Utviklingsfondet

På tide å endre matproduksjonen?

Forbedrede plantesorter, nye dyrkingsmetoder, mekanisering, kunstgjødsel og sprøytemidler har gitt en betydelig økning i verdens jordbruksproduksjon. Men det har også gitt betydelige miljøproblemer. Sammenhengen undersøkes i ny ekspertrapport.

Siden 1950 har vi hatt en betydelig endring av verdens landbruk. Gjennom den såkalte grønne revolusjonen har matproduksjonen blitt effektivisert og gitt oss en betydelig økning i avlingene både per bonde og per arealenhet. Problemene har allikevel ikke uteblitt. I kjølvannet av den grønne revolusjonen har vi sett en omfattende utpining av jordsmonnet, overforbruk av vann og hardt press på økosystemer. Det intensiverte landbruket har også høye utslipp av klimagasser og bidrar til tap av biologisk mangfold.

Dette er bakgrunnen for den nylig publiserte rapporten utarbeidet av International Panel of Experts on Sustainable Food Systems (IPES-Food) - «From Uniformity to Diversity: A Paradigm Shift from Industrial Agriculture to diversified agroecological systems». I rapporten skrives det at et paradigmeskifte i matproduksjonssystemet er helt nødvendig for å ivareta jordens grunnlag for matproduksjon.

Trenger et skifte

Rapporten er utarbeidet av et bredt spekter av eksperter og fagkyndige med ulike kvalifikasjoner og bakgrunner, og har som hensikt å informere og påvirke den politiske debatten om en omstilling av det globale matproduksjonssystemet.

I rapporten presenterer agroøkologi som en alternativ modell for hvordan jordbruket kan endres. Den grunnleggende prinsippet er at landbruket i størst mulig grad skal etterligne naturens egne økosystemer.

Kun 30% av maten i dag blir produsert av det industrielle landbruket, men likevel tar det opp mesteparten av verdens jordbruksareal. Derfor argumenteres det i rapporten for at det trengs et fundamentalt skifte i det globale landbrukssystemet basert på akroøkologi, med en mer mangfoldig matproduksjon som kommer lokale småbønder til gode. Rapporten presenterer en rekke studier som viser at akroøkologiske metoder kan være like, eller mer, produktive som industrielle metoder og sikrer bedre biodiversitet.

Andre fordeler ved et agroøkologisk og diversifisert landbruk er at det er mer motstandsdyktig for klimaendringer, det er mer miljøvennlig fordi det binder sammen karbon i jorden og sikrer mangfold, det skaper sunnere mat fordi det ikke tilføres sprøytemidler eller antibiotika i jorda, det sysselsetter flere som følge av større bruk av menneskelig arbeidskraft og det er kulturelt fordelaktig fordi man i høyere grad utnytter lokal kunnskap og lokale frøsorter. Det siste punktet er spesielt viktig da det gir mulighet for lokale småbønder å etablere seg på markedet, og tar opp spørsmål som matsikkerhet- og suverenitet for fattige bønder i utviklingsland.

Sterke krefter stritter imot

En interessant del av IPES-rapporten undersøker hvorfor det er så vanskelig å få til en omskiftning i landbruket. Det pekes blant annet på at det er en kraftig maktkonsentrasjon i de globale markedene for frø, gjødsel, kjemiske landbruksprodukter og handel med korn. I tillegg er det for lite langsiktig og for lite helhetlig planlegging. En viktig årsak er også maktkonsentrasjon som spiller på beretningen om at verdens matvareproduksjon må øke i takt med befolkningsveksten, og at derfor det industrielle landbruket må opprettholdes for å imøtekomme etterspørselen av matproduksjonen. Dessuten er det vanskelig å endre kurs når man allerede har gått lenge i den samme retningen.

I tillegg er de nåværende, globale handelsavtalene tilrettelagt for et eksportorientert marked hvor eksempelvis mat produsert i utviklede land dumpes i utviklingsland til en billig pris og underminerer mulighetene for de lokale produsentene. Dette står ofte i kontrast til det akroøkologiske landbruket, hvor man i stor grad baserer seg på lokale markeder.

Matsikkerhet må prioriteres høyere

Rapporten konkluderer med at det moderne jordbruket har slått feil når det gjelder å imøtekomme behovene for verdens fattige, og at en endring må til for å hindre en fremtidig matproduksjonskrise. For at dette skal bli realitet, må matsikkerhet prioriteres høyere enn hva som er tilfelle i dag. Dette er også nødvendig for at bærekraftsmålene skal kunne oppnås.