Utviklingsfondet

Internasjonal klimapolitikk

Det gjøres mye arbeid både nasjonalt og internasjonalt for å gjøre noe med klimaproblemet og motvirke de verste konsekvensene. På det globale nivået er FN den viktigste arenaen for å forhandle om løsninger på klimakrisa.

United Nations Framework Convention on Climate Change (UNFCCC) ble undertegnet under Rio-toppmøtet i 1992. Med andre ord har verdens ledere anerkjent faren ved klimaendringer helt siden 1992. Konvensjonen har 192 medlemsland og fungerer som et rammeverk rundt klimaforhandlingene. Klimakonvensjonens artikkel 2 definerer målet for alt internasjonalt klimaarbeid, nemlig ”å unngå farlig menneskelig påvirkning av klimasystemet”. Videre fastsetter konvensjonen viktige prinsipper for klimaarbeidet, for eksempel at de rike landene har ansvaret for klimaproblemet. De må derfor ikke bare finansiere utslippsreduksjon i det industrialiserte Nord, men også klimatilpasningstiltak for fattige land i Sør og små lavtliggende øy-stater som er spesielt utsatt for temperaturendringer og økt vannstand.

Les mer om klimatilpasning.

Konvensjonen setter ingen konkrete målsetninger for reduksjoner i klimagassutslipp. Den viktigste funksjonen er derfor å være et rammeverk og en møteplass for forhandlinger rundt mer konkrete tiltak. Hvor mye de industrialiserte landene skal betale i erstatning er tema for de pågående internasjonale klimaforhandlingene.

Klimatoppmøter

Det arrangeres partskonferanse (COP) i desember hvert år. Etter partskonferansen på Bali i 2007 forhandles det nå i to ”spor”: ”Konvensjonssporet” og ”Kyoto-sporet”. I Konvensjonssporet forhandles det frem en ny avtale mellom alle medlemsland i FN, mens det i Kyoto-sporet kun forhandles mellom de landene som allerede har signert Kyoto-protokollen. Kyoto-avtalen inneholder konkrete mål for utslippskutt for de industrialiserte landene, men ikke for fattige utviklingsland. Dessuten er ikke USA med på denne avtalen og har derfor ikke godtatt forpliktelser til utslippskutt.

Det foregår en dragkamp i klimaforhandlingene om hvorvidt man skal forlenge Kyoto-avtalen som allerede inneholder konkrete kutt, eller om man skal forhandle fram en forpliktende avtale hvor alle land er med. Ulempen med sistnevnte strategi er at man risikerer at utslippskuttene blir mindre hvis man skal få med USA, Kina og India som ikke har forpliktelser per i dag.

Det er også tatt til orde for at avtaler mellom to eller en liten gruppe land kan være det som må til for å få verden litt nærmere konkret handling. Allerede er noen slike avtaler inngått, for eksempel om utveksling av klimavennlig teknologi.

Les mer om klimatoppmøtet i Durban i Sør-Afrika i desember 2011.

Utviklingsfondets arbeid med klimaendringer

Utviklingsfondet jobber med konkrete tilpasningstiltak i lokalsamfunn. Vi hjelper med andre ord lokalsamfunn med å tilpasse seg et endret klima. Selv om dette arbeidet er viktig, er det helt nødvendig med politiske tiltak på internasjonalt nivå for å få til sterke avtaler om utslippskutt og finansiering av klimatilpasning i land i Sør. Derfor er påvirknings- og politisk arbeid på klimafeltet en viktig del av Utviklingsfondets klimaarbeid. Utviklingsfondet deltar i de internasjonale klimaforhandlingene som pågår hvert år i desember for å sikre best mulig vilkår for klimatilpasning. Som en del av det norske sivilsamfunnet forsøker vi å legge press på norske myndigheter i forhandlingene. Samtidig støtter vi deltakelse fra våre partnere i sør, som jo er de som i størst grad vil merke klimaendringene på kroppen.

Forhandlingene på internasjonalt nivå er viktig, men har så langt skapt lite konkrete resultater. Derfor er det viktig at myndigheter, lokalsamfunn og utviklingsorganisasjoner ikke venter på resultater fra forhandlingene, men allerede nå gjør det de kan for å motvirke og tilpasse seg klimaendringene. Utviklingsfondet jobber derfor også med konkrete klimatilpasningstiltak gjennom utviklingsprosjektene våre, og opplæring og kunnskapsbygging rundt hva klimatilpasning er og kan være i framtiden.