Utviklingsfondet

– Lenge leve grønnskollingene!

I et gammelt nummer av Donald sier en overskrift: ”kampen mot sure folk er like viktig som kampen mot sur nedbør”.

Andebys unge naturvernere lager sin egen miljøbevegelse, “Grønnskollingene”. – Det er viktig for oss å ha godt humør, sier Grønnskollingens formann Brede Blid. – Miljøbevegelsen får ingen nye medlemmer hvis vi skal gå rundt å surmule, derfor fant vi det best å bryte med Snurt Oddefjøll og enkelte andre som forsurer miljøkampen og starte vår egen organisasjon, avslutter Blid. Fortellingen viser de unges behov for en retningsendring.

Dagbladet har gjennom tre kronikker om miljø og utvikling i starten av september satt viktige samfunnsspørsmål under debatt. Det fortjener avisen ros for: kampen for et bedre miljø og en mer rettferdig verden er først og fremst en generasjonskamp, og den må derfor med jevne mellomrom fornyes.

Debatten er global

I kronikken De nye dommedagsprofetene gir Aslak Sira Myhre miljøbevegelsen uforståelig liten ære for at problemene med sur nedbør og ozonlaget ble tatt tak i. Videre fremstiller han miljøbevegelsen som en liten vestlig elite. Til det er å si at miljø- og utviklingsbevegelsen i hele verden, inkludert i fattige land vokser og er svært til stede på små og store konferanser, seminarer, cyberspace osv. Debatten om veivalg og virkemiddel i miljø- og utviklingsspørsmål er mye mer global enn før.

I sin kronikk Ingen grunn til panikk tar Brendan O'Neill “oppgjør” med malthusianerne som sier det kommer til å gå til helvete med kloden pga befolkningseksplosjonen. O’Neill hyller i stedet menneskets innovasjonsevner. Dette er et viktig perspektiv. Spørsmålet vi må stille oss er: er flaska foran oss halvtom eller halvfull. Svaret sier mye om vår livsanskuelse. Det er uansett viktig å nå ut med informasjon om årsakssammenhenger, uten å bli stemplet som dommedagsprofet.

Fakta er ikke dommedagsprofetier

Det sies at en kvinne som aldri har fått skolegang får ca 4,5 barn. Får hun gjennomført barneskolen, får hun 3. Får hun sjansen til å gjennomføre ungdomsskole får hun bare 1,7. Med utdanning kommer forståelsen for planlagte fødsler og prevensjon. Kontroll over egen inntekt gjør at kvinnene prioriterer annerledes. Slike fakta er avgjørende å nå ut med.

Den kommende befolkningseksplosjonen blir i så fall mest relevant i termer som ’økologisk fotavtrykk’, et begrep som forsøker å kvantifisere effekten av hver enkelt av oss på økosystemet. Hvor mye konsumerer jeg, hvor mye forurenser jeg? Da blir bildet et radikalt annet. Det blir tydelig om vi sammenlikner en amerikaner og en fra Benin i Afrika. Amerikanerens fotavtrykk er 10 ganger så stort som en fra Benin. Dvs at den amerikanske befolkningen på ca 300 millioner i et fotavtrykksperspektiv er lik 3 milliarder fattige mennesker i sør.  

I et slikt perspektiv forbruker vi flere kloder enn vi har. Men det er fortsatt nok mat i verden. Vi trenger ca 2200 kalorier per dag. Det betyr at vi trenger ca 200 kg med korn per år per pers. I dag produserer jorda ca 330 kg per person.  Men i den rike verden konsumeres det ca 4000 kalorier per pers per dag. Det betyr at kostholdet vårt ikke er bærekraftig.  Dette er ikke dommedagsprofetier. Selv om det er skrivebordsfakta, bør det kunne anspore til en spennende debatt.

En ny forståelse

Sistemann ut i Dagbladets kronikkserie (Ut av klimapassivismen) var Alexander Melli, aktiv gjennom det Norsk klimanettverk. Hans posisjon er behovet for demokratisk deltagelse, basert på det som er tilgjengelig og anerkjent vitenskap. Dette er et nøkternt perspektiv som ber om politisk respons.

Er det noen ny forståelse vi kan dra ut av Dagblad-debatten og disse tre innleggene? Jeg tror det, og baserer meg på resonnement lånt fra Professor Erling Holden, fra Høgskolen i Sogn og Fjordane:

1) En fornyet og informert miljødebatt må unngå å fremstille ”de uinteresserte” som grådige, selvopptatte og kyniske.

2) Vi må verdsette og anerkjenne de små skritt. Selv om man er hellig overbevist om at man må revolusjonere og omstrukturere samfunnet for å bevare natur og miljø, kan man likevel være tjent med små reformer som bringer oss i riktig retning.

3) Miljø- og utviklingsdebatten må foregå mer som en dialog og ikke som en debatt. Her har pressen et ekstra ansvar, gitt at debatter blir underholdning som handler om å vinne en diskusjon. Sitter ”folk flest” igjen mest med irritasjon og oppgitthet?  Nye dialogfora må skapes, mellom forskere, vanlige folk, politikere, fagbevegelsen og miljøbevegelsen.

4) Vi må tåle noen kompromisser og nederlag på veien Det gjelder selvsagt både monstermaster (som jeg selv er mot) og vindmøller. Skal vi få til en overgang til en grønn økonomi må noen kameler svelges. Men fordøyelsen må være basert på gode prosesser og faktabasert diskusjon.

La oss med andre ord gjøre grønnskollingens credo om blidt miljøvern til vårt. Det vil skape mer entusiasme, men basert på fakta og evnen til å se sammenhenger. Det betyr at Aslak Sira Myhres mer totalitære tilnærming til historien stemmes ut.

Andrew P. Kroglund, Informasjonssjef i Utviklingsfondet.

Kronikken sto på trykk i Dagbladet 4. september 2010