Utviklingsfondet

Sulten som faen

Det er på tide å bli enige om veien videre for å utrydde sult som fenomen. Det vil ikke bare komme de som sulter til gode, men være en god økonomisk investering for framtida, skriver Andrew Kroglund i en kronikk i magasinet LO Aktuelt.

Ari Behn var trist som faen. For det fikk han terningkast 6 og tatoverte den siden inn på det ene skulderbladet sitt. Behn var sulten på suksess, jobbet og skaffet seg oppmerksomhet. Jeg er også trist som faen når jeg leser om den fortsatt pågående hungerskatastrofen på Afrikas Horn. Eller når jeg leser at ca 16.000 barn dør daglig av sultrelaterte årsaker. Men det gir verken meg eller Utviklingsfondet noen terningkast. Kanskje bare noen skuldertrekk fra folk flest.

Problemet er kanskje at vi ikke tør å være naive nok i løsningene vi foreslår? Store ting starter ofte med enkle tanker eller naive handlinger. Ta for eksempel reformasjonen. I følge folketradisjonen oppgis startpunktet tradisjonelt til den 31. oktober 1517, da Martin Luther spikret opp sine teser mot avlatshandel på kirkedøren i Wittenberg. Noe så naivt! Nordmenn er heller ikke for avlatshandel, i moderne forstand: og de fleste forstår at utviklingsbistand alene ikke er nok for å hindre sult, men må komme i tillegg til nødvendige strukturelle reformer som vil endre dagens uverdige situasjon hvor rundt 1 milliard mennesker sulter.

I 2011 hadde vi det storstilte 150 årsjubileet for Fridtjof Nansens fødsel. På 1920-tallet ledet Nansen Folkeforbundets arbeid med å organisere hjelpearbeidet for 35 millioner mennesker som var truet av sult i datidens Sovjetunionen. Kilder sier at ca 5 millioner mennesker døde. Nansens innsats førte til at Norge påtok seg et viktig internasjonalt engasjement som vi har fortsatt, og at sultproblematikken ble satt på den internasjonale agendaen.

Dagens matproduksjon fungerer ikke

I Nansens ånd er det derfor på tide å konkludere og bli enige om veien videre for å utrydde sult som fenomen. Vi vet at matproduksjon består av en kombinasjon av tre faktorer: jord, arbeidskraft og kapital (i form av gjødsel, såfrø, maskiner osv). Dagens globale modell for matproduksjon pøser på med kapital, tar for seg av jord og bruker lite arbeidskraft. Omkostningene i miljømessig forstand kalkuleres ikke inn i produktene. Mange streber etter å bli som de store produsentene, USA, Storbritannia og Nederland, hvor ca 1 prosent av befolkningen er bønder. Men i utviklingsland er arbeidskraft en overskuddsvare. Skulle tallet på bønder i India, nå i underkant av 60 prosent av de yrkesaktive, bli redusert til USAs nivå, ville nye 59 prosent av befolkningen bli arbeidsledige. Verken India eller verden har arbeid å tilby dem. God matjord er en knapphetsfaktor verdt å ta vare på. Tilstrekkelig arbeidskraft, nøktern kapitalbruk og respekt for jorda må til. Og sannsynligvis mindre høyindustrialisert kjøtt. Og minst mulig sløsing. Banalt. Kjedelig politisk korrekt. Men som den lille gutten i Keiserens ny klær viste oss: verden er ofte enklere enn vi tror.

Våre ti teser ut av uføret er derfor som følger:

1. Utryddelse av sult og feilernæring og retten til mat må bli en bærebjelke i norsk utenrikspolitikk.

2. Norsk bistand til bærekraftig landbruk må økes betydelig, fra ca 2,5 % i 2010 til minst 10 % av bistandsbudsjettet.

3. Norsk landbruksbistand må vris mot agroøkolgiske og andre former for bærekraftig småskala landbruk, i tråd med anbefalingene fra FNs spesialrapportør for retten til mat. (Agroøkologi er et jordbrukssystem som baserer seg på de ressursene som allerede finnes i naturen for å bekjempe skadedyr. Selv om den baserer seg på økologiske teknikker, utelukker den ikke bruk av kunstgjødsel i moderate mengder).

