Utviklingsfondet

Puslete satsing på landbruk i statsbudsjettet

Det er svært gledelig at regjeringen legger større vekt på støtte til matsikkerhet, klimarobust landbruk og klimatilpasning i budsjettforslaget for 2012. Likevel uteblir den nødvendige satsingen.

Til tross for at regjeringen bevilger 159 millioner kroner mer neste år til klimarobust landbruk i Afrika og forebygging av naturkatastrofer, uteblir den helt store satsingen på bærekraftig landbruk. Det er skuffende og foruroligende i en tid hvor antall sultende mennesker økerRegjeringen opprettholder et høyt bistandsbudsjett i internasjonal sammenheng, det er rosverdig. Likevel forblir norske kommuner fortsatt den største mottaker av norsk bistand gjennom støtte til flyktningtiltak i Norge. Utviklingsfondet mener at flyktningtiltak og klimafinansiering må komme i tillegg til én-prosenten i bistand.

Internasjonal matsikkerhet: Vår tids utfordring nr. 1

Skal Norge bli en avgjørende bidragsyter på matsikkerhets-feltet, må følgende inkorporeres i budsjettet:

  • Strategisk støtte til internasjonale og nasjonale bondeorganisasjoner. Uten sterke organisasjoner for de fattige selv, er det ikke mulig å utrydde sult og fattigdom.
  • Selv om behovet for bærekraftig landbruk og viktigheten av småskala- og klimavennlig landbruk nevnes, sier ikke budsjettet noe om nødvendigheten av å legge om mye av landbruksproduksjonen fra industrielt landbruk til agroøkologiske driftsformer

Samstemthet i norsk utviklingspolitikk

For første gang legger regjeringen i år også frem en rapport for Stortinget om samstemthet i norsk politikk for utvikling i fattige land. Dette er et viktig og positivt veiskille. At noen viktige momenter er utelatt svekker likevel troverdigheten. Det nevnes for eksempel ikke at fredsnasjonen Norge selger militærutstyr til arabiske diktatorer, og at miljønasjonen Norge investerer i forurensede oljesand.

Regjeringen har sagt at statseide selskaper skal være ledende på samfunnsansvar og har samtidig vektlagt betydningen av miljø og klima i ny eierskapsmelding. Norge forblir likevel i Canada i det svært forurensende og naturødeleggende oljesandsprosjektet, gjennom Statoil. Dette skjer til tross for at Statoil har innrømmet miljøkriminalitet. Dette unnlater samstemtrapporten å berøre.

Staten kan bruke sitt eierskap i norske selskaper og Statens pensjonsfond Utland (SPU) til å sikre at selskapene ikke undergraver klima, miljø og menneskers rettigheter, men også dette unnlater regjeringen å diskutere i rapporten.

Rapportens omtale av pensjonsfondet er svært kort. Regjeringen unngår å nevne det paradokset at SPU på den ene siden investerer i miljøteknologi og ren energi, og på den andre siden investerer i selskaper som er pådrivere for fortsatt høye klimautslipp. SPUs investeringer undergraver i økende grad norsk utviklingspolitikk. Samtidig som det er satt av 2,2 mrd kroner til skogbevaring i 2011, investerer fondet, i følge beregninger fra Regnskogfondet, over 14 mrd kroner i selskaper som ødelegger regnskogen. Dette henger ikke sammen.

Norsk handelspolitikk hindrer utvikling

I samstemtrapporten står det at norsk politikk i høy grad bidrar til teknologioverføring og viser til at norsk politikk i WTO gir utviklingsland mulighet til å stille krav til utenlandske selskap for å bygge egen industri. Men virkeligheten er mer kompleks. I forhandlingene om liberalisering av energitjenester i WTO støtter Norge felleskrav ovenfor utviklingsland om at handel med energitjenester skal likebehandle utenlandske og nasjonale aktører.

Slike krav vil blant annet gjøre det umulig for utviklingslandene å tvinge oljeselskap til å gi kontrakter til nasjonale selskaper, for dermed å bygge kunnskap i industrien - slik vi gjorde i Norge. Dette er et klart eksempel på manglende samstemthet. Her ser vi at en uttalt ønsket utviklingspolitikk slås i hjel av faktiske forhandlingsposisjoner i WTO som skal fremme norske næringsinteresser.