Utviklingsfondet

Lider i stillhet: Det er til enhver tid over 3 millioner mennesker i Malawi som er underernærte, slik har det vært i årevis. Men malawierne, og de 800 millioner andre som sulter i verden, får ikke spesielt stor oppmerksomhet.

Den vanskelige, kjedelige, usynlige sulten

Bakteppet er kjent. 800 millioner mennesker sulter, dobbelt så mange lider av under –og feilernæring. Hele tiden. Nå skriker hungersnøden igjen mot oss i ord og bilder, og utløser givervilje. Må det gå så langt? Har arbeidet mot sult et imageproblem?

På årets første Utviklingsmandag. 20. mars, stilte Hege Ulstein, journalist i Dagsavisen, Liv Signe Navarsete, stortingspolitiker for Senterpartiet, Petter Eide, bistandsringrev og SV-politiker og Nicolai Hegertun, leder av det utviklingspolitisk arbeidet til den konservative tankesmien Civita i panel. I en samtale ledet av Utviklingsfondets egen Kari Helene Partapuoli, diskuterte de den stille sultens manglende oppmerksomhet – både fra politikere og meda. Må det bli hungersnød før vi bryr oss om det vår egen utenriksminister har kalt verdens største løsbare problem?

Hungersnødens dramaturgi

For mediene er hungersnøden en dramaturgisk gavepakke.

– Den klassiske hungersnøden er rask, veldig synlig, og framstår som veldig lett å løse, sier Ulstein, og peker på at hungersnød bare handler om mat, noe som gjør løsningen veldig enkel. Sult er på den andre siden utrolig komplisert og veldig sammensatt. Ulstein mener nødhjelpssituasjonen appellerer til oss fordi vi da føler at vi kan bidra med noe.

– Når vi i pressen bare kan skrive et høyt nok tall på hvor mange barn som har dødd, reagerer det internasjonale samfunnet og så pumper man inn nødhjelp. Slik får man stoppet det verste, mens de underliggende strukturelle problemene får man jo ikke gjort noe med, sier Ulstein.

Debatten ble sendt live, se opptaket her:

Sult er et politisk problem

Hegertun understreker at sult er et politisk problem, og han er derfor ikke sikker på om det er så løsbart som Brende skal ha det til, gitt at det som fører til sult ofte er en utrolig kompleks coctail av problemer som dårlig jordsmonn, styresett, konflikt, klima og dårlig ernæring.

– Hungersnød er så av og på at det er vanskelig å bygge en langsiktig utviklingspolitikk på det, sier Hegertun.

Han mener man bør fokusere mer på ekstrem fattigdom, noe det snakkes lite om i Norge i dag. Hvis man reduserer spørsmålet til å kun handle om mat, vil det for eksempel etter tre gode år for Malawi kanskje ikke være grunn til videre innsats der siden folk da har mat, men de vil jo fortsatt være ekstremt fattige.

Naivt å satse på landbruk?

Men sult må da også handle om matproduksjon – ikke bare politikk?

Navarsete sier sammenhengen mellom landbruk og fattigdom er tydelig, og viser til verdensbankens konklusjon om at investeringer i landbrukssektoren er mer effektivt for å bekjempe fattigdom enn investeringer i andre sektorer. Når det i tillegg er slik at 85% av maten som produseres aldri krysser landegrenser, er det ekstremt viktig at land skal kunne fø sin egen befolkning.

– Mat er det første trinnet for utvikling. Vi lykkes ikke med de andre satsingene uten landbruket, sier hun, og viser blant annet til Indias system for å kjøpe opp mat fra egne bønder for å distribuere til de fattige. 

Også Hegertun mener man har interessante eksempler å vise til i landbrukssektoren, for eksempel i Etiopia, men det er viktige problemstillinger knyttet til dette også.

– Det er helt klart man kan få til masse med autoritære lederskap, men det har mye med flaks å gjøre, sier han, og viser til at man aldri kan vite om man ender opp med Den Xia Ping eller Mao. Kagame eller Mugabe.

Den indiske nobelprisvinneren Amartya Sen uttalte at hungersnød ikke skjer i et demokrati.

– Samtidig er India verdens største demokrati med verdens største ansamling av underernærte barn, fortsetter Hegertun, og viser hvor vanskelig det er å konkludere i disse spørsmålene.

