Utviklingsfondet

Hvem skal ut: Borten Moe eller Solheim?

Jeg fikk ikke med meg "gullrekka" sist fredag; var på vei til klimatoppmøtet i Durban, Sør-Afrika. Da gikk jeg glipp av Jon Almaas som spør: "hvem skal ut"? Og nå kan jeg ikke hjelpe for det; jeg spør her fra Durban: Hvem skal ut i den kongelige norske regjering?

VG krevde for litt siden justisminister Knut Storbergets avgang. Og fikk det som de ville. Storberget ville prioritere barna først, sa han, og noe slikt varmer mitt eget farshjerte. Men i en sak som gjelder alle barns fremtid, klimapolitikken, burde VG kanskje også ha fremmet et annet krav om statsrådsskifte, om Regjeringen skal fremstå som å tale med en tunge: Skal Borten Moe eller Solheim ut?

Både Solheim og Borten Moe er befriende ærlige politikere; de snakker fra levra. Borten Moes utgangspunkt er klart: Norge, som olje og gassnasjon, leverer det verden vil ha; relativt sett ren olje og gass. Han har sannsynligvis sitt på det tørre her. Han argumenterer videre for at de fattige i utviklingsland trenger norsk olje og gass. Men de fattige trenger like mye et forutsigbart klima og et jordbruk som fungerer. Det er lettest innenfor et to graders mål. Det betyr at de fattige er avhengige av at verden ikke utvinner all tilgjengelig olje. Fra et fattigdomsperspektiv hadde det vært bedre om de utvant sine ressurser, mens vi avsto fra deler av våre.

Borten-Moe var for ikke lenge siden på studietur til Statoils tjæresandsporsjekt i Canada. Der så han verken store naturinngrep eller mørke skyer på horisonten. Han gikk derimot ut mot EUs forslag om ekstra avgifter på olje basert på tjæresand. Han hoppet samtidig bukk over forskning om de biologiske, medisinske og sosiale effektene av Statoils og andres satsing på oljesand.

Statoil investerer nå også i skifergass, gjennom såkalt hydraulisk oppsprekking, som fører til forurensning av nærområder og med fare for lokale jordskjelv. I en svært aggressiv form for markedsposisjonering, er det norske flaggskipet i ferd med å bevege seg over i et internasjonalt sjikt med selskaper som kjører hardt for å utvinne all tilgjengelig olje.

Erik Solheim gikk for en del år siden ut og krevde mer etisk ansvar hos Statoil. Som klimaminister gikk han også nylig ut og sa at han har svært få virkemidler i kliimapolitikken nasjonalt. Den makten ligger primært hos Borten Moe, eller i Samferdselsdepartementet og i Finansdepartement. Det var et rop om hjelp. Det var et rop om økt politisk refleksjon.

Borten Moe og Solheim er begge ansvarlige for regjeringens politikk. Kanskje det hadde vært ryddigst om Solheim, med brask og bram, trakk seg fra jobben som Miljøvernminister. Også han av hensyn til barna. Det ville gi gjenlyd. Han gjør en dessuten en glimrende jobb som Utviklingsminister og ville forhåpentligvis få fortsette med det.

Uansett ligger det an til nok et skifte av statsråd. Av indrepolitiske årsaker blir Solheim bedt om å forlate miljøposten, om en stund. Borten Moe får fortsette. Og Stoltenberg trenger Borten Moe; det blir nå et kappløp om olje og gassressursene i Arktis. Det ble det snakket en del om under de 45 minuttene Stoltenberg nylig hadde med President Obama.

Her jeg sitter på møter i Durban snakkes det om at vi raskt går mot mer enn 2 graders temperaturstigning. Er det til syvende og sist ebegrepet "bærekraftig utvikling" som skal ut. Det er ikke trendy nok, verken for Regjeringen, VG eller ’Nytt på Nytt’, for den saks skyld...

Denne kommentaren stod på trykk i Nationen 8.12.11