Utviklingsfondet
Mari Tefre/Svalbard Globale frøhvelv

Såfrø – kimen til utvikling

I slutten av februar ble Svalbard Globale frøhvelv offisielt åpnet med brask og bram av regjeringen. Såfrø i en genbank er vel og bra, men det må ikke overskygge den viktigste formen for genressursbevaring, nemlig den som skjer gjennom bønders aktive bruk av såfrø.

Bruk og videreutvikling av det biologiske mangfoldet i åkeren er en svært viktig utviklingsvei som sikrer fattige bønder et mer variert kosthold, redusert sårbarhet i tilfelle sykdomsangrep eller tørke i avlingen, samt kontroll over frø som de selv både liker og eier.

Genetisk mangfold er viktig

26. februar ble Svalbard Globale frøhvelv formelt åpnet. Mange prominente gjester ble invitert til åpningen. Wangari Mathai, den kenyanske miljøforkjemperen som vant Nobels fredspris i 2004, var en av dem. Generaldirektøren i Global Crop Diversity Trust, Cary Fowler, som har vært ansvarlig for å samle inn og transportere frø fra hele verden til Svalbard var en annen. Norges statsminister og landbruksminister var også der. Men av alle de prominente gjestene, var uten tvil risbonden Eulogio Sasi fra Filippinene den mest spesielle.  Dyktige og erfarne bønder som Eulogio Sasi skaper nemlig frø til plantesorter som er godt tilpasset lokalt miljø og klima – sånne frø som skal lagres i frøhvelvet.

Den store oppmerksomheten som nå er rettet mot genressurser er fortjent. Å sikre at det genetiske mangfoldet i verdens matplanter bevares for framtidige generasjoner er et viktig bidrag til utvikling gjennom reduksjon av sult og fattigdom i utviklingslandene. Der har de fleste av verdens viktigste matplanter sin opprinnelse, og der er behovet for matvaresikkerhet og videreutvikling av jordbruket prekært. Tap av biologisk mangfold er i dag en av de største utfordringene for miljø og bærekraftig utvikling. Mangfoldet av matplanter er stadig under press. Konsekvensen er et ikke-reversibelt tap av våre muligheter til å utvikle nye sorter som er tilpasset klimaendringer, nye plantesykdommer og behovene til en voksende befolkning. Hovedårsaken til tap av plantegenetisk mangfold, er at tradisjonelle sorter har blitt erstattet med ”moderne” sorter som ofte er mer høytytende når de blir dyrket i et system som benytter betydelige mengder av sprøytemidler, kunstgjødsel og irrigasjon. Den grønne revolusjonen bidro til høyere matproduksjon, men på bekostning av mangfoldet i bondens åker. I løpet av det 20. århundre har FAO anslått at vi har tapt opp mot 90 prosent av sortsmangfoldet i mange viktige matplanter.

Tilpassede løsninger

Åkrene til småbønder i utviklingsland kjennetegnes i dag av et stort plantegenetisk mangfold, både når det gjelder antallet forskjellige plantearter på åkerlappen, og når det gjelder sorter innen de viktigste artene. Dette mangfoldet har stor betydning for ernæring og det har kulturelle verdier. Det er også kilden til genetisk forankrede egenskaper som gjør plantene motstandsdyktige mot sykdommer og skadedyrsangrep, og gjør at de kan takle marginale dyrkingsforhold og sist men ikke minst klimaendringer. Framfor å erstatte mangfoldet i åkeren med få ”moderne” sorter, må disse plantegenetiske ressursene utnyttes, brukes og bevares.

Sammenhengen mellom biodiversitet og klimaendringer går begge veier. Biodiversiteten svekkes på grunn av klimaendringene, men et rikt biologisk mangfold kan også redusere konsekvensene av klimaendringer. For eksempel vet vi at avskoging er ansvarlig for hele 20 prosent av de menneskeskapte CO2 utslippene. Vi vet også at ved å ta vare på blant annet naturens mangfold, skog og våtmarker, kan vi begrense virkningene av klimaendringene, som flom og tørke. Ikke minst vet vi at ved å bevare og bruke biodiversitet på en bærekraftig måte, kan vi redusere økosystemenes sårbarhet overfor klimaendringer.

