Utviklingsfondet
Kampens kjerne, høyspentmaster. Foto: ednl_Flickr

– Svenneprøven i Hardanger

Vi står alle overfor ett og annet personlig dilemma i våre liv. En regjering, derimot, står ovenfor mange dilemma, på vegne av storsamfunnet. Kraftlinjene i Hardanger har blitt symbolet for et slikt dilemma; her står forenklet natur og tradisjon mot modernitet og de raske tekniske løsninger.

Ved å tillate en ny vurdering av trasevalg, har regjeringen åpnet opp for et paradigmeskifte: naturen har en såpass stor egenverdi at den kan veie tyngre enn ”fremskritt” og rene pengeverdier. Samtidig er vi vitne til en liknende debatt i det fattige landet Ecuador i disse dager. Kan måten Norge og Ecuador håndterer våre dilemmaer vise nye veier til utvikling?

Et maleri. En stemning. En nasjon. Nasjonalromantikken i essens. Og brudeparet og dets bunadskledde følge. Mennesket i naturen. Norge i rødt, hvitt og blått. Og grønt. Det er slik vi kjenner det fra Nasjonalmuseet, fra historiebøkene og fra egne reiser vestover. Dette er ”bildet” turistene kommer for å se. Brudeferden i Hardanger. Dette er det Norge vi selger utad. Det var dette som førte til at Geiranger kom på FNs verdensarvsliste..

Går du på nasjonalmuseet i Quito, Ecuador ser du også flotte naivistiske bilder franasjonalklenodiet Amazonas. Og samtidig er regnskogen landets skattkammer på så mange vis, ikke minst pga av all oljen som nærmest ber om å bli pumpet opp. Men det fattige Ecuador inngikk den 4. august en avtale med FNs utviklingsprogram, UNDP.  Landet frasier seg retten til å bore olje i et stort naturreservat i det vestre Amazonas. Reservatet er ansett som vakkert, viktig og verneverdig. FN trår til med et eget fond for å kompensere. Estimerte 846 millioner tønner råolje ligger under Yasuní National Park og roper etter å komme opp til overflaten for å omgjøre seg til dollar og synlig utvikling. Det er et seriøst utviklingsdilemma.

Men oljen skal altså ikke røres.  Er de gale der borte? Vil de ikke ha utvikling? Forstår de ikke sitt eget beste? Men nei; 982,000 hektar i det vestre Amazonas, og en av planetens mest verneverdige områder skal få ligge. Med sin flora, fauna og indianere. I all evighet.  Dessuten viser beregninger at l CO2 utslipp like store som Frankrike og Brasil til sammen nå forhindres. Og hovedstads-ek vatorianere kan fortsatt se naivistiske malerier av regnskogen på deres nasjonalmuseum; de opprettholder det helhetlige og sanne bildet av den naturskjønne moder jord, og turistene får se det de ønsker å se: Urørt natur =  utvikling.

I 2008 endret Ecuador grunnloven slik at natur og økosystemer ble grunnlovsbeskyttet, som størrelser med verdi i seg selv. I prinsippet kan enkeltperson gå til rettssak på vegne av naturen. Dette er en helt ny måte å tenke biodiversitet og mangfold på. Kanskje ikke så rart, ettersom mange lokalsamfunn i ecuadoriansk Amazonas i over 17 år har ligget i kontinuerlig rettsstrid med oljegiganten Chevron angående ødelagt jordsmonn og forgiftet drikkevann pga oljesøl og bruk av giftige kjemikalier. Taper Chevron risikerer de å måtte betale opptil USD 27 milliarder. Dette minner mer og mer om utviklingen i kampen mot tobakksselskap og i Ecuador. 

En økonomi som er i harmoni med lokalsamfunnet, naturen og planeten. ’Det er fali, det’ ville Ludvig ha sagt. Men det er det saken i Hardanger egentlig har dreid seg om.  Og det er derfor ikke bare vestlendinger har reagert så sterkt. Det angår i dypeste forstand et ønske om å dreie utviklingen av landet vårt over i en mer bærekraftig retning.

Nå har det blitt ”in” blant ungdom å gå i fjellet igjen, meldte DNT i sommer. Og det er en kjent sak at de som bruker naturen, eller ”de som går inn i naturen for å bruke Arne Næss sine ord, gjerne vil beskytte naturen. De er villige til sivil ulydighet. De er som amazonas-indianere, men uten pil og bue. Hardanger er derfor også et generasjonsfenomen. Og klima- og utvilkingsdilemmaer bør ses i et generasjonsperspektiv, i stedet for i snevre nasjonale rammer.

Løsningen Ecuador og UNDP foreslår er ikke uten problemer. Det er praktiske utfordringer hele veien. Slik det er i Hardanger-saken. Men dette kan innevarsle en ny debatt om naturen og våre bilder av hva utvikling er. Brudeferden i Haranger er for lengst over. Det kunne ha blitt en skikkelig sosialdemokratisk skillsmisse. Men megling er på gang. Foreløpig kan vi kalle dette svenneprøven i Hardanger.

Skrevet av Andrew P. Kroglund, Informasjonssjef i Utviklingsfondet, kronikken stod på trykk i VG 22.08.10