Utviklingsfondet

B.B.Torheim/ UF

Bøfler og nybegynnere i Nepal

Nei! Nei! Hylende løper jeg mot den svære bøffelen. Den angriper min toårige datter! Beistet holder henne nede med hodet. Jeg er klar til å ta tak i horna for å få dyret vekk.

Med mann og barn skulle jeg være en måned i Nepal for å se og lære. Himalaya, Mt. Everest, sherpaer, hinduisme, trekantflagg og, og, og… Nei, min forhåndskunnskap om det tidligere kongedømme var pinlig tynn. Det var bare å hive seg ut i det!

Risfestival

Det var juni. Monsunen var i anmarsj med dertil hyppig regnfall. Tid for å plante ris! Bøflene ble målretta styrt att og fram på risåkrene med stødig hand av mannen. Kvinnene planta. En enkel teknikk kalt ”system for ris­intensivering” er på frammarsj i Nepal: metoden går ut på å plante færre planter med større avstand. Bedre lysforhold og utvikling av sterkere rotsystem gir doblinger av avlingen til tross for bruk av langt mindre mengder såfrø. Stadig flere bønder erfarer godene og velger å investere i den ekstra arbeidsinnsatsen metoden medfører. At risen var vel i jord måtte feires og vi ble med på risfestival. Sang, dans, ”viktige” folk på podiet, festkledde mennesker – og selv de skumle bøflene fikk rød tikka-prikk i panna.

Kan man holde blodsukkeret passe stabilt med kun to måltider om dagen? Jeg ble litt små­bekymra da jeg leste om standardmåltidene i Nepal i reisehåndboka før avreise: dal bhaat- ris og linsesuppe, gjerne supplert med stekte grønnsaker, to ganger om dagen. I løpet av uka hos Surya Adhikari og kona hans Saraswati lærte vi trikset: I kombinasjon med rikelig ­sukra te med mektig bøffelmelk fra man stod opp og hver gang noen stakk innom, gikk det helt fint.  På dag to sa jeg til min datter – nå er det tid for mat, kom så går vi og spiser ris. Jeg humra for meg selv da hun svarte – nei, jeg spiste ris i går. Hun skulle bare ha visst hvilken meny som venta oss resten av uka! Men så alt for ensidig føltes heller ikke kostholdet – Saraswati diska alltid opp med forskjellige grønnsaker – enten noe fra den over 140 arters rike åkeren, eller en byttegave fra en nabo.

Hos Surya og Saraswati var det lavsesong, hovedgeskjeften var kaffe, og den skulle først høstes i november/desember. Mang en lat time blei tilbrakt utenfor huset, mang en nabodame (menna jobba ute – Malaysia, Quatar, Saudi Arabia, Kathmandu) kom innom, te ble servert. Det er lett å bli lurt til å idyllisere landsbytilværelsen. Damer som menn, men oftest ­damer, bærer tunge bører. To ganger om dagen henta gårdsarbeideren en stor bør med gras til bøflene som stod tjora fast på fjøset. En gang jeg følte at ingen fulgte med, snek jeg meg til å kjenne på hvor tung børen med fôr var. Den rikka seg ikke da jeg tok tak! Min respekt for hun som bar denne over lengre avstander i bratte skråninger steg enda mer…

Måke møkk

Det var ikke mange redskap å se hos Surya og Saraswati. Jeg ble mest paff over dette da jeg så på stellet i fjøset – selv en skuffe til å måke møkk fantes ikke og Surya tok noe uspist gras i hånden og sveipa møkka vekk, og samla den til biogassbeholderne. Møkk fra de to bøflene dekker gassbehovet på kjøkkenet.

Bzzzzz…. Biene summa flittig rundt huset. Plutselig begynner Surya og Saraswati å kaste stein opp i lufta. Det var kommet to dronninger inn i bikuben og den ene svermen la på røm. Stein­ene skremte dem slik at de samla seg et sted – praktisk denne gangen ved roten av et tre. Veteri­næren ble tilkalt. Med beskyttelse på hodet, men med nakne armer fikk han finurlig nok samla alle biene i en pose og båret dem tilbake til gården. En bikube ble tømt og vi fikk nysentrifugert honning. 

Å Eksperimentere kjennetegner  arbeidet til LI-BIRD, Utviklingsfondets parter innen bio­logisk mangfold i jordbruket i Nepal. Surya er økobonde og lager fantastisk kompostjord – godt hjulpet av meitemark. Men hvor høyt oppe kan meitemark leve godt og gi god matjord? Om en liten stund vil et par bønder i Marpha i fjellregionen ­Jomsom tømme sine bøtter med jord og telle antall meitemark som har overlevd. Potet egner seg godt oppi høyden her. På et lite forsøksfelt sjekker bøndene ut hvordan de kan produ­sere såfrø fra potetene – små frø veier jo langt mindre enn tunge settepoteter, og skal man bære langt på egen rygg er det greit å kutte ned på vekt. Ikke minst blir det spennende å se om bruk av såfrø også kan begrense spredning av sjukdommer.

Godt å se at de lykkes

Infrastruktur er viktig sies det. Veibygging i Himalayas hjemland er utfordrende. I Marpha fikk de vei til byen Pokhara for bare tre år ­siden. I stedet for å måtte fly eplene til markedet, fraktes de nå på lasteplan. Bøndene anslår at de får 3-4 ganger så mye for eplene nå. Ting går fremover. Jeg ble også vitne til at miljøvern ikke trenger gå på bekostning av økonomisk utvikling. Jeg fikk se et fiskekooperativ ved en innsjø som for ti år siden holdt på å gro igjen på grunn av jordras fra de bratte åskammene. Pengepotensialet i fisken lå an til å gå tapt. Deler av inntektene lokalbefolkningen rundt innsjøen fikk fra fisket deler de derfor nå med folk oppi åsene – for at de skal plante trær framfor å snauhogge åskammene, og for at de skal kjøpe geiter så jorda får naturlig næring framfor kunstgjødsel. I tillegg kan de kjøpe bier – og dermed gi dem egeninteresse av å slutte med sprøytemidler. Det er fascinerende hvordan lokalbefolkningen hadde snudd den negative trenden med gjengroinga av innsjøen.

Gled deg om du har en Nepal­­tur snarlig i vente – bare pass deg for bøflene! Om du derimot kun har noen ledige timer i lesestolen når høstmørket senker seg kan denne fengslende beretningen om dag­ens Nepal anbe­fales: «Forget Kathmandu» av Manjushree Thapa.