Utviklingsfondet

En vei ut av oljeparadokset

Norge investerer rekordbeløp i fossil olje og gass, samtidig som vi forsøker å løse klimatrusselen. Først når fornybar energi prioriteres på bekostning av olje, har vi håp om  stanse klimaendringene.

I valgkampen oppsto en kort krangel om olje og klima mellom oljeminister Ola Borten Moe og miljøminister Erik Solheim, en motsetning som siden har blitt fortiet. Det er et grunnleggende paradoks at oljeselskapene gjør alt de kan for å opprettholde oljealderen, mens verdens miljøvernministre og miljøorganisasjonene forsøker å stanse klimaendringene og redusere oljeforbruket. Begge sider kan ikke vinne denne kampen.

Rekordinvesteringer

Statsbudsjettet for 2012 viser at Ola Borten Moe vant og klimasaken tapte; målet for oljesektoren er en langsiktig produksjon i flere nye områder. Det vil investeres 151,7 milliarder i norsk sokkel i 2011, og det forventes en økning til 172 milliarder i 2012, ifølge SSB. Til sammenlikning sank bruttoinvesteringene i fornybar energi (vannkraft, varmeanlegg, vindkraft og distribusjonsnett for strøm) fra 12,9 milliarder i 2008 til 10,9 i 2009.

Med dagens investeringer i fornybar energi vil det ta lang tid før man kan erstatte oljens energieffektivitet og anvendelighet. Verdens energibehov vil vokse med 36 prosent fram mot 2035, og over halvparten av veksten vil skje ved bruk av fossile energikilder som olje, kull og gass, ifølge Det internasjonale energibyråets (IEA) tall fra 2010. IEA forventer at bare 14 prosent av energien vil komme fra fornybare kilder i 2035.

Samtidig anslo IEA at verdens råoljeproduksjon allerede nådde sitt toppnivå allerede i 2006. Hvis forbruket av olje og gass skal øke så mye som forventet, må vi både finne nye olje- og gassfelt og samtidig ta i bruk såkalt ukonvensjonelle – men kontroversielle – fossile kilder som oljesand, tungolje og skifergass. Oljebransjens svar på denne utfordringen er å gjøre det den kan best; å lete etter mer for å holde produksjonen gående. Her får de helhjertet støtte fra regjeringer over hele verden.

Men forlengelsen av oljealderen vil få flere problematiske kjennetegn:

Vanskelig tilgjengelig: Nye oljefelt ligger som regel lenger ned, flere tusen meter under bakken eller havbunnen, og lenger vekk, som i urskog eller arktiske strøk. Arktiske strøk er værharde, sliter på produksjonsutstyret og er sårbare for utslipp. Opprydningsarbeidet ved ulykker blir tilsvarende dyrt.

Dyr og mindre effektiv: Dype, fjerntliggende og ukonvensjonelle oljefelt (som oljesand) krever dyr teknologi og blir tilsvarende dyre i drift. Det vil koste også stadig mer energi å utvinne et fat olje i framtiden, slik at energiregnskapet blir lavere enn i dag. Resultatet vil bli en langvarig høy oljepris.

Skitten og miljøskadelig: Store reserver av oljesand (i Canada) og tung olje (i Venezuela), vil ifølge IEA erstatte dagens konvensjonelle olje. Felles for begge er miljøproblemene høye CO2-utslipp i utvinningen og miljøfarlig avfallsvann.

Konfliktfylt og kontroversiell: En rekke nye land føyer seg inn i rekke av oljeproduserende land: Uganda, Ghana, Mosambik med flere. Erfaringene gjort av andre oljeproduserende land (som Nigeria eller Angola) viser at oljen like gjerne kan bidra til konflikt og korrupsjon, som til vekst og utvikling. Flere oljeproduserende land kjennetegnes av dårligere levekår for innbyggerne enn i sine naboland uten olje.

Har vi nådd oljetoppen?

