Utviklingsfondet
Roger Kidd, Geograph Britain and Ireland.

Dynka i Roundup

På fjerde året vurderer regjeringen om den skal bli den første til å godkjenne genmodifisert mat i Norge. Saken kan beskrives både komplisert og enkelt.

Første variant inkluderer alt fra spørsmål om hvordan vurdere helse- og miljørisiko knyttet til selve genmodifiseringen til hvilket nasjonale handlingsrom vi har som medlemmer av Verdens handelsorganisasjon, og dermed hva slags handelspolitikk Norge ønsker føre. Men det enkle er ofte best: hvem vil ha mais dynka i Roundup?

I teorien åpner genmodifisering opp for uendelig med muligheter der artsgrensene kan overvinnes og gener med ønskede egenskaper kan flyttes fritt: en gris kan få et gen fra en bakterie, en tomat kan få et gen fra en flyndre. Likevel er det GMOer som tåler sprøytemidler som dominerer på markedet. Dette er fordelaktig for bonden som stadig tar over mer jord når naboer går konkurs eller hiver inn håndkleet når neste generasjon ikke vil ta over: større areal skal produseres med mindre arbeidskraft. Bonden Troy Roush fra USA som dyrker både GMO soya og mais oppsummerer situasjonen slik: "Get big or get out "race to the bottom.

Når planten tåler større doser sprøytemidler trenger ikke bonden ta hensyn til når sprøytingen gjør minst skade på avlingen, men kan sprøyte når det rammer ugraset mest. Og det er fullt mulig å sprøyte nærmere innhøsting med påfølgende økt sprøytemiddelrester i maten.

Genmodifiserte planter som tåler glyfosat (den aktive ingrediensen i Roundup) ser ut til å bli innhentet av sin egen ”suksess”: på grunn av økt bruk av glyfosat er nå stadig mer ugras resistent. Så teknologien som blei tatt i bruk for å forenkle produksjonen blir nå ironisk nok anbefalt å måtte luke for hånd.

Men om du syns luking er kjedelig, så blir du også tilbudt en genmodifiserte løsning: planter som er genmodifiserte til å tåle andre sprøytemidler enn round up. Dow AgroScience forklarer det fortreffelige med sin genmodifiserte mais: Fordi stadig mer ugras blir resistent mot glyfosat er denne GMO-maisen viktig fordi den legger opp til bruk av andre sprøytemidler. Men hvilke andre sprøytemidler er det snakk om? Du nikker kanskje ikke så gjenkjennende når du hører isoxaflutole, glufosinat ammonium, 2,4-D og AOPP-gruppa?

Fellesnevneren for disse er at de er så skadelig at de er forbudt brukt i Norge. 2,4 D var en ingrediens i agent orange, del av amerikanerens beryktede kjemiske våpen under Vietnamkrigen. Isoxaflutole tar lang tid å bryte ned, kan lekke og akkumuleres i grunnvann og gjennom overflatevann, og er sannsynligvis kreftfremkallende hos mennesker. Glufosinat-ammonium har en helseklassifisering for både akutte og kroniske skadevirkninger og kan skade forplantingsevnen og er en mulig risikofaktor for fosterskade.

I fjor var fire av ni GMOer som var ute på høring genmodifisert til å tåle sprøytemidler som er så skadelige at de er forbudt brukt i Norge. Av de fire GMOene som til nå har vært på høring i 2012, er tre genmodifisert til å tåle slike sprøytemidler. Det virker ikke som om Rachel Carsons bok  Silent Spring har vært pensum for dagens molekylærbiologer. Da den kom ut for 50 år siden, bidro boka sterkt til økt bevissthet om påvirkningen av sprøytemidler på naturen og medvirket til at DDT ble forbudt ti år etter i USA

Vi trenger ikke å gjøre spørsmålet om de to GMO-maisene som nå ligger til vurdering så vanskelig. For du vil vel ikke ha mais som er dynka med Roundup?

Innlegget stod på trykk i Nationen 16. februar 2012.

Emneord: gmo