Utviklingsfondet
Klaus with K/Creative Commons

Om å gå ned i samme elv to ganger

Går det an å gå ned i samme elv to ganger? Nei, i følge den antikke filosofen Heraklit. Alt flytter, alt er i endring. Panta réi.

Når verdens ledere samles til toppmøte i juni 2012 ved Januarelven – Rio de Janeiro på orginalspråket – har også deres verden endret seg fra det den var for 20 år siden. Den er i manges øyne som en elv i fri flyt, for å holde oss til den innledende metaforen, med finans-, klima- og matkriser i kø.

Sist hele verdens øyne var rettet mot Januarelven, var under det som ble verdens største toppmøte til da, den gang 190 statsledere møttes i Rio i 1992. En ny tid var i emning, og viktige konvensjoner ble signert. En klima-, en naturmangfold- og en forørkningskonvensjon ble resultatet.  Men på oppfølgingsmøtet gitt navnet Rio+20 nå i sommer blir ikke statslederne bedt om å signere forpliktende dokument. De vil derimot sannsynligvis bli bedt om å undertegne 10 målformuleringer på bærekraftig utvikling og de vil gi generelle løfter om å fremme en grønn økonomi.

En global ombudsmann

I følge dokumenter nå lagt ut på FN sine hjemmesider, vil statslederne bli bedt om å initiere en ny avtale for å beskytte verdenshavene, få i gang en årlig rapport om ‘planetens tilstand’, institusjonalisere en sterkere internasjonal verdensorganisasjon for miljøet og sist, men ikke minst, opprettelsen av en global ombudsmann for fremtidens generasjoner. Dette smaker av fugl, og derfor vil en god del statsledere, politikere generelt og kjendiser trekke sørover mot Rio, igjen, for å gi tommelen opp, eller ned, til de foreliggende forslagene.

I 1992 hadde Norge en hovedrolle. Vår egen Gro Harlem Brundtland ledet kommisjonen for bærekraftig utvikling, som i 1987 la frem FN-rapporten ’Vår felles framtid’. Der ble ’bærekraftig utvikling’ introdusert som internasjonalt begrep, noe som la premissene for forhandlingene i 1992. Lenge var Gro vårt mest kjente internasjonale navn og Norge var miljønasjon nummer en.  Men det var før Statoil og Norge gikk inn i tjæresand og skifergass og oljeutvinning i nord. Derfor er det ikke sikkert at vår nåværende statsminister drar til Rio.

Men andre store navn vil komme og det er viktig både for FN og arrangørlandet Brasil. De har derfor endret datoene for konferansen, fra begynnelsen av juni til slutten av måneden, for å unngå å kollidere med Dronning Elisabeths diamantjubileum. I så fall ville 52 statsledere fra samveldelandene ha uteblitt.

Ingen forpliktelser?

Men kanskje en av grunnene til at mange statsledere vil dra til Rio er at ingen forpliktende plagsomme tidsfrister eller mål vil kreves.  De vil bli spurt om å sette seg egne nasjonale mål og om å frivillig arbeide mot etableringen av en grønn, global økonomi. I dette ligger også oppfordringer om å få til en mer effektiv ressursbruk. FNs håp er at dette vil redusere fattigdom og bremse forbruk.

Det foregår nå intense forhandlingsmøter frem mot juni. Et av de mer spenstige forslagene som foreligger er en reform av subsidie-regimet på fossile produkter. I et klimaperspektiv er dette en av de mange perverse subsidiene som eksisterer, og som har en direkte negativ effekt på klimaet. Det hindrer også overgangen til mer fornybare energiformer. Her vil oljebransjen jobbe knallhardt i forkant av Rio+20-møtet for å utvanne akkurat dette punktet.

Instrumentet for å styrke det globale miljøarbeidet går kanskje til det Nairobi-baserte FNs miljøprogram, UNEP. Dette er per i dag et inneffektivt og økonomisk svakt program. Håpet er at om det får samme status og ressurser som verdens helseorganisasjon, WHO og FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO. Da vil de være bedre rustet til å levere globale planer og systemer for å ta vare på verdens økosystemer.

Vi vet mer i dag enn i 1992

Verden har på mange områder gått fremover siden Rio 1992, blant annet i forhold til demokrati, fattigdomsbekjempelse og mye ny og spennende teknologi, ikke minst på IT og telefoni. Samtidig er det også klart at verdenssamfunnet ikke har klart å oppnå de målene de satte seg under det første Rio-toppmøtet. Miljøproblemene har vokst, og er i dag av planetær art. Felles økosystemer er under alvorlig press. (Datatilfanget er i dag også mye bedre enn for 20 år siden, og Stockholm Resilience Centre har utviklet et sett indikatorer på det de kaller klodens ni ulike planetariske grenser, som ikke må overskrides: www.stockholmresilience.org).

Det står derfor mye bra i det foreliggende utkastet til Rio+20-dokumentetene. Spørsmålet er om det er ambisiøst nok.  Ikke minst på mat og matsikkerhet må Rio komme opp med klare veivalg på hvordan fø en raskt voksende befolkning.

Grønn økonomi – hva er det?

En gryende debatt vi også må ta her hjemme i et oljefyrt Norge blir hva vi skal fylle begrepet ’grønn økonomi’ med.  Er dagens ’business as usual’, men med et grønnskjær nok? Prising av karbon og karbonkvotehandel er en måte å gjøre økonomien grønnere på, samtidig som vi ser at utslippene bare fortsetter å øke. Lurer vi oss selv med orweliansk nytale, mens det vi trenger er en systemisk endring av hele vår forbrukskultur? Vi kommer heller ikke utenom mer grunnleggende fordelingsspørsmål. Det inkluderer en grundig reform av bank- og finanssektoren.

Da André Conçalves seilte inn i Guanabarabukta 1. januar 1502 og satte Rio de Janeiro på kartet, trodde han at bukta var munningen av en elv og døpte den som sagt Januarelva  - Rio de Janeiro. Navnet var med andre ord basert på en misforståelse; en gal tolkning av den lokale naturen. Er vår fetisjering av økonomisk vekst også en slik misforståelse? Hva vil vi i så fall fylle begrepet ”grønn økonomi” med?

Conçalves slapp for så vidt å gå ned i samme elv to ganger. Det var jo ikke mulig. Det er ikke mulig å gjenta euforien fra Rio-toppmøtet i 1992 heller. Verden av i går trodde på toppmøter. Vi er mindre naive i dag, men mer sårbare. Mye flyter og vi trenger visjonære og modige ledere, og tenkere. Derfor er gjentagelsen av Rio 20 år etter viktig, tross alt.

Artikkelen sto på trykk i Klassekampen 29. mars.