Oljebransjen har lenge plassert oljetoppen («peak oil») langt fram i tid og avfeid problemstillingen om et snarlig fall i oljeproduksjonen. Men etter at IEA i fjor fastslo 2006 som toppåret for konvensjonell olje, har selv oljeselskapene begynt å gi små hint om at de vil få problemer med å levere nok olje: «De lette oljefatene er tatt opp for lenge siden. Og de politiske, teknologiske og økonomiske utfordringene gjør det stadig vanskeligere å øke produksjonen. Personlig tror jeg oljeprodusentene på tilbudssiden vil slite med å holde følge med den voksende etterspørselen. Det blir en stor utfordring,» uttalte Helge Lund, konsernsjef i Statoil til Teknisk Ukeblad tidlig i 2011.

Spørsmålet om oljetoppen er viktig av tre grunner: For det første fordi oljeprisen blir markert høyere når toppen er nådd samtidig som etterspørselen øker. For det andre vil verden med et stadig høyere energiforbruk bruke kortere tid på å bruke opp resten av den verdifulle oljen. For det tredje fordi oljeselskapene møter etterspørselen med oljesand, noe vi vet at klodens klima ikke tåler.

Det internasjonale energibyrået forventer at nye funn og ukonvensjonell olje vil dekke framtidens energibehov, noe som er optimistisk med tanke på at antallet og størrelsen på oljefunn synker. Selv de nye funnene i Norge er små både i norsk og internasjonal målestokk.

Kritikken av teorien om «peak oil» har trolig rett i at det finnes fossil energi for flere tiår framover. Men debatten blir mer fruktbar hvis analyserer oljeknappheten som vil komme av økt etterspørsel i møte med fallende produksjon, heller enn hvilken dato man passerer en topp.

Energifattigdom

Kampen mot den globale fattigdom kan bli det første offeret for en ustabil eller fallende oljeproduksjon. I dag lever 1,4 milliarder mennesker i verden under grensen for ekstrem fattigdom på 1,25 dollar dagen i kjøpekraft. 3,14 milliarder mennesker lever for under 2,5 dollar dagen, mens 5,15 milliarder – eller 80 prosent av menneskeheten – lever for under 10 dollar dagen, litt over 50 kroner.

Verdens fattigdom gjenspeiles i tallene for tilgang til energi: 1,4 milliarder mennesker lever i dag uten tilgang til elektrisitet. 2,7 milliarder mennesker bruker naturlig biomasse, for eksempel ved, til matlaging. Dette legger stort press på skog og vegetasjon, som ofte ikke rekker å regenerere seg – og dermed bidrar til klimaendringene. Røyk og os fra matlaging bidrar dessuten til at det hver dag dør flere tusen mennesker prematurt av lungesykdommer.

Verdens fattigdomskrise er i realiteten også en energikrise. De 791 millioner innbyggerne i Afrika sør for Sahara, minus Sør-Afrika, bruker sammenlagt bare litt mer strøm enn Norges befolkning på 4,7 millioner. Norges befolkning bruker altså 80,5 prosent av strømmen til en befolkning som er 168 ganger så stor, ifølge Framtiden i våre hender. Tilgang på energi og strøm er noe av det viktigste for å bedre folks velferd, muligheten til å gjøre lekser, drive håndarbeid eller underholdes etter at sola har gått ned.

Utfordringen med oljeknapphet og høye oljepriser betyr at fattige land ikke kan basere sin utvikling og velstandsvekst på billig olje, den energiformen som drev utviklingen i de industrialiserte, rike landene.

Klimasolidariteten

Høye oljepriser, mangel på energi i fattige land og klimaendringene utgjør tre sammenfiltrede kriser for verdens fattige land. Statsminister Jens Stoltenberg og representanter for oljeindustrien selv har antydet at det vil være usolidarisk av Norge å ikke utvinne mer olje. Hvis Norge bremser oljeeksporten vil prisene øke og de fattige rammes.

Det er en vakker tanke at norsk oljeeksport hjelper de fattige. Men her er det norske økonomiske interesser som taler. Det er en internasjonal politisk enighet om alvoret i klimatrusselen og om at den største sårbarheten for klimaendringene ligger i fattige land, land som i svært liten grad har bidratt til problemet.

