Utviklingsfondet

På bildet ser du Sarah Wytina Mkandawire, fra landsbyen Dolora nord i Malawi. Hun er en av landsbyens tradisjonelle ledere, og er her avbildet ved en åker som produserer jordnøtter. Frøene går rett inn i den lokale frøbanken. Foto: Teshome Hundama

Politisk mais i Malawi

Mais er blant de mest grunnleggende matplantene i Malawi, og spises daglig av flere millioner mennesker. Men mais har begrenset næringsverdi sammenlignet med majoriteten av Malawis lokale matplanter. Allikevel er det mais som promoteres både gjennom forskning, investeringer og politiske prioriteringer.

Det har resultert i at Malawis landbruksavlinger nå domineres av store monokulturelle avlinger, hvor mais langt på vei har erstattet lokale sorter og har blitt den dominante sorten. Mange bønder dyrker nå svært få sorter mais i sine åkre. Gitt klimaendringene vi nå står ovenfor blir bøndene svært sårbare. 

Mais brukes til så mye som tre måltider daglig av de fleste innbyggerne i Malawi. Ernæringseksperter advarer mot underernæring og mangelsykdommer som følge av dette. I tillegg er mais dyrt for bøndene å plante da private selskaper selger dyre hybridfrø som brukes i kombinasjon med kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel – og prisen øker jevnlig.

Frøbanker gjør livet lettere

Utviklingsfondet har jobbet i Malawi siden tidlig på 2000-tallet. Vi satser blant annet på etablering av lokale frøbanker som sikrer at bøndene har tilgang til såfrø av god kvalitet som møter deres behov. Denne uken er politisk rådgiver Teshome Hunduma på prosjektbesøk nord i Malawi, nærmere bestemt Rumphi-distriktet.

– Jeg er glad for å se at mange lokalt tilpassede sorter nå blir brukt i våre prosjekter. Det er viktig at bøndene diversifiserer. Dersom naturkatastrofer som flom eller tørke rammer har da bøndene flere sorter å falle tilbake på dersom noen av avlingene svikter, forklarer Hunduma.

– Vi jobber nå med å lage en plan for å sikre bedre tilpasning lokalt, og å øke mengden såfrø som er tilgjengelig i frøbankene. Frøbankene vil ha en tilpasset forretningsmodell som sikrer at lokalsamfunnene selv bestemmer over produksjon og distribusjon. Det er oppmuntrende å se at lokalbefolkningen nå selv får kontroll over egne genetiske ressurser, fortsetter Hunduma.

Myndighetene må følge opp

Malawis myndigheter må nå sørge for at organiserte bønder i landet får mulighet til å kommersialisere lokalt såfrø, samtidig som kvaliteten beskyttes. Bønder har ofte begrenset kunnskap om såfrøproduksjon, prosessering, lagring og markedsføring. Myndighetene må derfor sørge for å bygge den tekniske kompetansen som trengs.

– Dette prosjektet egner seg godt også på nasjonalt plan, mener Hunduma. – Det er en dårlig strategi å satse bare på en sort, slik det nå gjøres med mais. 

Internasjonale donorer som for eksempel den norske regjeringen bør også prioritere lokalt forankrede utviklingsprogrammer som sikrer økt såfrøproduksjon og distribusjon slik at matsikkerheten økes og lokalbefolkningen kan tilpasse seg et klima i endring.

– Våre partnere forteller om internasjonale donorer som setter i gang utviklingsprogrammer uten å konsultere med lokalbefolkningen først. Slik bør det ikke være, avslutter Hunduma.