Sult finnes fordi noen vil det slik

Eide er også opptatt av at sult handler mest om politikk.

– Når noen er fattige eller sulter er det fordi noen andre vil de skal være sånn. Dette handler om politikk, sier han, og viser til eksempelet Nigeria, et land som produserer like mye olje som Norge, hvor en politisk og økonomisk elite er kvalmende rike, mens store deler av befolkningen lever i fattigdom.   

– Fattigdom og sult handler utelukkende om urettferdighet, aldri om mangel på ressurser, fortsetter Eide, som mener at hvis bistand skal funke, må vi insistere på noen grunnleggende menneskerettighetsforpliktelser. Stater er for eksempel forpliktet til å levere mat til befolkningen sin, men viljen til omfordeling mangler.

– Mange bistandsorganisasjoner må slutte å subsidiere den rike eliten der ute, ved å gjøre jobben for dem, sier han.

Trøtthet på sult og landbruksbistand

Selv om sult og fattigdom er handler mest om politikk, er Hegertun likevel langt på vei er enig i at landbruksbistand er effektivt. Men selve termen er ganske ullen og det er ikke lett å selge det inn, når ikke en gang de som driver med mat og landbruk klarer å kommunisere hvor relevant og effektivt det er.

– Alle vet om de tekniske løsningene, sier han, men for en minister som skal levere noen valgbare resultater i løpet av en regjeringsperiode, så virker dette blytungt.

– Fattigdomsorientering i bistanden og lokalt eierskap går kanskje ikke alltid så godt i hop. I tillegg så kan alt gå i dass som regnet uteblir. Som politikeren velger man da noe annet, fortsetter han

Også Eide tror politikere oppfatter landbruk som noe litt usexy. Temaet gir ikke stor nok politisk gevinst.

Matmangel påvirker samfunnsutvikling

Samtidig er det ikke til å komme unna at mangelen på mat og ernæring har store konsekvenser. Navarsete viser til at 50% av befolkningen i enkelte afrikanske land er såkalt stunted – de har fått så dårlig ernæring helt fra forsterlivet av at de blir prega av det hele livet, både mentalt og fysisk.

– Vi må ha grunnmuren før vi kan bygge hus, sier hun, og understreker at hun er veldig for satsing på utdanning og helse, men at helseskadene som følger av matmangel, viser at den viktigste langsiktige bistanden må innebære at alle får mat.

– Norge er kanskje en mygg i mange sammenhenger, men innen bistand er faktisk Norge en sterk stemme som blir lyttet til internasjonalt, sier hun.  – Vi kan gjøre en forskjell.

Norge i utakt med verden?

Professor Liv Elin Torheim ved HiOAm har samfunnsernæring som fagfelt, var tilstede under debatten. Hennes oppfatning er at spørsmål knyttet til ernæring og matproduksjon i sammenheng med utvikling blir stadig viktigere i resten av verden, men Norge henger ikke med. Hvorfor er det sånn?  

Navarsete mener vi må bli mye flinkere til å få fram at mat er grunnlaget for alt det andre. Det er vanskelig å få det på agendaen. Også Ulstein peker på noe som kanskje er en viktig del av svaret. At bistand og utvikling sett fra Norge i stor grad handler om oss, og i tillegg mangler vi en dedikert utviklingsminister.

– Det er en av grunnene til at bistanden ikke debatteres, sier hun, og er videre enig med Navarsete at retorikken er viktig. – Kanskje er det bedre å snakke om matsikkerhet enn landbruk.      

Hungersnødens glans

Debatten lar seg vanskelig konkludere. Men vi trenger uansett mer av den. Særlig i et valgår. Sult er kanskje, som utenriksminister Børge Brende har påstått, verdens største løsbare problem. Eller kanskje ikke, all den tid sult er politisk, og del av et større sammensurium av konflikt, klima og kapital. Sult er komplisert, og effektiv innsats fordrer stor grad av tålmodighet. Det nok lettere å sole seg i hungersnøden, der en millionsjekk betyr liv framfor død, i alle fall for noen, akkurat der og da. Det er en historie alle kan forstå. Og som det er lett å ta «gode» bilder av.