Utviklingsfondet

Utviklingsfondets GMO-skepsis er fundert i konkret erfaring med landbruk i utviklingsland. Her er familien Olivas nord i Nicaragua. Foto: Julie Lunde Lillesæther/Sør i Fokus.

God grunn til å si nei til genmodifisert mat

I denne leserinnlegget, som står på trykk i Aftenposten 24. november, forklarer vi hvorfor vi er skeptiske til genmodifisert mat.

I kronikken «Vi kan ikke si nei til genmodifisert mat», skriver forfatterne at GMO-motstandere uttaler seg på et tynt faglig grunnlag, basert på følelser. Vår GMO-skepsis er fundert i konkret erfaring med landbruk i utviklingsland. 

GMO er dyr teknologi som drives av store såfrøselskaper. Ved hjelp av bioteknologi kan man teoretisk sett effektivt utvikle plantesorter. Ved konvensjonell planteforedling tar denne prosessen flere år. Realiteten er at GMO-teknologien er utilgjengelig for offentlige forskningsinstitusjoner, spesielt i utviklingsland.

I utviklingen av GMO er det frøselskapene  som bestemmer hvilke arter det forskes på, og foredlingsansvaret flyttes fra bønder og offentlig landbruksforskning til private selskaper. Forskningen baseres på lønnsomhet, og det tas ikke alltid hensyn til klima, miljø og ernæring.

Frøselskapene har investert mye i forskning, og det må stilles spørsmål til nytteverdien. Etter et tiår med kommersiell dyrking av GMO er det to egenskaper som dominerer: motstandsdyktighet mot sprøytemidler og resistens mot noen insekter. Det er fire GMO-arter som dyrkes: soya, mais, oljeraps og bomull. GMO-teknologien har ikke vist at den kan løse verdens sultutfordringer.

Det er en forenkling å si at hvis GMO-planter dyrkes riktig vil de ha positiv miljøeffekt. Realiteten er at dyrking av GMO-planter krever mer sprøytemiddel som fører til mer resistent ugress og større behov for sprøyting.

I likhet med andre diskusjoner om matproduksjon og bekjempelse av sult må diskusjonen om GMO ta hensyn til forskning, sosiale faktorer og bærekraftig utvikling.

Les mer:
Godkjenning av GMO er et brudd på Genteknologiloven

Emneord: gmo