafordrevne vil øke i framtiden. Feilslått politikk, dårlig infrastruktur og manglende informasjons og varslingssystemer gjør at naturkatastrofer blir en krise fattige mennesker i lavinntektsland må flykte fra. I tillegg kommer mennesker som må flytte på seg fordi endringer over tid gjør at det i visse områder ikke lenger er ressursgrunnlag for at menneskene som lever der kan fortsette med det.

Rike land har tidligere lovet minst 100 milliarder amerikanske dollar årlig i klimastøtte til fattige land, men det skorter på leveringen. 

Hvordan jobber Utviklingsfondets med dette?

Utviklingsfondets metode for klimatilpasning har vi kalt klimatilpassede landsbyer. Vi tilbyr opplæring og støtte, og legger til rette for at innbyggerne i de berørte landsbyene selv kartlegger sine sårbarheter og bestemmer seg for hva de vil gjøre. Utviklingsfondet bidrar med å betale for tiltakene, men ansvaret for gjennomføringen ligger hos innbyggerne og baserer seg som regel på felles innsats og dugnad.

Ulike områder har ulike utfordringer, og de konkrete tiltakene som gjennomføres varierer fra sted til sted. Dersom de er plaget med flom, kan de for eksempel plante trær eller bygge diker for å holde vannet unna. Dersom de har for lite vann, kan det være viktigere å bygge en dam eller kanaler for å lede vannet fram til hus og åker. Når landsbyen er bedre tilpasset, vil det gå lettere å drive landbruk og inntektene øke.