Utviklingsfondet

Nedprioritert: Vekst i landbruket i utviklingsland vil gi en god fattigdomsreduserende effekt. Allikevel går ikke mer en omlag 3.5% av norsk bistand til landbruksrelaterte formål. Foto: Julie Lunde Lillesæter, Differ Media

Det usexy landbruket

Den manglende satsingen på landbruk i bistandspolitikken handler om vekslende politiske prioriteringer.

Kronikken ble først publisert i Dagsavisen 24. februar 2016. Skrevet av daglig leder Kari Helene Partapuoli og informasjonsrådgiver Siri O. Kvalø.

En prosent av Norges nasjonalinntekt – omkring 30 milliarder kroner – går til bistand og utvikling. Målet med norsk utviklingspolitikk er å redusere fattigdom og fremme menneskerettighetene. Hvorfor satser vi da ikke mer på det vi vet har størst fattigdomsreduserende effekt?

Norge er blant 193 land som har signert avtalen om nye mål for bærekraftig utvikling etter at tusenårsmålene har gått ut. De nye målene ble gjeldende fra 1. januar i år og skal nås innen 2030. Øverst på listen står utryddelse av fattigdom og sult. Verdensbanken er blant aktørene som fastslår at vekst i landbruket er mer enn dobbelt så effektivt for å redusere fattigdom som vekst i hvilken som helst annen sektor. Allikevel går ikke mer enn omtrent 3,5 prosent av det norske utviklingsbudsjettet til landbruksrelaterte formål.

Den manglende satsingen på landbruk i bistandspolitikken handler om vekslende politiske prioriteringer. Det eneste offentlig oppnevnte utvalget som har gått gjennom norsk bistand til landbruk anbefalte i 2003 en økning til minst 15 prosent av det totale utviklingsbudsjettet. Året etter lanserte daværende utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen handlingsplanen «Landbruk mot fattigdom». Men da SVs Erik Solheim ble utviklingsminister året etter det igjen ble landbruksfeltet nedprioritert. Påfølgende ministere har heller ikke valgt å øke satsingen.

Nikolai Hegertun fra Civita beskriver det slik i sin rapport «Norsk landbruksbistand: Bistand på lavbluss»:

«Landbruk, jordsmonn, småbønder og avlingsvekst er begreper som sjelden setter dagsorden i den politiske debatten, ei heller i bistandsdebatten. Begrepene er ikke desto mindre i kjernen av vår tids største utfordringer for utvikling.»

Politikerne ser ikke ut til å ville ha landbruksbistand som sin fanesak i utviklingspolitikken. Landbruk anses rett og slett ikke som sexy nok. Den offentlige debatten om norsk utviklingspolitikk er fortsatt i stor grad sentrert rundt oss og hva som skaper engasjement i den norske befolkningen. Det bør handle om hva mottakerne trenger og hva landene vi samarbeider med har på sin utviklingsagenda.

Enormt behov for økt innsats

FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) anslår at global matproduksjon må økes med opp mot 60 % innen år 2050. Samtidig melder FNs klimapanel om dramatisk nedgang i matproduksjon som følge av klimaendringer, særlig på det afrikanske kontinentet. Nesten alle land i sør har nå landbruk høyt på sine utviklingsagendaer. Den afrikanske union har blant annet lansert en plan om å nå 25 millioner småbønder med såkalt klimasmart landbruk innen 2025. Klimasmart landbruk er et landbruk som sikrer produksjonsøkning uten å gå på bekostning av naturen og gjør bøndene bedre rustet i møtet med klimaendringene. For å nå dette ambisiøse målet trengs det penger og kompetanse. Verken bistandspenger eller Norge kan løse alle verdens problemer, men det er klart at vår bistand kan spille en viktig rolle for å øke matproduksjonen og skape verdi i den afrikanske landbrukssektoren.

De globale utfordringene verden står overfor krever økt innsats og satsing på landbruksbistand, også fra norske myndigheter. Den norske innsatsen på området må intensiveres og oppskaleres. Det er på tide å gjøre mer av det vi vet virker – nemlig å satse på bærekraftig landbruk.

Les mer om Utviklingsfondets kampanje på StartANewWar.com