Utviklingsfondet

Småbrukernes dag

Alle kjenner 1. mai som den internasjonale arbeiderdagen. Ikke like mange kjenner til 17. april, den internasjonale småbrukerdagen.

Dagen er valgt til minne om 19 jordløse bønder fra De jordløses bevegelse (MST) i Brasil som I 1996 ble drept fordi de sloss for tilgang til jord de grunnlovsmessig har rett til å dyrke mat til seg selv og sine på. Siden militærkuppet i Honduras i 2009 er sikkerheten for politisk aktive småbønder blitt betraktelig forverret. De siste par årene er 44 småbønder drept som følge av protest mot tvangsflytting bare i Bajo Aguán, et lite område nord i Honduras. Dessverre er dette bare to av utallige tilsvarende historier, der småbønder blir offer for industrielt landbruk, kraftutbygging eller utvinningsindustri.

Småbøndene produserer over 2/3 av maten til verdens befolkning. Resten kommer fra industriproduksjon. Kun 10 prosent av maten som produseres krysser landegrensene. Likevel er matvarer en del av det internasjonale frihandelsregimet i WTO. Hver dag dør 20.000-30.000 mennesker av sult og sultrelaterte sykdommer. Av disse er 14.000 barn under 5 år. Hvordan kan dette skje når vi vet at vi i dag kan produsere nok og næringsrik mat til 9 milliarder mennesker? 80 prosent av dem som sulter er selv småbønder, jordløse på landsbygda uten tilgang til matjord eller er urfolk, nomader, sankere og fiskere. Resten av dem som sulter er fattige i byene.

1/3 av jordens befolkning på 7 milliarder er småbønder tilknyttet jordbruk, fiske eller annen primærnæring – langt flere enn antallet arbeidere i verden som 1. mai er opprettet for. Tilgang til nok og næringsrik mat er en menneskerett som stater må bruke maksimalt av sine ressurser for å innfri! Og dette må skje uten diskriminering. I dag er spesielt jenter og kvinner overrepresentert i sultstatistikken. Det er et globalt problem at 1 av 7 mennesker på jorden ikke har tilgang til nok mat. Det er derfor viktig at alle aktører fører en samordnet politikk som legger til rette for at alle har mulighet til å leve et verdig liv. Norske myndigheter må lede an i arbeidet med å sikre nye mekanismer i Verdens matsikkerhetskomité (FN), som gjør det mulig å overvåke sultbildet, samt politiske virkemidler for å bekjempe sult og ansvarliggjør de som svikter de sultende.

Matproduksjon er langt mer enn landbruk- og fiskeripolitikk. Mat er makt og er sterkt preget av handels-, miljø-, helse-, energi- og kulturpolitikk. Der hvor det er makt og penger å tjene regjerer andre interesser enn å fordele maten rettferdig i verden. Derfor får kampen om matjord og vann så dramatiske konsekvenser at man er villig til å drepe, noe som ble skjebnen til de 19 i Brasil 17. april 1996.

I Norge bruker vi i økende grad soyabasert kraftfôr til egen matproduksjon, i stedet for å bruke egne ressurser og egne beiteområder. Norge importerer kun GMOfri soya, i all hovedsak fra Brasil. MST og  urfolkbevegelsen i Brasil er svært kritiske til det industrielle landbruket som blant annet produserer soya til oss, delvis fordi den legger kjepper i hjulene for gjennomføringen av nasjonalt vedtatte – og livsnødvendige – landbruksreformer, samt anerkjennelse av urfolksterritorier.

Ved at det er mer lønnsomt å la kyrne stå inne i haller og fôres på kraftfôr i stedet for å la dem gå på beite, aksepterer Norge og norske politikere denne virksomheten. Økt forbruk av hvitt kjøtt og svin legger også et ansvar på både norske politikere og forbrukere. Vi som signerer denne kronikken ønsker en endring i norsk og internasjonal politikk. Vi må ta et oppgjør med industriell matproduksjon, som kun bidrar til en liten del av matproduksjonen, men som er ansvarlig for en stor del av klimautslippene, reduksjon av det biologiske mangfoldet på jorda, overforbruk av vann, gir alvorlige helseproblemer, gambler med framtida ved bruk av GMO og fører til arbeidsløshet, fattigdom og emigrasjon til slum i byene.

Skal vi bekjempe sult må det skje et radikalt skifte innen internasjonale rammevilkår! Vi må bytte ut begreper som matsikkerhet og selvforsyningsgrad – etablerte ord innenfor dagens politiske regime – og innføre et nytt politisk begrep; matsuverenitet. Matsuverenitet, som tar utgangspunkt i retten til mat, betyr at folk og suverene stater gjennom demokratiske prosesser selv bestemmer sin egen landbruks- og matpolitikk, blant annet sin rett til å beskytte og støtte bærekraftig matproduksjon til nasjonalt forbruk. Samtidig betyr det at ingen land skal kunne ødelegge andre lands nasjonale markeder ved subsidier på eksport. Matsuverenitet betyr også at bønder har rett til jord og vann og til å bruke egen frø.

Forbrukerne må ha rett og mulighet til å kunne kjøpe nok, sunn og lokalprodusert mat. Vi er glade for at regjeringen også ser viktigheten av dette, da de i Landbruksmeldingen (Stortingsmelding nr. 9/2011-2012)  kriver at de vil: «arbeide internasjonalt for anerkjennelse av retten til produksjon av mat for egen befolkning».

____________________________________
Stein Brubæk, Norges bonde- og Småbrukarlag
Tom Henning Bratlie, FIAN Norge
Heidi Lundeberg, Latinamerikagruppene
Aksel Nærstad, Utviklingsfondet

Artikkelen sto på trykk i Nationen på den internasjonale småbrukerdagen, 17. april 2012.