4. Norge må arbeide for at ledere i utviklingsland selv prioriterer bærekraftig matproduksjon og har som mål at minimum 10 % av deres egne budsjett øremerkes landbruksutvikling, slik afrikanske statsledere faktisk vedtok som målsetting i 2003.

5. Norge må støtte prinsippet om matsuverenitet, som bl.a. betyr sikring av bønders rettigheter og at ethvert land har rett til å føre den politikken som er nødvendig for å fø sin egen befolkning så lenge dette ikke hindrer andre i å gjøre det samme.

6. Norge må innføre en egen skatt på finanstransaksjoner som øremerkes til det internasjonale arbeidet med matsikkerhet og klimatilpasning i fattige land.

7. Norge må arbeide mot oppkjøp av matjord og landran i utviklingsland, det være seg fra multinasjonale selskap eller stater. Norge må heller gå inn for landreformer til fordel for småbrukere.

8. Multinasjonale selskap ønsker økt monopol over matkjeden. Men Norge må ikke la seg presse fra storselskap til å godkjenne genmodifiserte planter og dyr.

9. Vår oljebaserte økonomi er en trussel for både klima og biologisk mangfold. Vi må alle arbeide for at politikere og andre fremmer en debatt om en ny og grønn økonomi.

10. Vårt daglige forbruk av kjøtt basert på soyaimport og kraftfôr er ikke bærekraftig. Dyr avlet opp på gress og i utmark er mer bærekraftig. Vi må derfor kutte ned på antallet middager basert på ikke-bærekraftig kjøttproduksjon.

Konflikter som sultgenerator

I tillegg til bærekraftige jordbruksmetoder, krever en sultfri verden først og fremst bedre styresett og fravær av konflikt. Fred er det vanskeligste. Men et jordbruk som både gir avkastning økonomisk og økologisk kommer heller ikke av seg selv. Ikke alle er like interessert i lavkarbonløsninger – tidens mantra er derimot lavkarbo.

Vår hunger etter kunnskap ga oss det berømte epletyveriet fra Edens Hage. Det ga grunnlaget for overgangen til jordbrukssamfunn, skriftspråk og sivilisasjon. Og sult og hungersnød. Men også kunnskapen til å gjøre noe med det. Nå mangler bare den tilstrekkelige viljen.

Ifølge tall fra FNs mat og ernæringsorganisasjon, FAO, kreves det 209 milliarder dollar i årlige investeringer for å utrydde sult innen midten av dette århundret. I perioden 1997-2007 har investeringsnivået ligger på 142 milliarder dollar. Det betyr at det må investeres 67 milliarder dollar mer per år, eller en 50 % økning.

Fagbevegelsen sitter med nøkkelen

Samtidig har bistandsorganisasjonen ActionAid regnet ut av de årlige tapene på grunn av sult i Afrika sør Sahara og Asia alene beløper seg til 450 milliarder dollar. Trekker en fra de nevnte investeringene FAO mener er nødvendig for å utrydde sult, ser vi at verden kan tjene enorme summer på å avskaffe sult - 383 milliarder dollar årlig.

Klarer vi å tenke på menneskeheten som borgere i en stor global landsby, må denne nødvendige kunnskapen føre til ny giv blant politikere, byråkrater og folk flest: vi må alle bli mer ambisiøse på å utrydde sult som fenomen. Det er verdig en Nansen.

Og det er svært relevant nå ved inngangen til 2012. I juni i år samles alle verdens nasjoner til et Rio+20 toppmøte i Rio de Janeiro. Her skal en begrepet grønn økonomi diskuteres. Vår egen Gro Harlem Brundtland dro i 1987 i gang arbeidet med Brundtlandkommisjonens rapport, som så munnet ut i Rio-toppmøtet og Rio-deklarasjonen i 1992. Tenk det; 20 år siden. Det er bare for alle å brette opp ermene igjen, også for fagbevegelsen. En grønn fagbevegelse sitter med nøkkelen til fremtidens lavkarbonsamfunn. Jeg er derfor ikke trist lenger. Jeg er derimot optimistiske som fy!

Emneord: jordbruk, utvikling, sult