En solidarisk og rettferdig løsning på klimatrusselen ville være å lage et karbonbudsjett, hvor hvert land fikk et budsjett for hvor mye fossil energi de kan forbruke; herfra og til evigheten. Utregninger fra Naturvernforbundet viser at vi bare kan forbruke rundt 25 prosent av alle kjente reserver av olje, kull og gass. Hvis vi forsøker å sette opp et rettferdig karbonbudsjett må vi ta hensyn til noen viktige spørsmål: Hvem skal få mulighet til å hente opp og dermed tjene penger på den lille andelen av fossile reserver vi kan forbruke? Hvilke land bør få størst kvoter i karbonbudsjettet til å forbruke ressursene? Hva bør den siste rest av fossil energi brukes til? Og hvor mange generasjoner skal få glede av oljen?

Norge har i realiteten både hentet ut og solgt eller brukt opp sin kvote fossil energi. Hvis Jens Stoltenberg ønsker å være solidarisk, vil det være mer rettferdig å la Uganda eller Ghana utvinne sin olje enn at Norge skal investere 172 milliarder i Nordsjøen neste år.

I skyggen av oljen

Den eneste måten vi kan løse klimakrisen er ved å investere nok i alternativ og fornybar energi i en grad til at vi kan utkonkurrere kull, olje og gass. De globale investeringene i fornybar energi vokser kraftig, og pengene går til et bredt mangfold av fornybar energi: vind, vann, vannkraft, geotermisk (jordvarme) etc. Norges investeringer i Nordsjøen bidrar til en industri vi ikke kan opprettholde på lang sikt.

Dessverre er det det motsatte som skjer. I 2010 ble det investert i underkant av 1500 milliarder kroner i fornybar energi, en imponerende femdobling fra 2004, ifølge tall fra UNEP. Investeringene i fornybar energi er nå på rundt halvparten av investeringene i olje- og gass-sektoren.

Men investeringene er foreløpig ikke store nok til å utkonkurrere oljesektoren, noe som er nødvendig hvis vi skal løse klimautfordringen. Ulempen med alternativene til olje er både at de gir mindre energi for pengene og ikke er like anvendelige som olje og gass. Fordelene er på sin side at man satser på energikilder som ikke tar slutt, og som er miljøvennlige.

Den store utfordringen er å sikre investeringer i nok alternative energikilder til at man kan gjøre fossil energi overflødig. UNDP påpeker at selv om ren energi etter hvert utgjør en markant del av energiforsyningen, står den svakt rent økonomisk. Selv om det ble investert 162 milliarder dollar i ren energi i 2009, nesten 1000 milliarder NOK, utgjorde investeringene bare 7 prosent av Storbritannias økonomi i markedsverdi, og bare 0,25 prosent av verdensøkonomien.

Tallene fra SSB forteller at de norske investeringene i fornybar energi er under 10 prosent av investeringene i oljesektoren, og dessuten synkende. Klimaendringene kan først stanses når vi har klart å utkonkurrere oljebransjen og skapt en fornybar og klimavennlig energisektor.

Hvis vi ikke ser utfordringene med oljeknapphet, energifattigdom og klimakrise, klarer vi heller ikke finne løsninger som hindrer hver av disse til å utvikle seg til alvorlige og varige kriser.

Det som kreves er en reell politisk prioritering av fornybar energi, som er større enn investeringene i Nordsjøen. Vi trenger et politisk mål om å gjøre oljen overflødig, samtidig som vi tar vare på arbeidsplassene og kunnskapen som oljesektoren har skapt: Vi trenger oljebransjens kunnskap til å lage vindmøller eller bore etter jordvarme.

Før vi kan komme så langt, trenger vi politikere som tør å innrømme at man ikke kan satse på både olje og redde klima på en gang. Vi må anerkjenne paradokset, ta debatten om og kreve en prioritering av fornybar framfor norsk olje.

Teksten er en redigert versjon av diskusjonsnotatet «Fra oljeslaveri til mangfold av energi?» skrevet for Utviklingsfondet og Framtiden i våre hender. Kilder til tall og fakta finnes i notatet.

Emneord: grønn økonomi