Utviklingsfondet

Mange steder i Latin-Amerika anlegges plantasjer for å produsere palmeolje som utvinnes fra frukten på afrikansk palme. Opprettelse og utvidelse av plantasjer gjør at jorda konsentreres på færre hender.

Palmeolje truer matsikkerhet

Et blomstrende marked for biodrivstoff, palmeolje og kjøttprodukter bidrar til at jorda i Mellom-Amerika konsentreres på færre hender. Dette truer regionens matsikkerhet.

Jord er et av de viktigste historiske stridsspørsmålene i Mellom-Amerika. Den enormt skjeve fordelingen av denne livsnødvendige ressursen ga grobunn for borgerkriger og interne konflikter som preget regionen på 1970- og 1980-tallet.

Jordfordelingen er også grunnleggende for å forstå de store sosiale og økonomiske forskjellene som fortsatt kjennetegner landene. Det store flertallet av de fattige bor på landsbygda, til tross for at det er nettopp de som dyrker og produserer maten. Og det er fattige bønders arbeidskraft som bidrar til at den plantasjebaserte økonomien kan opprettholde og utvide sin produktivitet.

Jord og makt

Til tross for ulikheter i både struktur og eiendomsforhold, har jordspørsmålet mange fellestrekk i Guatemala, El Salvador, Honduras og Nicaragua. Jordbruk har vært, og er i stor grad, grunnsteinen i økonomien, og kontroll over jorda er fortsatt ensbetydende med økonomisk, og politisk makt. Mens det i Guatemala og Honduras var utenlandske selskaper som eide og kontrollerte store deler av den produktive jorda, var det lokale aktører som tilegnet seg stadig mer jord i El Salvador og etter hvert Nicaragua.

Rundt 1940, var 62 prosent av all dyrkbar jord i Guatemala eid av utenlandske selskaper. I El Salvador kontrollerte 0,3 prosent av alle jordeiere 28 prosent av landets totale areal, mens 92,5 prosent av jordeierne måtte fordele 27 prosent av landets knappe 21,000 kvadratkilometer mellom seg. Felles for alle landene var at de mektige jordeierne satte premissene for den politiske, sosiale og økonomiske utviklingen.

Mislykket jordreform

Gitt den skjeve fordelingen, var jordreform et sentralt krav fra de revolusjonære bevegelsene som vokste fram fra 1960-årene og utover. Dette førte til ganske omfattende jordreformer i Nicaragua, og til en viss grad i El Salvador, på 1980-tallet. Men til tross for omfordeling av jord og reduksjon av de største eiendommene, førte ingen av reformene til varige, strukturelle endringer i jordfordelingen. En av grunnene til dette var at mektige krefter stoppet reformene før de ble iverksatt eller fullført.

I Nicaragua ble jordreformen og dens effekt kraftig reversert på 1990-tallet. Dermed ble den tradisjonelle strukturen og dominansen av storgods og plantasjer opprettholdt, med jordløse bønder som var avhengig av lønnet arbeid i tillegg til eventuell produksjon i egen åker.

Konsentrasjon av jord til plantasjedrift

Fra og med 1990-tallet har nye tendenser innenfor jordbruksproduksjon, agroeksport og økt frihandel bidratt til ytterligere konsentrasjon av jorda. Siden 1990 har det vært en fordobling i arealet som brukes til produksjon av sukkerrør, mens det brukes fem ganger så mye jord til å dyrke afrikansk palme, til produksjon av palmeolje.

Spesielt i Guatemala og Honduras har økningen i dyrking av afrikansk palme vært stor, med henholdsvis en ti- og firedobling av arealet. Både sukkerrør og afrikansk palme er typiske plantasjeprodukter, som trenger store arealer og arbeidskraft. Palmeproduksjonen foregår på store landbruksenheter og foredlingsanlegg er nødvendig for framstilling av oljen. Behovet for store arealer og teknologi har ført til at produksjonen i stor grad er basert på utenlandske investeringer.

Det er også andre produkter som er stadig mer attraktive for investorer og store jordeiere. Særlig i Nicaragua har ekspansjon av kvegdrift ført til økt etterspørsel etter beiteområder. Meksikanske selskaper har allerede kjøpt opp jord, og vurderer økt satsning innenfor dette feltet. Utsikter for avkastning på karbonmarkedet gjennom salg av karbonkvoter har også fristet mange investorer, spesielt i Nicaragua, hvor de har investert i store treplantasjer.

