Utviklingsfondet

Passiv patentpolitikk: avbøtende tiltak kun til pynt

I et forsøk på å imøtekomme sentrale innvendinger mot å innlemme EUs patentdirektiv 98/44/EF i norsk rett, vedtok Bondevik II-regjeringen en rekke «avbøtende tiltak» da 10 av regjeringens 19 medlemmer stemte for direktivet i 2003. De viktigste tiltakene er høring av en etisk nemnd, krav om å oppgi opprinnelsen til biologisk materiale i en oppfinnelse og en restriktiv patentpraksis. Disse avbøtende tiltakene blir ikke etterlevd i den patentpolitikken regjeringen fører, blir det hevdet i dette innlegget.

Artikkelen sto på trykk i fagbladet Forskningspolitikk nr 3/2010

Først til den etiske nemnda: Patentdirekti­vet hadde vært svært omstridt også innad i EU, der etiske problemstillinger knyttet til «patent på liv», utvisking av skillet mellom oppfinnelse og oppdagelse samt motforestillinger mot at noen kan si å ha «funnet opp liv», var noen av hovedinn­vendingene. Direktivet slår fast at biologisk materiale er patenterbart, men at patenter ikke skal innvilges hvis kommersiell utnyt­telse vil stride mot offentlig orden og moral. Den norske løsningen for å sile ut disse patentsøknadene var opprettelsen av en etisk nemnd for patentsaker, som Patent­styret kan konsultere når de er i tvil.

Nemnd uten portefølje

Etter seks år har den etiske nemnda frem­deles kun behandlet én sak, en genmodifi­sert laks fra Canada. I tillegg ble nemndas anbefaling ikke ble fulgt av Patentstyret. Patentet ble innvilget til tross for etiske motforestillinger knyttet til mulig lidelse for den genmodifiserte fisken og forster­king av miljøproblemer med rømt opp­drettsfisk. Tittelen på nemndas egen pu­blikasjon fra 2008 er i seg selv talende: «Patentnemnd uten portefølje?» Selv om den nye nemnda som ble oppnevnt i som­mer kan ha ambisjon om å være mer proaktiv, vil dens gjennomslagskraft trolig ikke forbedres om ikke nemndas mandat endres når det gjelder å måtte vente på at Patentstyret selv skal finne det for godt å ønske etiske råd. Nemnda fungerer derfor i dag kun som noe norske myndigheter skryter av i internasjonale fora snarere enn som et organ som sikrer at etiske vurderinger tillegges vekt ved innvilgelse av patenter.

Strider mot biomangfoldskonvensjonen

Tanken bak kravet om å oppgi opprinnel­sen til biologisk materiale i en oppfinnelse er å unngå konflikt mellom patent på planter, dyr og genressurser og internasjo­nale miljøforpliktelser. Under den man­geårige og heftige debatten om det om­stridte patentdirektivet i EU stod argumentet om at patent på biologisk materiale strider mot Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD) sentralt. CBD slår fast at biomangfold er under staters suverene råderett, at tilgang til genressur­ser først skal skje på gjensidig avtalte vilkår og at utbytte ved bruk av dem skal deles rettferdig. Tilgangs- og utbyttepro­blematikken har en tydelig nord/sør-di­mensjon: Brorparten av verdens genetiske ressurser finnes i utviklingsland, mens det er rike land som har teknologi og kunn­skap til å utnytte dette kommersielt. Kra­vet om at patentsøker skal oppgi opprin­nelsen til biologisk materiale i en oppfinnelse er derfor et første skritt i kontrollen på at materialet ikke er stjålet, men innhentet i tråd med forpliktelser om tilgang og utbyttefordeling under CBD.

Dette kravet påvirker imidlertid ikke om et patent blir innvilget eller ei. Verre er det (hvis man ønsker å bidra til utbyt­tefordeling, vel å merke) at dette kravet kun gjelder patentsøknader som sendes direkte til Norge. Allerede da kravet ble innført gjaldt det kun rundt 30 prosent, fordi hovedparten av søknadene til Norge var såkalte PCT-søknader via FNs imma­terialrettsorganisasjon WIPO. Ved EPO-medlemskap antas andelen søknader som sendes til Norge, å skrumpe ned til bare 20 prosent. Globalt jobber Norge for at det skal innføres et obligatorisk krav om opplysninger om opprinnelser, blant annet i verdens handelsorganisasjon WTO og WIPO. Men så lenge dette kravet ikke gjelder i EPO, blir det norske «avbøtende tiltaket» mer til pynt enn en reell harmo­nisering av CBD-forpliktelser og patenter som får gyldighet i Norge.

Ingen «restriktiv praksis» i EPO

Et tredje avbøtende virkemiddel er at patentstyret pålegges en «restriktiv prakti­sering» av de generelle patentvilkårene, særlig kravet til oppfinnerhøyde og spesi­fisert industriell anvendelse. Det skal vises tilbakeholdenhet med å gi produktpaten­ter på gener. Når det gjelder forståelsen av hva «restriktiv politikk» innebærer, har det ligget i kortene at Norge skal følge de mest restriktive EU-landene. 1.januar 2008 ble Norge medlem av den Europeis­ke Patentorganisasjon (EPO). EPO opere­rer ikke med noen av de avbøtende tilta­kene.Vil norsk EPO-medlemskap være et endelig farvel til disse tiltakene, eller vil EU-optimisters vanlige argument om at vi har mer innflytelse gjennom deltakelse slå til?

