Utviklingsfondet

Landran

Det foregår en global jakt på matjord. Enorme landområder i Afrika, Asia og Latin-Amerika har i løpet av de siste årene skiftet hender. Overtakelsene er ofte preget av mangel på innsyn og åpenhet.

Rike land og internasjonale selskaper kjøper eller leier matjord i fattige land for å skaffe inntekter og mat til egen befolkning. Landran (land grab) er et resultat av de siste årenes særdeles ustabile matpriser, og at mange land har et kronisk matunderskudd som må dekkes med import. En viktig faktor er også at internasjonale investorer har oppdaget nye muligheter for lønnsomme investeringer.

Men oppkjøp eller langtidsleie av jord i Asia, Latin-Amerika og Afrika minner mange om kappløpet etter land under kolonitiden. Det er også bekymring for hvordan landran vil påvirke forholdene for småbønder,  matproduksjon og sult i de landene hvor jorda skifter hender. I mange tilfeller blir ikke lokalbefolkningen hørt og heller ikke skikkelig informert før jorda de er avhengige av skifter eier.

Viktige årsaker og drivkrefter

Matprisene: I 2007 og 2008 steg de internasjonale prisene på matvarer kraftig i løpet av kort tid. Siden den tid har det vært betydelige svingninger i matprisene, men de har fortsatt å være betydelig høyere enn i perioden frem til 2007. Prisstigningen ble sett på som slutten på flere tiår med relativt billige matvarer og fallende realpriser. Samtidig som det fantes en rekke årsaker for at prisene ble høye akkurat disse årene, ble det tydelig at det finnes en rekke strukturelle problemer i verdens matproduksjon. Land med lav produksjon av mat, for eksempel land i den arabiske gulfen, så en mulighet i å satse på matproduksjon for egen befolkning i utlandet.

Biodrivstoff: Høye oljepriser (særlig i 2006), klimaendringer og statlige krav om øket bruk av biodrivstoff har skapt stor etterspørsel etter alternativer til fossil olje. Drivstoff laget av plantemateriale er et av mange alternativ. Til det trengs store landområder til plantasjedrift av sukker, soya, palmeolje, jatropha eller liknende.

Matmangel: Da matprisene prisene var på sitt høyeste i 2008, innførte en rekke land (som India, Kashakstan, Argentina, Russland, mfl) forbud mot eksport for å sikre lave priser til egen befolkning. Land med liten egen matproduksjon ble tvunget til å legge nye strategier for å sikre framtidig matforsyning. Land som Kina, Libya, Sør-Korea, Saudi-Arabia og Qatar har kjøpt eller leid matjord for produksjon til egen befolkning.

Investering: Høye matpriser har gitt internasjonale selskaper og investorer en ny arena å tjene penger på. Framtidig befolkningsvekst og press på naturresurser har gjort matjord og matproduksjon til en lukrativ investering. Myndighetene i fattige land ønsker på sin side utenlandske investeringer velkommen og håper på inntekter og arbeidsplasser.

Effekten av landran

Selskaper og land har de siste årene gjort store investeringer i jord og matproduksjon. Tilgang til jord og sikker matforsyning er en fordel for Saudi-Arabia og gulfstatene som ikke kan produsere nok mat til egne innbyggere. I noen utviklingsland, særlig i Afrika, er produktiviteten i jordbruket lav. Noen vil mene at utenlandske investeringer kan tilføre ressurser (penger, kunnskap) som øker produktiviteten og matproduksjonen.

Utviklingsfondet og våre samarbeidsorganisasjoner i Sør er redd ulempene mange steder er større enn fordelene og at mange flere vil tape enn vinne på utviklingen:

Nykolonialisme: Å gi landrettigheter til utenlandske selskaper eller stater er politisk betent og kontroversielt i alle tidligere koloniland. Minnet om kolonimaktenes overgrep er sterkt, og oppkjøp av jord eller langvarige leieavtaler kan skape alvorlig politisk uro, noe det allerede har gjort på Madagaskar.

Konflikter: I fattige land er det mange steder allerede store konflikter rundt rettigheter til land og krav om omfordeling og jordreform. Landområder som tilsynelatende ikke er i bruk, blir ofte utnyttet til sanking av naturressurser eller til felles beiteland. Eiendomsforhold er ofte uklare eller ikke formelt registrert. Salg av land til utenlandske eiere skaper ofte konflikter og gjør jordreform vanskeligere.

Matsikkerhet: Produksjon for eksport kan gi mer mat til land og befolkningsgrupper som har kjøpekraft, men gir mindre matsikkerhet i landene som rammes av landran. Innbyggerne i fattige land vil tape i konkurransen med kjøpesterke innbyggere i Europa, Amerika og Asia som nå begynner å kjøpe mat og matjord i deres egne land. Eksport av mat er ikke et problem i seg selv, men kan bli et problem når kontrollen over matproduksjonen flyttes fra egne myndigheter og nasjonale produsenter til utenlandske selskaper.

Overutnytting: Matjord er svært verdifull og må forvaltes slik at den kan beholde produktiviteten for all framtid. Hvis matjord behandles som kortsiktig investeringsobjekt av et selskap uten personlig forhold til jorda, vil den lett kunne utarmes og bli ubrukelig. Matjord kan lett ødelegges av kjemikalier, erosjon eller salt (ved overvanning).

Merk at dette er generelle problemstillinger, og at hvert enkelt jordoppkjøp eller leieavtale er forskjellig og kan ha både gode og dårlige sider. Imidlertid har både organisasjoner og forskere påpekt at mange av avtalene om leie av jord er vanskelige å få innsyn i, har kommet i stand uten reell deltakelse av lokalbefolkningen, og i de fleste tilfeller er leieprisene svært lave.

Noen eksempler på landran

Investorer fra Saudi-Arabia har investert over 100 millioner dollar i Etiopia til produksjon av hvete og ris for eksport til hjemlandet. Verdens matvareprogram vil i årene 2007-2011 bruke omtrent samme beløp i mathjelp til Etiopia.

Sudan frister utenlandske investorer med over 900.000 hektar jord for utenlandske investorer. Sør-Korea, amerikanske selskaper, Qatar, Egypt og andre er i ferd med å investere.

Madagaskar fikk det sørkoreanske selskapet Daewoo en leiekontrakt med myndighetene på 99 år til halvparten av landets landbruksjord. Avtalen var så kontroversiell at den skal ha bidratt til statskuppet som fant sted våren 2009.

(Kilder: Bistandsaktuelt, Morgenbladet, Economist)

Les mer om matkrisa, sult og matsikkerhet i vår rapport En verden uten sult.