Utviklingsfondet

Enda et klimatoppmøte – og så…

Ministre og rådgivere fra de fleste land i verden, tusenvis av aktivister og profesjonelle lobbyister møtes nå til COP 17 i Sør-Afrika. Men vil det komme noe ut av konferansen – og vil det i så fall være bra?

For to år siden var forventningene skyhøye til klimatoppmøtet i København, COP 15. Det sto om jordas framtid. Statslederne måtte bli enige om drastiske kutt i klimagassutslippene for at ikke hele menneskehetens framtid skulle settes på spill. Og de måtte bli enige om finansiering av klimatilpasningstiltak i utviklingsland. Men de ble ikke enige om noe annet enn en uforpliktende og vassen slutterklæring. For ett år siden ble den 16. konferansen for landene som har undertegnet FNs klimakonvensjon, avholdt i Cancun i Mexico. Den ble av mange sett på som et skritt i riktig retning, forhandlingene brøyt ikke sammen og man fikk til noen vedtak. Forpliktelser til kutt i utslippene ble landene likevel ikke enige om. De ble heller ikke enighet om hvor pengene til den årlige støtten til utviklingsland på 30 – 100 milliarder dollar skal komme fra. Penger som skal dekke både utslippskutt og tilpasning til et endret klima.

På god vei mot katastrofe

De fleste regjeringer har stilt som målsetting at klimaendringene ikke skal føre til mer enn 2 graders temperaturøkning i forhold til førindustriell tid. Det blir etter all sannsynlighet også vedtatt som en målsetting i Durban. Men en temperaturøkning på to grader vil skape hundrevis av millioner klimaflykninger, redusere matproduksjonen i utviklingsland og sannsynligvis øke antall mennesker som sulter. Det såkalte “togradersmålet” handler likevel mer om avledningsmanøver og skuebrød enn om realiteter for de aller fleste politikere. De konkrete målsettingene og tiltakene som de rike landene la fram i København i 2009, vil føre til rundt 4 graders temperaturøkning. Når vi dette kritiske punktet kan det være for sent til å snu. I følge det internasjonale energibyrået, IEA, er vi på vei mot en temperaturøkning på hele 6 grader – om ikke ny politikk blir satt ut i livet!

Begraves Kyoto-avtalen i Durban?

Kyotoavtalen der de rike landene, unntatt USA, har forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene eller ikke øke dem mer enn til et avtalt nivå (det gjelder Norge, Island og Australia) i forhold til 1990-nivå, utløper i 2012. Meningen var at landene i god tid før det, skulle ha inngått en ny avtale der de forpliktet seg til betydelig større utslippskutt. Men vi er ikke der. Japan har gjort det klart at de ikke vil gå inn i nye forpliktelser før land som Kina, India og Brasil gjør det samme. USA har krevd at disse landenes innsats overvåkes for å være sikker på at de følger opp. Andre industriland er i beste fall nølende til å gå videre med en ny avtale uten USA, og uten at også de utviklingslandene med raskt voksende økonomi inngår forpliktelser. Både EU og Norge har gått inn for en ny forpliktende avtale. Norge har likevel tatt til orde for at en kanskje må se på en mellomløsning i noen år, fram til en kan få framforhandlet en helhetlig avtale som både omfatter de industrialiserte landene og de mektigste utviklingslandene.

Brasil, Sør-Afrika, India og Kina (BASIC-landene) kom i november med en felles uttalelse hvor de understreker at “Kyoto-protokollen er hjørnesteinen for klimaregimet, og at en ny forpliktelsesperiode for protokollen (for utslippsreduksjoner for de utviklede landene) er den essensielle prioriteten for suksess for Durban-konferansen.”

Slik situasjonen er nå, er det imidlertid helt usannsynlig at det vil bli en forpliktende avtale om utslippskutt under møtet i Durban.

Finansiering vil stå sentralt i Durban

De industrialiserte landene har forpliktet seg til å skaffe 30 milliarder US$ til klimatilpasning og klimatiltak i utviklingsland for perioden 2010-2012, og satt som mål å skaffe 100 milliarder US$ per år i 2020. Men hvor pengene skal komme fra er ikke sagt, bortsett fra at det skal være en kombinasjon av offentlige og private midler. Mange utviklingsland og frivillige organisasjoner mener at beløpene er altfor små og savner konkrete forpliktelser. Så langt har ikke engang pengene for 2010-2012, kommet på bordet.

