Utviklingsfondet

Kvinner: Bærebjelker uten egen jord

Kvinner står for en stor del av matproduksjonen i Mellom-Amerika og i verden. Men få kvinner eier jorda de selv dyrker.

Jordreformene i Mellom-Amerika tok ikke tilstrekkelig hensyn til kvinners rett til å eie jord. Hvis ikke det skjer store endringer i den nåværende eiendomsstrukturen, vil kvinners økonomiske rettigheter kun forbli fine ord på papiret.

Retten til jord er et av de viktigste historiske stridsspørsmålene i Mellom-Amerika. Den historiske skjeve fordelinga av jord ga grobunn for borgerkrigene som herjet på 1980-tallet, og er en av hovedårsakene til de store sosiale forskjellene som fortsatt preger regionen. Derfor var jordreformer et viktig tema både under og etter konfliktene. Selv om reformene førte til at flere personer fikk tilgang på jord, førte de ikke til en reell endring i eiendomsforholdene. Det store flertallet av bøndene i Mellom-Amerika sitter i dag med jordlapper som er for små til å dekke deres livsbehov, og den mest fruktbare jorda eies av selskaper som driver store plantasjer. Dette skaper fremdeles konflikt mellom småbønder og jordløse, og de store landeierne.

Jordreformer uten effekt for kvinner

De mest omfattende jordreformene i Mellom-Amerika kom tidlig på 1980-tallet under sandinistene i Nicaragua og i El Salvador. Jordreformene hadde noe ulike hensikter og omfang, men felles for dem var at de ikke tok hensyn til kvinners rett til å eie jord. Jord ble fordelt ut fra et familieperspektiv, og eiendommene ble normalt registrert i mannens eller familiens eldste sønns navn. Kun 10 prosent av alle som fikk tildelt jord var kvinner (1). Et tradisjonelt og patriarkalsk syn på hvem som var jordbruker og familiens overhode, var noe av årsaken til at de første jordreformene hadde liten effekt på kvinners økonomiske og sosiale posisjon på landsbygda. Kvinnenes arbeidsinnsats i åkeren og som familieforsørgere ble ikke anerkjent, og kvinner ble ikke sett på som en selvstendig gruppe, selv om det var dem som faktisk gjorde store deler av arbeidet.

De siste 20 årene har man sett en viss forbedring. I El Salvador fikk enker og tidligere kvinnelige geriljasoldater tildelt jord som et ledd i fredsavtalen etter borgerkrigen. Noen kvinner som kom tilbake til Guatemala etter å ha vært flyktninger i Mexico under den væpnete konflikten fikk også tildelt jord. På den andre siden, ble jordreformen i Nicaragua delvis tilbakeført og kvinnene var de største taperne da systemene som ble opprettet på 1980 tallet opphørte. Mange familier har også mistet jordlappen sin på grunn av manglende skjøter og uklare eiendomsforhold. Samtidig har det også skjedd positive ting i Nicaragua og andre land. Utsteding av felles eiendomsskjøter til ektepar hvor også kvinnene blir registrert som eier av jorda er en viktig endring selv om det fremdeles ikke er veldig vanlig. Nylig vedtok den nicaraguanske regjeringa å opprette et fond for å øke kvinners tilgang på jord, men det er fortsatt uklart hvordan dette fondet skal finansieres og iverksettes.

Internasjonal rettighetsutvikling viktig

Det man kan se av positiv utvikling må sees i sammenheng med viktige framskritt for kvinners rettigheter på internasjonalt nivå. Kvinners rett til jord er nedfelt i Kvinnekonvensjonens artikkel 14.2 (g), om kvinners rett til lik behandling i jordreform. Kvinners rett til å ha eiendom på lik linje med menn, særlig innen familien og ved skilsmisse, behandles i artiklene 15.2 og 16 (h). Statene er på denne bakgrunn forpliktet til å styrke kvinners tilgang til og råderett over jorda. Videre har statene som har sluttet seg til Handlingsplanen fra Beijing (1995) forpliktet seg til å sikre lik tilgang til økonomiske ressurser, inkludert land, for kvinner. Til tross for dette, jobber fremdeles de aller fleste kvinnelige bønder på jord som ikke står i deres navn. Macho-kulturen råder på landsbygda i Mellom-Amerika, og en rekke kulturelle og sosiale barrierer, manglende kunnskap om lovgivning og rettigheter og mangel på økonomiske ressurser fører til at få kvinner tar initiativ til å få jorda registrert i sitt navn.

Uten formelle papirer på at de har eiendom er det vanskelig for kvinner å få tilgang på kreditt. Dermed reduseres også muligheten for å investere i sin egen virksomhet og potensielt øke inntektene fra den, for eksempel ved å forbedre produksjonen eller å starte med videreforedling av jordbruksprodukter for salg. Situasjonen gjør også kvinnene enormt sårbare for endringer utenfor sin egen kontroll, mange opplever å sitte igjen uten jord og dermed muligheter for å forsørge familien, når mannen forlater dem. Mange par flytter sammen uten å gifte seg formelt, og ved dødsfall står enkene igjen uten rett til jorda de har hatt som levebrød i mange år. Ikke minst er den sårbare økonomiske situasjonen til hinder for kvinner som ønsker å komme seg ut av voldelige parforhold, og dem er det mange av.

Den manglende viljen til å gjennomføre tiltak som er nødvendige for å sikre kvinners rettigheter til jord, viser at kvinnenes bidrag til jordbruksproduksjonen og familieøkonomien fremdeles ikke er anerkjent og verdsatt i Mellom-Amerika. De har ansvar for barn, hjem, jordlappen og ulike dagjobber, og er således bærebjelker i familieøkonomien på landsbygda, men med kvinnenes plikter i Mellom-Amerika følger svært få rettigheter.

(1) Tall fra Deere og Leon (2004) ”Revertir la reforma agraria con exclusión de género: lecciones a partir de América Latina” i El Otro Derechos, número 31-32, Agosto de 2004, Bogotá D.C.

Teksten har tidligere ståttt på trykk i bladet "Kvinner Sammen" nr2 2011, utgitt at FOKUS - Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål.

Emneord: kvinner, jordbruk