Utviklingsfondet

Ethiopia Workneh og familien har høstet gode avlinger i maisåkeren i Tigray i Etiopia de siste årene. Nå frykter vi at ElNiño vil svekke utviklingen i landet. Foto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Media.

Ett skritt fram og to tilbake for Etiopia

Kan El Niño stoppe utviklingskometen Etiopias ambisjoner om å bli et mellominntektsland innen 2025?

Artikkelen ble først publisert i Bistandsaktuelt, 11.05.2016. Skrevet av Kari Helene Partapuoli og Knut Andersen.

Landet kan skilte med tosifret økonomisk prosentvekst i de senere år, og de satser stort på landbruk – og lykkes med det. Men nå står millioner av mennesker igjen i fare for å sulte. Etiopia illustrerer landbrukets enorme potensiale, men også dets akilleshæl, når det gjelder økonomisk utvikling og fattigdomsreduksjon i Afrika.

Det afrikanske jordbruket er generelt sett lite effektivt og med stort behov for modernisering. Kontinentet har en høy andel småbønder, i land som Etiopia og Malawi livnærer opp mot 80 prosent av befolkningen seg av jordbruket. Mange av disse sliter likevel med å skaffe nok mat, fordi arealet er lite og produktiviteten lav. Landbruket er ryggraden i Etiopias økonomi, og etiopiske myndigheter har de siste tjue årene prioritert utvikling av landbrukssektoren som grunnlag for en bredere økonomisk omlegging.

Effektiv vekst

Da Etiopia lanserte sin første strategi for landbruksdrevet industrialisering i 1993, var det en mindre trendy retning å gå, men sammenhengen mellom landbruk, økonomisk vekst og fattigdomsbekjempelse anerkjennes av stadig flere. De siste 10-15 årene har afrikanske ledere for alvor erkjent at forbedring av landbruket er avgjørende for å sikre økonomisk vekst og øke matsikkerheten på kontinentet. Verdensbanken slår fast at vekst i landbruket er mer enn dobbelt så effektivt for å redusere fattigdom som vekst i hvilken som helst annen sektor. Det handler om at omtrent 70 prosent av verdens fattige bor på landsbygda hvor det er få andre inntektsmuligheter enn jordbruket.

Etiopia får mye skryt for sin utvikling, og selv om de aller høyeste tallene nok skal tas med en klype salt og fattigdom fremdeles er et utbredt problem, er det ingen tvil om at Etiopia har hatt en betydelig økonomisk vekst i senere tid. Og det med utgangspunkt i landbrukssektoren. Landet har blant annet økt matproduksjonen og fremmet markedsutvikling for landbruksvarer. Den økonomiske veksten i Etiopia har spilt en avgjørende rolle i å redusere fattigdom og øke matsikkerheten. Andelen absolutt fattige har sunket kraftig de siste årene, og landet oppfylte mange av FNs tusenårsmål innen utgangen av 2015. Etiopia er utpekt som fokusland for norsk utviklingssamarbeid av Utenriksdepartementet, for «å støtte opp under de positive økonomiske og sosiale utviklingstrekkene vi har sett de siste årene». Etiopia kunne vært en virkelighetens askepotthistorie om reisen fra å være hungersnødens ansikt utad på 1980-tallet til å være verdens nest raskest voksende økonomi i 2015. Hadde det bare ikke vært for virkeligheten hvor millioner av etiopiere igjen er rammet av tørke og matmangel.

Når forutsetningene endres

FNs klimapanel advarer mot svekket potensiale for vekst i matproduksjonen som følge av klimaendringene. Afrika nevnes som et sårbart kontinent på grunn av høy risiko for endrede produksjonsforhold og svak tilpasningsevne. Det er småbønder og selvbergingsjordbrukere som er mest sårbare, og de færreste er i stand til å tilpasse seg endringene slik situasjonen er i dag.

I første omgang må kontinentets mange småbønder produsere mer med utgangspunkt i lokale ressurser og bedre metoder som er rustet mot et klima i endring. Skal vi lykkes med å bekjempe fattigdom må Norge og det internasjonale samfunnet bidra til dette. Når Verdensbanken anslår at det må skapes 40 millioner nye arbeidsplasser årlig de neste 15 årene, og da særlig i Afrika og Asia, må man også finne ut hvordan politikken og bistanden sammen kan legges opp for å styrke næringsutvikling innenfor landbrukssektoren og tilstøtende sektorer (som for eksempel utdanning og energi), slik at fattige på landsbygda slipper å emigrere hvis de ikke vil. For uten støtte og mulighet til klimatilpasning vil ikke de fattige på landsbygda ha noe annet valg enn å flytte.

Norsk landbruksbistand var på sitt høyeste på 1970-tallet og utgjorde da omkring 30 prosent av bistandsbudsjettet. Siden da har både den norske og andre lands støtte til landbruk i utviklingsland gradvis blitt redusert til dagens nivå, et sted mellom 3 - 4 prosent av et bistandsbudsjett på over 30 milliarder. Mange utviklingsland har til dels fulgt den samme trenden, men den er nå i ferd med å snu, spesielt i Afrika. Den Afrikanske Union har nå satt i gang en storstilt satsning på bærekraftig landbruk, med mål om å nå ut til minst 25 millioner småbønder innen år 2025.

Det afrikanske kontinentet ønsker en landbruksrevolusjon som grunnlag for bærekraftig vekst og fattigdomsbekjempelse. Norsk utviklingspolitikk kan og bør støtte opp om Afrikas landbruksrevolusjon for å bidra til å utrydde sult og fattigdom.

Skrevet av Kari Helene Partapuoli, daglig leder og Knut Andersen, landdirektør for Utviklingsfondet i Etiopia.