For å besvare dette spørsmålet, la oss først ta en titt på en interessant trend i EPO når det gjelder patent på planter. Ifølge tall fra koalisjonen No patents on seeds var patent på planter fram til årtu­senskiftet nærmest synonymt med genmo­difisering. Det siste tiåret har det imidler­tid vært en merkbar nedgang i totalt antall patenter på planter, mens andel patentsøknader og -innvilgelser på kon­vensjonell planteforedling har økt. EPOs praksis med å innvilge patent på vanlige planter og dyr, og metoder for å produ­sere disse, har skapt stor motstand i sivil­samfunn og blant konvensjonelle plante­foredlere. EPOs praktisering av eksi-sterende bestemmelser kritiseres, og det blir reist krav om nye regler.

EPOs utvidede klageorgan nærmer seg slutten på sin vurdering av to omstridte patenter på henholdsvis brokkoli og to­mat. Klageorganet veier argumentene fra patentjurister i konkurrerende selskap opp mot hverandre: er disse patentene brudd på forbudet mot å patentere «ve­sentlige biologiske prosesser» eller ikke? Itillegg til denne avgrensede problemstil­lingen reiser brokkoli- og tomatpatentene spørsmål om hvorvidt disse patentene også kan bryte med forbudet mot patent på plantesorter, og om patent på planter og produkt kan innvilges selv om pro­sesspatentet viser seg å være ugyldig. 16 bonde-, miljø- og utviklingsorganisasjoner oppfordret norske myndigheter til å inter­venere i saken for å sikre demokratisk kontroll over patentretten slik den nå utvikler seg – og som en gylden anledning til å påvirke EPO til å nærme seg en «re­striktiv patentpraksis». I sitt svar på Utvik-lingsfondets brev om saken skriver regje­ringen at de i sitt første innlegg i Forvaltningsrådet som EPO-medlem for­talte om de avbøtende tiltakene, men fordi «det ikke har vært noen prosesser som spesifikt gjelder patent knyttet til naturlig forekommende biologisk mate­riale …» «… har det ikke vært naturlig for Norge å ta noe eget initiativ til å ta opp spørsmål om patenteringsadgangen …». Denne passive tilnærmingen samt det blanke avslaget på å intervenere i brok­koli- og tomatsaken vitner om liten inter-esse for å etterleve regjeringens egen re­striktive politikk.

Andre land går foran

Denne passiviteten står dessuten i kon­trast til debatten som pågår i en rekke EU-land. I Tyskland jobber landbruksmi­nisteren for at det igjen skal bli forbudt å patentere planter og dyr. I Nederland har en ekspertgruppe dokumentert hvordan planteforedling blir lidende under patent, og parlamentet har vedtatt at endringer bør til. Patentpassiviteten som Norge viser i EPO, står også i kontrast til den interna­sjonale innsatsen Norge gjør på en rekke andre arenaer, der de lever opp til den brobyggerrollen som Norge ønsker å ha mellom utviklingsland og OECD-blok­ken. I fleng kan nevnes: anerkjennelse av bønders rettigheter til såfrø i den inter­nasjonale plantetraktaten under FAO; forhandlingene om et internasjonalt bindende regime for tilgang og utbytte­fordeling under CBD; under diskusjoner i TRIPS-rådet i WTO om forholdet mellom TRIPS og CBD.

Patent kan være en sentral drivkraft for innovasjon og investeringer innenfor visse sektorer. Etter om lag et tiår med patent på planter og dyr i Europa, er det et annet bilde som tegner seg innenfor foredlingsindustrien. Der har patenter vist seg kun å være et redskap for noen store globale aktører til å befeste en dominerende monopolsituasjon. Den nederlandske ekspertgruppa konklude­rer med at endringer i patentloven må til dersom vi anerkjenner planteforedling som et sentralt redskap for matsikkerhet og bærekraftig landbruk, dersom tilgang til genressurser blir sett på som viktig; og at et mangfold av selskap anses som viktig for konkurranse og for å opprett­holde innovasjonsstyrken i sektoren. For det første oppfordrer gruppen selska­pene selv til ikke å fortsette sin strate­giske bruk av patentsystemet til å få innovasjonshemmende monopol. Der­nest må patentkontorene bli strengere i sin vurdering av nyhetskrav og oppfin­nerhøyde. Videre må selve patentloven endres der det er mulig å innføre unntak for planteforedlere tilsvarende «breed­ers’ exemption» i regler for plantesorts­beskyttelse, og ikke minst – definere planter som noe som ikke kan patenteres.

De avbøtende tiltakene bør evalueres

Utviklingsfondet mener at norsk patent­politikk må ta hensyn til biologisk mangfold, rettferdig fordeling av ut­bytte, matsikkerhet og planteforedling - ikke bare i fora der de internasjonale normene formes - men også der patent på planter, dyr og gener faktisk innvil­ges. Tyskland og Nederland har nå vist seg som gode foregangsland. Tiden er overmoden for en offentlig evaluering av de avbøtende tiltakene – noe Stortinget etterspurte ved godkjenning av norsk EPO-medlemskap. I denne prosessen må Stoltenberg-regjeringen bestemme seg for om de vil fortsette å ha de avbøtende tiltakene kun til pynt, etterleve dem eller eventuelt spille med åpne kort og fjerne dem fordi de har en naiv tro på patent som drivkraft for bioteknologisk inno­vasjon og investeringer i Norge.

Emneord: patent