Redusert matsikkerhet

Den økte plantasjevirksomheten krever nye jordområder. I noen tilfeller dreier det seg om omlegging av produksjonen på jord som selskapene allerede eide, eller oppkjøp av plantasjeområder fra andre selskaper. I andre tilfeller er det oppkjøp av jord fra bønder og jordeiere med små eller mellomstore tomter, en prosess som foregår både i legale former og som resultat av press og utpressing.

Mange selskaper leier også jord av bønder med mellomstore gårder, eller kjøper råvarer av bønder som har blitt fristet til å starte produksjon, særlig av afrikansk palme. Dette viser seg imidlertid å være lite bærekraftig for bøndene, som ofte selger råvarene til lavere pris enn antydet og står uten valgmuligheter til å velge oppkjøpere. Det er også vanskelig å fjerne palmen når den først er plantet. Afrikansk palme fører til alvorlig utarming av jorda og dens næringsstoffer, og det kan ta flere tiår før jorda får tilbake sin opprinnelige fruktbarhet.

Samtidig som sukker- og palmeproduksjonen går opp, reduseres produksjonen av basismatvarer. Guatemala, El Salvador og Honduras produserer knappe 50 prosent av det nasjonale behovet for mais og bønner, mot 80-85 prosent i 1990. Dette gjorde at matvarekrisa i 2007-2008 fikk ekstra alvorlige konsekvenser, da landene er stadig mer avhengig av import for å kunne fø egen befolkning.

At de store nasjonale eller internasjonale jordeierne og investorene ser større profitt i et agro-industrielt ensrettet jordbruk har bidratt til en omlegging av jordbruket. Samtidig har de mellomamerikanske statene vist liten interesse for å gi insentiver til bønder som produserer tradisjonelle jordbruksprodukter og basismatvarer. Særlig for småbønder, som er de viktigste produsentene av mais og bønner, har mangelen på kreditt, ny og mer bærekraftig teknologi og metoder, og andre støtteordninger gjort det vanskelig å øke produksjonen. Noen små- og mellomstore bønder har valgt å legge om produksjonen og satse mer på kaffe eller grønnsaksproduksjon, men uten tilgang på nødvendig kreditt eller tilstrekkelig jord av god kvalitet er dette en uoppnåelig drøm for de aller fleste.

Skogen forsvinner

Jakten etter nye jordbruksarealer fører til ytterligere press på skogen. Mange plantasjeområder er tidligere skogsområder. I tillegg er skogsdekte områder utveien for mange små- og mellomstore bønder som taper kampen mot større selskaper og investorer. Ifølge FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia (ECLAC), forsvant omtrent 20 prosent av skogen i Mellom-Amerika fra 1990 til 2005.
Avskogingen har også store konsekvenser i regionen. Forringelse av økosystem fører til enda flere utfordringer for jordbruksproduksjonen, særlig for småbønder. I tillegg kommer ustabile og mer ekstreme værforhold skapt av klimaendringene. Plantasjedriften krever også store vannressurser, og bruk av kjemiske sprøytemidler og kunstgjødsel forurenser vannkildene.

Høyt konfliktnivå mellom bønder og selskaper

Ikke minst fører jakten på jord til en oppblussing av jordkonflikter i regionen. Konflikten mellom bønder og palmeselskaper i Bajo Aguán, nord i Honduras, er et eksempel på at den tradisjonelle jordkonflikten fortsatt er dagsaktuell i Mellom-Amerika. Hæren har blitt satt inn for å beskytte selskapenes interesser og slå ned på den folkelige motstanden mot ekspansjon av palmeproduksjon og kravet om jord. Og mange frykter at dette bare er et første tegn på økt konflikt mellom ofte jordløse småbønder og selskaper som driver storproduksjon av biodrivstoff eller etterspurte agroindustrielle produkter.

Vanskelig fremtid for småbonden

Nasjonale og utenlandske investorer og selskaper tjener store penger på plantasjedrift, agroindustri og den økende etterspørselen etter biodrivstoff. Samtidig fortsetter de viktigste matvareprodusentene i regionen å dyrke den livsnødvendige maten på små jordlapper under vanskelige forhold.

Erosjon, dårlig jordsmonn, bratte bakker, manglende tilgang på teknologi, vann, og manglende støtteordninger fra staten, er noen av faktorene som gjør det vanskelig for småbonden å øke sin produksjon. Et økende antall små- og jordløse bønder er avhengig av dags- eller sesongarbeid på plantasjene. Hvis dagens trend fortsetter, må Mellom-Amerika forberede seg på en enda mer usikker matframtid og fortsatt store forskjeller mellom de som har og de som ikke har jord.

Artikkelen sto på trykk i bladet Latin Amerika nr1 2013. Bladet utgis av Latin-Amerikagruppene.