Utviklingsfondet

En indisk bonde bærer halm. På grunn av WTO-reglene kan ike India subsidiere nasjonal matproduksjon slik som for eksempel USA og EU.

Subsidiert fattigdom

Hvis vi vil sikre global matvaresikkerhet, må regelverket om handel med landbruksvarer ut av WTO.

Over 800 millioner mennesker sulter, og hver dag dør mer enn 20.000 av sult og sultrelaterte årsaker. Over halvparten av dem er barn. Dette er det groteske bakteppet for forhandlingene som nå foregår i Verdens handelsorganisasjon (WTO). Reglene det forhandles om har stor betydning for matsikkerhet i utviklingsland. Planen er at forhandlingene skal være ferdige i løpet av året. Vil norske myndigheter stå på for regler som kan sikre mat til de aller fattigste, eller vil de forsvare et regelverk som er grovt urettferdig og som legger større vekt på økt internasjonal handel enn å oppfylle retten til mat for alle?

Regelverket det forhandles om dreier seg om mulighetene for utviklingsland til å bruke program for å redusere sult og fattigdom blant annet ved å kjøpe opp produktene til fattige bønder til avtalt pris. Mange utviklingsland har slike program. Et stort problem med dagens regelverk er at oppkjøp av mat fra fattige bønder til en fastsatt pris regnes som subsidier. Det er ikke den eventuelle forskjellen mellom prisen myndighetene tilbyr bøndene og markedsprisen som regnes som subsidier – hvis myndighetene tilbyr bøndene en pris over markedspris. Det er forskjellen på det som var markedsprisen i årene 1986–1988 og den prisen myndighetene tilbyr bøndene, som regnes som subsidier!

Fattige land kommer ekstremt dårlig ut

I Kenya var markedsprisen for mais på 100 dollar per tonn i perioden 1986–88. Nå er den 400 dollar. I følge WTO-regelverket betyr det at Kenya subsidierer bøndene med 300 dollar per tonn om myndighetene kjøper fra bøndene til dagens markedspris! På grunn av at denne utregningsmåten gir store subsidier – på papiret, så risikerer utviklingsland å bryte grensen for subsidier som WTO-regelverket har satt.

Reglene i WTO for subsidier forskjellige for rike og fattige land, og de fattige landene kommer ekstremt dårlig ut. Regelverket ble framforhandlet mellom 1986 og 1994 – under markedsliberalismens glansdager. Den altoverskyggende ideologien var at alt skulle bli varer på et marked, og fri flyt av varer og tjenester var et overordnet mål. Styrkeforholdet mellom de store industrialiserte landene og utviklingslandene var slik at USA og EU nærmest kunne diktere hva som skulle stå i avtaletekstene. Reglene i WTO ble dermed slik at de rike landene, som alle ga store subsidier til landbruket, skulle redusere dem eller legge dem om til «ikke handelsvridende subsidier».

India får ikke gjøre som USA

I praksis betydde dette at de kunne fortsette som før, og nærmest fritt øke sine subsidier. USA doblet sine subsidier til landbruket fra 1995 til 2011. EU kan ha såkalte markedsforstyrrende subsidier på opp til 30 prosent av verdien av den totale produksjonen, og ubegrenset støtte til program som ikke regnes som markedsforstyrrende – selv om de i realiteten er det. Dette hadde ikke vært noe problem dersom støtten hadde vært til produksjon til nasjonalt forbruk, og ikke til en eksport som ødelegger for bønder i andre land. Men nå dumpes subsidierte varer i utviklingsland og ødelegger for markedene for lokale bønder.

De fleste utviklingsland hadde ingen subsidier til bøndene da WTO-avtalen ble laget, men de fikk lov til å innføre subsidier opp til 10 prosent av den totale markedsprisen. Da WTO-avtalen trådte i kraft, kunne land registrere såkalt «ikke handelsvridende subsidier». Dette omfatter mesteparten av støtten som ikke direkte er knyttet til mengde produksjon. USA registrerte sitt program for nasjonal matvarehjelp som slik støtte. India som startet sitt program for å sikre mat til de fattigste innbyggerne etter at WTO-avtalen trådte i kraft, ikke kunne registrere den på samme måte.

Subsidier av eksport burde forbys

USAs støtte til sitt program var i 2011 på 79 milliarder dollar og omfattet 47 millioner mennesker i USA. Det omfattes ikke av taket for subsidier. Indias program var på 21 milliarder dollar og omfattet 800 millioner mennesker. Denne støtten regnes som subsidier siden programmet ble satt i verk etter at WTO-avtalen trådte i kraft. Flere utviklingsland, blant annet India, butter nå i taket på 10 % for subsidier fordi hele forskjellen mellom markedsprisen i 1986–88 og den prisen myndighetene betaler bøndene i dag for å sikre mat til de fattigste, regnes som subsidier.

Prinsipielt sett burde alle land ha rett til å bestemme graden av og formen for beskyttelse og støtte til nasjonal matproduksjon for nasjonalt konsum. Subsidier av eksport kan ødelegge for lokal produksjon i andre land, og burde derfor forbys eller «nulles ut» gjennom eksportavgift eller liknende tiltak. Prinsippet om matsuverenitet burde ligge til grunn for det internasjonale regelverket for handel med mat.

Landbruksvarer må ut av WTO

Det bryter imidlertid så fundamentalt med hele grunnprinsippet i WTO, at et stort antall organisasjoner verden over, derunder Utviklingsfondet, mener hele regelverket om handel med landbruksvarer må ut av WTO. Det blir ikke resultatet av de pågående forhandlingene i WTO. Men det bør være mulig å få en avtale om at utviklingsland har rett til å sikre mat til alle gjennom å kjøpe opp mat fra sine egne fattige bønder.

Norge kan spille en viktig positiv rolle i de pågående forhandlingene. Statssekretær Morten Høglund (Frp) har sagt at Regjeringen er åpen for innspill og diskusjon med norske organisasjoner i denne saken. La oss sørge for at Norge også i WTO gjør en god jobb for å sikre retten til mat for alle – slik en blant annet gjør i FNs komite for verdens matsikkerhet.

Skrevet av Aksel Nærstad, seniorrådgiver i Utviklingsfondet, internasjonal koordinator for More and Better Network, og styremedlem av Handelskampanjen.