Bevaring gjennom bruk

Selv om genbanker har en viktig funksjon, må ikke den viktigste jobben i forhold til bevaring av det plantegenetiske mangfoldet glemmes. Den gjøres nemlig av småbønder i utviklingsland som fremdeles bruker og konstant videreutvikler et rikt utvalg av plantesorter. Millioner av småbønder i utviklingsland er rikere på genetisk mangfold enn de er på økonomiske ressurser. Siden jordbrukets opprinnelse har de dyrket og videreutviklet det rike mangfoldet som finnes i dag. Bevisst utvalg år etter år av de mest egnede plantene og populasjonene under forskjellige vekstbetingelser har skapt tusenvis av lokalt tilpassede sorter av ris, hvete, mais og de andre matplantene som før verdens befolkning. Bønders viktige rolle i forvaltningen av plantemangfold er anerkjent i Den internasjonale avtalen for plantegenetiske ressurser for mat og jordbruk. Genbanker kan supplere, men ikke erstatte bondens rolle i bevaringsarbeidet. Gjennom aktiv bruk sikres det at såfrø gradvis tilpasser seg endringer i miljøbetingelsene.

Mangfoldet trues

En rekke utviklingstrekk som handelsliberalisering, industrialisering av landbruket, eierrettigheter til såfrø, og såvareregelverk, gjør dette bevaringsarbeidet vanskeligere og vanskeligere. Bytte av frø er en viktig forutsetning for å ta vare på plantemangfoldet i jordbruket, men bønders rett til å bruke, bytte og selge såfrø spart fra egen avling utfordres stadig sterkere i de aller fleste land. Fattige småbønder livnærer seg på små åkerlapper ofte med dårlig jord og har derfor behov for plantesorter som er tilpasset lokalmiljøet og klimatiske endringer. ”Moderne frø” som skal gi større avlinger - i alle fall på kort sikt - krever både sprøytemidler og kunstgjødsel. Dette er en risikabel strategi for fattige bønder. Låneopptak for å kjøpe kunstgjødsel og frø kan føre bonden inn i en gjeldsspiral. Hybridfrø kan gi større avling, men må fornyes regelmessig.

Deltakende planteforedling er en metode å inkludere bønder i foredlingsprosessen og sikre at planteforedlingen tar utgangspunkt i bøndenes behov. Dette står i kontrast til den dominerende rollen store, internasjonale forskningssentre har hatt innen foredling siden den grønne revolusjonen.  I deltakende planteforedling er bøndene aktive og likeverdige partnere framfor å være passive kjøpere av såkorn. I motsetning til kommersiell planteforedling som tar sikte på å komme fram til sorter som kan selges i store kvanta, fokuserer deltakende planteforedling på de lokalspesifikke behovene og ønskene til bøndene. Hyppig brukt er Farmers’ Field Schools, en metodikk for voksenopplæring utarbeidet av FAO, for å lære opp bønder i integrert sykdomsbekjempelse for å redusere bruk av sprøytemidler og kunstgjødsel. Denne metoden har også vist seg nyttig i program for å styrke lokal forvaltning av plantegenetisk mangfold. Resultatet er ikke bare godt såfrø tilpasset lokale forhold. I tillegg blir bøndenes situasjon styrket både teknisk og sosialt.

Fattigdomsfokus

70 prosent av verdens fattigste milliard, det vil si de som lever på under 1 dollar om dagen, er småbønder i utviklingsland. De lever av det de selv dyrker, og er en naturlig målgruppe for utviklingsprogram. Derfor er gjennomføring av bønders rettigheter til såfrø og utviklingen av strategier for å bevare og videreutvikle lokalt tilpassede såfrø gjennom et aktivt bruk, avgjørende for å begrense fattigdom og oppnå tusenårsmålet om å halvere sulten innen 2015. Bøndene er aktive deltakere i å velge ut og dyrke fram gode matplanter, noe som gir bøndene både kontroll og stolthet.  Bevaring av genressurser er ikke noe som gir en umiddelbar økonomisk gevinst eller representerer en vare som lett kan la seg omsette. De representerer derimot bærekraftig utvikling både for bøndene som bruker dem og for miljøet. At de er verdifulle, viser i all tydelighet såfrøhvelvet på Svalbard, der norske myndigheter har investert titalls millionbeløp i anlegget i permafrosten på Svalbard. Men bistand for å sikre det biologiske mangfoldet er ikke tilstrekkelig.

Behov for institusjonalisering

Helt avgjørende for at bistandspenger til prosjekter for biologisk mangfold i jordbruket skal lykkes, er det å involvere nasjonale myndigheter og sikre seg at lovverk og policy på nasjonalt og regionalt nivå støtter opp om bønders rettigheter. Et viktig element her er utdanningen som landbruksveilederne får, som igjen gir opplæring til småbøndene. Det er nødvendig å fremme metoder for deltakende planteforedling, respekt for bønders kunnskap og behovet for lokalt tilpassede løsninger.

Langsiktig matsikkerhet

Bærekraftig bruk av plantegenetiske ressurser er avgjørende for vår alles framtidige matsikkerhet. For småbønder i utviklingsland er sikker tilgang til lokalt tilpassede såfrø viktig for deres daglige matsikkerhet. Det dreier seg om bærekraftig utvikling med de fattige bøndene og miljøet i sentrum.