Utviklingsfondet

– Om Gud, mennesker og utvikling

Utviklingsminister Erik Solheim vil ta Gud på alvor i utviklingspolitikken. I en kronikk i Aftenposten den 12. august lover han at norske diplomater og bistandsarbeidere skal forstå hvilken betydning religion har der de arbeider. Dette er det vanskelig å være uenig i. Men skal vi ta Gud på alvor må også vi mennesker vise at vi tar ansvar.

Oldtidsmennesket ble i følge Bibelen advart av Gud mot overmot, gale handlinger og uforstand. Men da de ikke tok til vettet ble Gud rasende. Men den viseste, Noah, og hans slekt ble spart og de bygde sin ark, med ulike dyreslag av begge kjønn om bord. På den måten overlevde det biologiske mangfoldet og menneskene.

I den moderne verden vet vi at det ikke nødvendigvis er de viseste som blir spart, men de rikeste. Befolkningen på lavtliggende stillehavsøyer eller de flere titalls millioner bangladeshere som bor langs kysten slipper nesten ikke ut klimagasser. Men de blir likevel hardest rammet av menneskeskapte klimaendringer.

Det moderne mennesket har ingen direkte intervenerende Gud som advarer oss om vår livsstil. Men FNs klimarapporter snakker høyt. Andre rapporter om økosystemtjenester fastslår at det menneskelige økologiske fotavtrykk er for stort.

Trenger vi en ny bibelske Noah for å tolke disse signalene? Nå var ikke Noah førstemann som opplevde flom. Det babylonske helteeposet om Gilgamesh, verdens eldste litteratur, ble skrevet ca 1600 f. Kr., med basis i enda eldre tekster. Den babylonske og det gamle testamentets beretninger er bare to av mer enn 300 forskjellige syndflodsberetninger fra hele verden. ”Vår” ble sannsynligvis forfattet ca 900 – 600 f. Kr, og direkte inspirert av Gilgamesh-eposet og andre muntlige fortellinger om kjempeflommer fra Moses’ tid.

Men mer relevante blir det om flommyter generelt kan si oss moderne mennesker noe. De gamle babylonere visste godt at menneskelivet, selv med babylonernes urbane, tekniske know-how, deres zigarutter, himmelstrebende tårn (beskrevet av israelittene som babelske, syndige tårn), var mangelfullt og flyktig, sammenlignet med gudenes verden, eller vår Edens Hage. Sivilisasjonen er skjør og forgjengelig, som menneskelivet selv. Eufrat og Tigris’ oversvømmelser var uforutsigbare og ofte ødeleggende, og voldsomme skybrudd gjorde jorden til en hengemyr eller brennhete vinder reduserte den til støv.Denne utryggheten er spesielt synlig i syndflodsmytene. En virkelig storflom ble en metafor for politisk og sosial oppløsning.

Opplevelsen av døden og frykten for utslettelse ligger dypt i oss. Myter viser oss hvordan vi skal bære oss ad; den gir oss den riktige åndelige eller psykiske holdning til å handle rett. En myte er sann for mennesker når den oppleves som effektiv, og ikke bare fordi den gir oss faktiske opplysninger. Det er av underordnet betydning om hovedpersonen heter Noah eller Gilgamesh. Syndflodmyten er derfor relevant om den oppleves som å gi oss en dypere innsikt i livet. Får den oss til å tenke og føle noe sterkt, gir den oss nytt håp eller tvinger oss til ny handling. Om vi anvender den på vår egen situasjon blir det en gyldig myte. De handler med andre ord om forutsetninger som gir felles menneskelige tolkninger av å være menneske.
Det er ikke tydelig nok for oss hvem som er vår tids Gilgamesh eller Noah; er det den omreisende klimapredikanten Al Gore, vitenskapsmannen James Hansen, miljøpessimisten James Lovelock eller vår egen filosof Jostein Gaarder?

I noen generasjoner fremover blir en av vår tids historier fortellingen om klimakrisen. Menneskene i dag blir ikke advart direkte av Gud. Det guddommelige taler til oss gjennom vitenskapsmenn og kvinner. Det internasjonale klimapanelet har beredt grunnen. Det er på denne basis politikere skal til Mexico i november og desember. De vet at de må bygge en ny ark.

At Erik Solheim vil at Norge skal ta Gud alvorlig i utviklingspolitikken er derfor bra. Å forstå religion er å forstå kultur og helt avgjørende for å snakke sammen. Å ta utgangspunkt i religion for å mobilisere til handling mot miljø- og fattigdomskrisen har fortsatt et stort potensial. Men først og fremst må politikere vise mot, uavhengig av religion. Advarslene de har fått fra vitenskapen er like tydelige som Guds advarsler til Noah. Storflommen fremover blir derfor like mye en metafor for politisk og sosial oppløsning for oss, som det var det for babylonerne.

Menneskets iboende kraft til å ta inn over seg virkeligheten og til å handle kan stimuleres når det ses i lange perspektiv som binder oss sammen med fortiden, våre felles myter og religioner. Alle statsledere stiller i dag med samme utgangspunkt som Noah. Også Jens Stoltenberg.

Skrevet av Andrew P. Kroglund, Informasjonssjef i Utviklingsfondet.

Kronikken sto på trykk i Vårt Land 19. august 2010

Emneord: utvikling