Konferansen i Durban vil behandle hvordan Det grønne klimafondet som det er enighet om å opprette, skal fungere. Et av stridsspørsmålene er om det skal være en egen juridisk enhet som skal styres fra konferansen av medlemslandene i klimakonvensjonen, eller om fondet skal ligge inn under Verdensbanken. De fleste utviklingslandene går inn for det første. Det vil også bli presset på fra mange utviklingsland, derunder BASIC-landene om at de rike landene skal komme med klare forpliktelser på finansiering, og et veikart for hvordan en skal komme opp i 100 milliarder US$ i 2020.

Landbruket – en klimaværsting og en del av løsningen

Matproduksjonen rammes i dag mange steder i verden på grunn av klimaendringene. Den såkalte Stern-rapporten fra 2006 som fikk stor innflytelse på klimadebatten, sammenfatter det slik: “Klimaendringer vil påvirke grunnleggende elementer for folks liv over hele verden – tilgang til vann, matproduksjon, helse og miljøet. Hundrevis av millioner mennesker kan komme til å lide av sult, vannmangel og oversvømmelser i kystområder ettersom verden blir varmere.”

Direkte utslipp fra landbruket, avskoging på grunn av utvidelse av jordbruksarealene, transport, industriell bearbeiding av mat og pakking av mat står for rundt halvparten av alle klimagassutslipp. Men i stedet for å være en del av problemet, kan landbruket bli en del av løsningen.

Det er først og fremst det industrielle landbruket og matsystemet med bruk av store mengder kunstgjødsel og sprøytemidler, maskiner og transport over store strekninger, samt bearbeiding og pakking for at mat skal kunne transporteres verden over og holde seg lenge, som utgjør problemet. Også det økende kjøttforbruket og økt bruk av biodrivstoff er viktige drivkrefter for avskogingen. Ved å bruke agroøkologiske dyrkingsformer som bygger opp igjen det organiske innholdet i jorda som er gått tapt gjennom den industrielle landbruksproduksjonen, så kan 20-35 prosent av dagens klimagassutslipp bindes i jorda. Om kjøttproduksjonen desentraliseres og integreres med planteproduksjon, kan utslipp videre reduseres med 5-9 prosent. Om mat i hovedsak blir distribuert gjennom lokale markeder i stedet for gjennom internasjonale matkjeder, kan det legges til 10-12 prosents reduksjon. Og om avskogingen på grunn av utvidelse av plantasjedrift stoppes, vil det redusere utslipp videre med 15-18 prosent. Omlegging av landbruket gjør det altså mulig å redusere klimagassutslippene og øke bindingen av karbon i jord i størrelsesorden minst halvparten av dagens totale utslipp.

Fare for økt kommersialisering av naturen

Det presses nå hardt på fra flere hold om å inkludere både skogbevaring og binding av karbon i jord i beregning av landenes klimagassutslipp og i Den grønne utviklingsmekanismen. Det er mange grunner til at disse forsøkene bør stoppes. En inkludering av karbonbinding i skog og jord i klimaavtalen vil redusere presset på rike land om at de skal kutte egne utslipp. Det vil også kunne frata fattige bønder og urfolk som lever i skog, deres rettigheter til områder og jord. Det er også stor usikkerhet med hensyn til hvor mye karbon som faktisk bindes i ulik type jord og skog. Og den som måtte tro at bøndene vil få godt betalt om karbonbinding i jord blir en del av Den grønne utviklingsmekanismen, bør tro om igjen. En nylig utkommet rapport fra ActionAid beregner at en gjennomsnittlig afrikansk bonde vil tjene omtrent 1,50 kroner (0,25 US$) per år dersom binding av karbon i jord inkluderes. Det mest sannsynlige er likevel at småbøndene ikke vil få noen ting, fordi det blir komplisert å administrere og lite å hente for dem som vil drive med kvotehandel. Det er de store plantasjene som sannsynligvis vil bli målgruppa for meklerne.

En lengre versjon av denne artikkelen står på trykk i tidsskriftet Rødt.