Utviklingsfondet

Cancun og julenissen

I fjor ventet vi på at Obama skulle besøke Københavnkonferansen. Kommer julenissen til Cancun i år? Eller blir vi alle dømt av en internasjonal miljødomstol? Mandag åpner et klimatoppmøte der det beste vi kan håpe på er små seire. Men de bør vi få.

I begynnelsen av november fant en bemerkelsesverdig rettssak sted i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Mer enn 1.200 personer, inkludert britiske advokater, politikere og økonomer, lyttet til vitnesbyrd fra landsbyboere som lever på det vi kan kalle «klimaendringenes frontlinjer». Fiskere og deres familier fra Bengalbukta vitnet om at havområdene utenfor Bangladesh nå er grovere og at båtene kantrer oftere og at kvinnene opplever å miste mennene sine i drukningsulykker på grunn av dette. De vil ha kompensasjon for noe de ikke er direkte skyld i.

Det var bare en «liksomdomstol», organisert av den britiske solidaritetsorganisasjonen Oxfam. Men den pirket borti en interessant problemstilling, nå i forkant av klimatoppmøtet i Cancun: Må ikke de største CO2-synderne være bundet av folkeretten til å beskytte liv og livsgrunnlaget for de mest risikoutsatte fra konsekvensene av klimaendringer?

Ideen om en internasjonal domstol der de fattigste menneskene i verden skal kunne saksøke land som USA og Storbritannia for ikke å holde seg til avtaler for å redusere klimautslipp og for bevisst å forårsake ødeleggende klimaendringer, kan ved første øyekast virke absurd. Men den vinner flere venner etter hvert. Ropene om klimarettferdighet blir sterkere for hver dag. I Latin-Amerika har president Evo Morales formelt foreslått for FN at en internasjonal domstol blir etablert. Den skal ha som myndighet å straffeforfølge stater, bedrifter og personer som ved handling eller unnlatelse, bidrar stort til klimaendringene.

Flere juridiske miljøer er engasjerte i miljøjuss. Et interessant spørsmål er hvorvidt eksisterende lover og prinsipper, som allerede er tilgjengelig for stater, kan brukes til å fremme saker på grunn av skader forårsaket av klimaendringer. Øverst på listen er «ingen skade»-regelen, et anerkjent prinsipp i internasjonal sedvanerett. Under dette prinsippet er nasjoner bundet til å hindre, begrense og kontrollere risikoen for miljøskade overfor andre nasjoner. Det klassiske eksempelet på dette var prosedyren rundt transnasjonal luftforurensning mellom Canada og USA, der Canada ble tvunget til å kompensere USA for skader forårsaket av utslipp av svoveldioksid.

En internasjonal domstol for miljø kunne bringe dette et skritt videre, og vil kunne avgjøre tvister som springer ut av FNs miljøavtaler, som for eksempel Konvensjonen om biologisk mangfold og klimaavtaleverket, slik som Kyoto-protokollen.

Dette er en langsiktig prosess. Kampropene vil gjalle i de dagene som nå ligger foran oss i Cancun, ikke minst utenfor forhandlingssalene, der store folkelige demonstrasjoner og «events» vil finne sted. Men flere av oss jobber med å få inn en passus i avtaleteksten som krever at det allerede nå må opprettes en taps- og ødeleggelseskompensasjon, som svar på ekstreme værsituasjoner som ødelegger folks livsgrunnlag.

Også andre små konkrete seire kan komme ut av Cancun-møtet. Som vanlig koker det ned til penger. En av de få positive resultater fra den ellers skuffende klimakonferansen i København i fjor, var løftet fra rike land om 30 milliarder dollar mellom 2010 og 2012 som «rask oppstartsfinansiering» for å støtte aktiviteter i utviklingsland. De rike landene lovet å gi penger gjennom «eksisterende finansieringskanaler» og på en «balansert» måte mellom klimatiltak (redusere klimagassutslipp) og tilpasning (redusere sårbarhet på grunn av klimaendringer).

Tilpasningsmidlene skulle rettes mot de mest sårbare utviklingslandene. Det er nødvendig for at landene for eksempel kan starte med å plante mangroveskog langs kysten for å beskytte mot stigende hav, opprette varslingssystemer for flomrisiko eller utvikle nye frøsorter som tåler tørke eller høyere temperaturer.

Nesten alle rike land har holdt det de har lovet. Det er imidlertid svært uklart hvor mye av dette som vil være øremerket tilpasningsprosjekter i de mest sårbare landene. Det laveste anslaget er på bare tre milliarder dollar. Dette kan virke som en anselig sum, men når vi tenker på at mer enn en milliard mennesker lever i de cirka 100 mest utsatte landene, blir det kun tre dollar per hode.

Slik vi ser det er det derfor viktig at den manglende balansen mellom midler til utslippsreduksjoner og tilpasning blir rettet opp for disse «hurtigmidlenes» del. Norge bør gå foran som et godt eksempel og spesifisere hvor mye vi vil gi til tilpasning. Det skaper tillit.

Et annet kontroversielt tema er at rike land foretrekker å bruke tradisjonelle bistandskanaler og multilaterale organisasjoner som Verdensbanken til denne oppgaven. Det klinger dårlig i utviklingslandenes ører. Hvorfor trumfes slikt igjennom, når det bare skaper dårlig stemning og et dårligere forhandlingsklima? Sannheten er at det eksisterer andre finansieringskanaler, som det man kaller «de minst utviklede landenes fond» (LDCF), plassert direkte under FNs klimapanel, eller tilpasningsfondet som ble opprettet under Kyoto-protokollen. Utviklingslandene har mye større tillit til slike kanaler. Så langt har bare Spania, Sverige og Luxemburg lovet å kanalisere sine midler gjennom dette tilpasningsfondet. Hvorfor ikke Norge?

Om de rike landene ønsker å høste goodwill fra utviklingslandene, må beløpet avsatt til klimatilpasning være nærmere 15 milliarder dollar enn de tre milliardene som for øyeblikket er øremerket. Utviklingsfondet oppfordrer ikke Norge til å bringe med seg julenissekostymet til Cancun, men vi kan i det minste ha en klar linje på viktigheten av tilpasningsmidler, på utviklingslandenes premisser.

Det vil være en god start. Da vil vi kanskje bli dømt mindre hardt i en eventuell internasjonal domstol.

Av Andrew P. Kroglund, informasjonssjef og Gitte Motzfeldt, politisk rådgiver - klima

Kronikken sto på trykk i Dagsavisen 26.11.2010