Utviklingsfondet

Nepals mange elver flommer jevnlig over.  Det fattige landet er hardt rammet av klimaendringer, og mange mennesker opplever at selve grunnen husene deres står på forsvinner. Hvert eneste år går menneskeliv tapt. Foto: Harald Herland

Klima og fattigdom sett fra Bonn

Klimakonferansen 2017 er tilbakelagt. Det ser ikke ut som de fattiges situasjon i lys av skadelige klimaendringer bedres betraktelig i nærmeste framtid. Men håpet fra Paris må leve videre, selv om det for mange allerede er for sent. 

COP23, den andre etter at vi fikk Parisavtalen, var en teknisk affære hvor diskusjonene grovt sett handlet mest om hvordan vi i klimasammenheng skal gå fra «Kyotoverdenen» til «Parisverdenen». Med bare ett år igjen til regelboken for Parisavtalen skal vedtas på COP24 i Polen, har vi ganske dårlig tid. Utviklingsfondet følger de internasjonale klimaforhandlingene fordi menneskene i vår målgruppe, fattige som bor på landsbygda i utviklingsland, hver dag merker klimaendringene på kroppen. Deres behov må anerkjennes og adresseres internasjonalt – og løses lokalt. Med utfallet av årets forhandlinger er vi fremdeles et godt stykke unna det. Her har altså alle, også Norge, en viktig jobb å gjøre framover.

Tap og skade – når toget har gått for tilpasning

Tilpasning til klimaendringer har vært på agendaen i flere år, og det er nå bred forståelse for nødvendigheten av dette. For fattige mennesker som ofte lever av der de selv kan produsere på et lite stykke jord, har tilgang på kunstig vanning og mer robuste plantesorter vært eksempler på tilpasningsstrategier som kan ha stor betydning for en families overlevelse. Men hva gjør du nå jorda du har å dyrke på, selve livsgrunnlaget ditt, har rast ut i elva? Når huset ditt ikke kan bygges opp der det stod fordi havet har rykket inn i hagen? Når områder har blitt så tørre at ikke lenger kamelene en gang får nok vann? Når du ikke lenger kan bo der du har bodd hele livet, men ikke har noe sted å flytte til? Ja, da nytter det i alle fall ikke at maisen din er av en type som ikke blir like hardt angrepet av skadedyr.

Det er, naturlig nok, ikke så mange av dem som merker klimaendringene mest på kroppen i form av tomme tallerkener, døde husdyr og netter uten tak over hodet, tilstede på konferansen i Bonn. Men det var forventninger på forhånd til at øystaten Fiji, som allerede har måttet flytte landsbyer på grunn av havstigning, som leder av COP23 i Bonn, ville lede oppmerksomheten mot de som er ekstra sårbare for klimaendringenes konsekvenser. Temaet tap og skade ble da også en het potet under forhandlingene. Dessverre er man fremdeles langt fra en enighet om noe verdens fattige kan leve med. Bokstavelig talt.

Det var en slags seier å få tap og skade inn som en del av Parisavtalen. Dette punktet er et sånt hvor rike lands og utviklingslands interesser står sterkt mot hverandre, temaer hvor det i stor grad handler om hvem som bærer det historiske ansvaret for menneskeskapte klimaendringer, og hvordan disse skal bidra overfor dem som nå bærer de største byrdene. Det viser seg at det fremdeles er et hav av avstand mellom det rike land er villig til å bidra med og de behovene utviklingsland faktisk har i møte med klimaendringenes konsekvenser. 

Pengetrøbbel

Tap og skade er ikke et agendapunkt i arbeidet med regelboken for Parisavtalen, til tross for at utviklingslandene snakker høyt og tydelig spesielt om behovet for ytterligere finansiering knyttet til dette. Utviklingslandene ønsket å løfte arbeidet til den internasjonale Warsawa mekanismen for tap og skade mer permanent under COP23, men lyktes ikke i å få på plass noe mer enn en ekspertdialog som skal arrangeres i mai 2018. Det betyr med andre ord at dette arbeidet fortsatt vil mangle nødvendig finansiering framover, noe som betyr at problemene de som er aller mest sårbare opplever igjen havner langt ned på lista.   Spørsmål om finansiering i de internasjonale klimaforhandlingene; hvem som skal bidra med hvor mye til hva, fortsetter å være betente og viser tydelig hvor ulik virkeligheten ser ut om man er et fattig eller rikt land i verden. Rike land har tidligere lovet minst 100 milliarder amerikanske dollar årlig i klimastøtte til fattige land, men leveringen er det større tvil om. Diskusjonene rundt forpliktelsene og informasjon om dette punktet er langt fra rett fram. Blant annet lanserte Regnskogfondet, Kirkens Nødhjelp, WWF og Forum for utvikling og miljø før konferansen i Bonn en rapport, "Counting What Counts – Analysis of Norwegian Climate Finance, om Norges internasjonale klimafinansiering, som blant annet peker på flere utfordringer knyttet til hva man teller som støtte og hvordan denne støtten gis.

Selv om COP23 altså ikke klarte å levere noe særlig substansielt på finansiering, fikk man likevel en liten seier, som kan ha betydning for verdens fattige – under siste innspurt av COP23 ble det formelt bestemt at Tilpasningsfondet, et relativt lite, men allikevel viktig fond for tilpasningsprosjekter lokalt, skal tjene Parisavtalen. Det betyr i alle fall én ting mindre å kjempe om neste år i Polen.      

Landbruk – endelig bevegelse

For å avslutte med noe potensielt positivt; I Bonn ble det gjort framskritt i forhandlingene knyttet til landbruk. Disse har stått i stampe i klimaforhandlingene i flere år, og det at partene endelig har klart å bli enige om noe som helst, ses som en slags seier i seg selv. Blant annet kaller FN’s organisasjon for mat og landbruk (FAO) det man oppnådde for et stort steg i riktig retning på veien mot å tilpasse landbruk til klimaendringer og møte verdens behov for mer mat. Om man etterhvert kommer fram til enighet om innhold som står seg og faktisk bidrar til lavere utslipp fra landbrukssektoren og mindre sult, gjenstår å se, men gitt den historiske hodepinen diskusjonene rundt landbruk og klima har vært, klamrer vi oss foreløpig til framskrittet og håper på det beste.

Veien videre – Talanoa neste

I Paris ble man enige om at man i 2018 skulle ta en «vareopptelling» i det internasjonale klimaarbeidet. Denne prosessen har nå fått navnet Talanoadialogen etter en Fijiansk tradisjon for inkluderende, deltakende og åpne diskusjoner. Da skal verden samles rundt spørsmålene: Hvor er vi? Hvor skal vi? Hvordan skal vi komme dit? Vi håper verdens mange fattige mennesker blir godt integrert i den diskusjonens «vi».