Utviklingsfondet

I en fullsatt sal på Litteraturhuset var tema for Utviklingsmandag norsk likestillingsbistand. Eksporterer vi en gammeldags likestillingspolitikk gjennom norsk bistand som mottakerne ikke nødvendigvis vil ha?

Norsk imperialisme?

Bedriver Norge en form for likestillingsimperialisme? Dette var tema for høstens første Utviklingsmandag som kanskje noe overraskende handlet like mye om hvorvidt mannen ekskluderes.

Kjelleren på Litteraturhuset ble raskt fylt opp, selv om solen varmet godt utenfor. I samarbeid med Forum for kvinner og utvikling (FOKUS) ønsket Utviklingsmandag å sette norsk likestillingsbistand på dagsorden.  

I panelet satt Jørgen Lorentzen, mannsforsker og daglig leder av Stiftelsen Hedda, Gro Lindstad, daglig leder i FOKUS, Waranoot Tungittiplakorn, leder for utenlandsavdelingen i Utviklingsfondet, Kristine Storholt, underdirektør i seksjon for økonomisk utvikling, likestilling og styresett i Norad. Ordstyrer var leder i Utviklingsfondet, Kari Helene Partapuoli.

Hvor er mannen?

En engasjert Jørgen Lorentzen var først ut, og ønsket å fremheve at også mannen er fanget i et kjønnssystem.

- Menns behov blir ikke sett. De er ofte fanget i et kjønnssystem som de selv ikke nødvendigvis ønsker å være en del av. Menn opprettholder dermed en dårlig struktur både for kvinner og seg selv. Hvis vi skal få en endring må vi jobbe med de store strukturelle problemene: menn, makt og vold. Vi må forstå hva det vil si å være mann i denne verden, at de både er ofre og overgripere. For å endre maktstrukturer må vi integrere menn inn i bistandsprosjektene våre. Da jeg var involvert i et oppdrag for Care i Rwanda ble jeg møtt av unge menn som lurte på hvorfor ingen ville ha noe med dem å gjøre. Menn må med, og vi må tenke at de er mulige partnere for å fremme kvinners likestilling.

Vi tenker gammeldags

Ifølge Norads evaluering viser det seg at Norge ligger i den nedre halvdel blant bistandsgiverne på kvinner og likestilling, men Gro Lindstad mener at det er like viktig å finne gode strategier for hvordan midlene skal brukes.

-Den store FN-satsingen på likestilling «Engaging Men and Boys» var mislykket, det ble et slagord uten innhold. FORUM har fått tilbakemeldinger fra kvinneorganisasjoner i Afrika og Latin-Amerika at menn har startet egne organisasjoner og at de nå konkurrerer om de samme midlene isteden for å samarbeide om likestilling.

- Vi tenker også gammeldags, og vi mangler et helhetlig perspektiv. Kjønnsperspektivet er ikke godt nok integrert i arbeidet med økonomisk likhet, og i klima- og miljøspørsmål.  Politikere har favorittsaker som de ønsker å jobbe med, og dermed blir bistanden ad hoc-preget. Regjeringen er opptatt av utdanning, men like viktig er det at jentene får jobb etter endt utdanning. I Sudan spøkes det med at kvinners utdanning bare har bidratt til økt brudepris, det finnes ingen jobber til dem.  Norske politikere må høre mer på hva kvinner og menn i utviklingsland selv sier. Vi må lytte til dem det gjelder.

Norge følger internasjonale standarder

Kristine Storholt ønsket å vite hva som legges i begrepet likestillingsimperialisme.

– Den norske strategien er i trå med internasjonale standarder, og Norge har en sterk stilling internasjonalt i de multilaterale foraene.  Kvinnekonvensjonene er ikke særnorske, de er ratifisert internasjonalt. De er selvsagt ikke lette å implementere.

- Fokus på menns behov har ikke vært et eget definert mål så langt, men det er ikke nødvendigvis slik at å jobbe med kvinners rettigheter går utover menn.  Menn og kvinners interesser er ofte like, det er snakk om menneskerettigheter og det gjelder alle.

Viktig med lokal forankring

-Vi er ikke flinke nok og vi må lære av våre feil, sier Waranoot Tungittiplakorn, som har jobbet mange år i bistandsbransjen.

Hun deler ærlig fra sine erfaringer fra et prosjekt i Malawi som ikke gikk helt etter planen. Lærepengen fra Malawi er at menn må involveres tidlig i prosessen for at utviklingsprosjekt for kvinner skal lykkes bedre.

-Hovedutfordringen vår er å skape varige endringer, og for å oppnå dette må vi kommunisere bedre med lokalsamfunnene. Vi må være tydelige på hvorfor vi vil ha likestilling, ellers vil alt bli som før når vi trekker oss ut av prosjektet. Konteksten er også viktig, vi må forstå det enkelte lands behov og jobbe ut fra det.

-Vi kan godt kreve forandringer, men uten langsiktighet og lokal forankring vil vi ikke nå våre mål. Hvis man kommuniserer godt med både menn og kvinner er det ikke noe problem å drive prosjekt som fokuserer på kvinner.