Støtt vår kampanje mot sult

Allerede i 1981 slo den indiske filosofen Amartya Sen fast at sult ikke skyldes mangel på mat, men at de fattigste ikke har råd til den. Alle mennesker har rett til å spise seg mette, og retten til mat er blant annet nedfelt i blant annet FNs konvensjon for sosiale og økonomiske rettigheter. Norge må arbeide for at stater blir holdt juridisk ansvarlig for å skaffe nok mat til sine egne innbyggere, og det må gis økt støtte til bondeorganisasjoner som kan legge press på sine egne regjeringer.

Ifølge FN trenger verden å øke investeringene i landbruket med 50% hvis vi skal klare å produsere nok mat til 9 milliarder mennesker i framtida. Regjeringene i fattige land er selv ansvarlige for sin egen utvikling, men Vesten må ta sin del av skjerven. Bistanden til jordbruket fra rike land har falt som en stein de siste to tiårene, fra 18% rundt 1980 til 5% i 2005. Norge har ikke mye å være stolt av med stusselige 2,5-4% til landbruk. Det er for svakt. Nå må den rødgrønne regjeringen få ut fingeren og øke bevilgningene så det monner.

En del av bistanden som i dag gis til landbruket går til storskala, industrielt jordbruk som baserer seg på et høyt forbruk av kunstgjødsel, sprøytemidler og traktorer. Denne formen for matproduksjon er ikke bærekraftig på lang sikt fordi den utarmer jordsmonnet, overforbruker vann og medfører tap av biologisk mangfold. 

Det finnes alternativ. FNs spesialrapportør for retten til mat, Olivier De Schutter, mener at agroøkologisk jordbruk og andre former for småskala, bærekraftig jordbruk kan mette verdens befolkning. Denne typen jordbruk tar utgangspunkt i småbonden og ressursene som finnes på gården og i omgivelsene rundt. Studier har vist at agroøkologisk jordbruk har doblet produksjonen i løpet av 3-10 år i 20 afrikanske land, og med 80% i 57 land.  En annen studie viser at økologisk jordbruk kommer best ut sammenlignet med konvensjonelt jordbruk både når det gjelder mindre klimagassutslipp, større avlinger og bevaring av jordsmonnet.

I et toppmøte i den Afrikanske Union i 2003 vedtok afrikanske statsledere Maputo-erklæringen, hvor de forpliktet seg til å bruke minst 10% av sine nasjonale budsjetter på landbruket innen fem år. Dette er viktig for å forebygge nye sultkatastrofer som den vi er vitne til på Afrikas Horn, og for å bekjempe kronisk sult og underernæring. Per i dag har Mali, Senegal, Burkina Faso, Etiopia, Ghana, Malawi og Niger overoppfylt dette målet, og de fleste andre afrikanske land har gjort betydelige framskritt. Norge må støtte opp afrikanske lands målsetning gjennom vårt bistands- og utviklingssamarbeid.

I dag hindrer handelsreglene i Verdens Handelsorganisasjon (WTO) at hvert enkelt land kan føre den politikken de mener trengs for å brødfø egen befolkning. Det er for eksempel ikke tillatt å innføre begrensninger på hvor mye en ønsker å importere av en bestemt matvare som landet produserer nok av selv. En har heller ikke lov til å bestemme hvilke land en ønsker å importere fra, slik at Norge må importere sukker fra Danmark og ikke fra Afrika. Eksportsubsidiene til de rike landene gjør at overskuddet av produksjonen blir dumpet i fattige land, og lokalt næringsliv blir utkonkurrert. Norge må derfor arbeide for at landbruk tas ut av WTO og at prinsippet om matsuverenitet anerkjennes.

Kortsiktig spekulasjon med valuta, aksjer og verdipapirer fører til ustabilitet og gambler med velferden og arbeidsplassene i rike så vel som fattige land. En skatt på handel med valuta vil kunne bidra til å bremse den verste spekulasjonen, samtidig som den vil få inn 400 milliarder dollar i året i inntekter. Disse pengene må gå til å bekjempe sult og fattigdom og til hjelpe fattige land med å ruste seg mot klimaendringene. FN har sagt at vi trenger 44 milliarder dollar i økt bistand for å utrydde sult på kort sikt, det vil en skatt på valutatransaksjoner skaffe penger til.

Land og vann er knappe ressurser, og det pågår nå et globalt kappløp om å sikre seg mest mulig av det. Gulfstater som Saudi-Arabia, som selv har lite vann og dyrkbar mark, kjøper nå eller leier land i Afrika for å dekke sitt eget matbehov. Det fører til at småbønder blir fordrevet uten å få erstatning, og løftene om økt levestandard blir sjelden oppfylt. Men også vestlige land har svin på skogen. EU har som mål at 10% av deres energibehov skal dekkes av plante-basert biodrivstoff innen 2015. Det betyr at de trenger 17,5 millioner hektar med jord, eller halvparten av Italias areal. Per i dag legger biodiesel-selskaper beslag på nesten 4 millioner hektar jord hvor det dyrkes mat som går rett i bensintanken. Skal vi klare å fø 9 milliarder mennesker 2050 trenger vi å bruke jorda til å produsere mat til mennesker, ikke til biler. Vesten må finne andre måter å dekke sitt eget energibehov på enn å rane land fra fattigfolk. Les mer om land-grab her.

Vi trenger ikke genmodifisert mat for å produsere mer mat, det finnes andre og bedre måter å gjøre det på. Vi vet for lite om konsekvensene av genmodifiserte planter og dyr for miljøet, og føre-var-prinsippet tilsier at man bør være forsiktig. Et fåtall multinasjonale selskaper kontrollerer de genmodifiserte frøene som finnes på markedet, og dersom disse blir omsatt i et stort omfang vil det gi dem stor makt over matproduksjonen. I India har flere tusen bønder havnet i en gjeldsspiral etter å ha gjort seg selv avhengige av genmodifisert bomull som ikke har gitt de resultatene som forventet, og dette har skapt en bølge av selvmord.

I tre år har en søknad fra Monsanto om å godkjenne to typer genmodifisert mais ligget på bordet til miljø- og utviklingsminister Erik Solheim. Norge må ta et tydelig standpunkt å ikke åpne for import av GMO til Norge.

Klimaendringer utgjør en trussel mot den globale matforsyningen og rammer livsvilkårene for bondebefolkningen i Sør. Norge er en storeksportør av olje og har et av verdens høyeste energiforbruk per innbygger.

Norske myndigheter må gå i bresjen for å utvikle en grønn økonomi som baserer seg på hvor mye ressurser vi kan bruke uten at det går utover den økologiske bærekraften. Vi må forbruke mindre i den rike delen av verden slik at de fattige landene kan øke sin materielle levestandard.
Vi må også sende Norge på ”rehab” for å avvenne oss oljeavhengigheten. Statens Pensjonsfond Utland må investere i grønn, fornybar energi, og subsidiene til petroleumsindustrien må avvikles.

Globalt går 40% av kornavlingene og 80% av soyaavlingene med til kjøttproduksjon. Det betyr at kyr og griser fôres med mat som ellers kunne ha blitt gitt til mennesker. Det høye forbruket av storfekjøtt, svin og broilerkylling i Norge og andre land kan ikke fortsette hvis alle skal kunne spise seg mette. Nordmenn blir nødt til å endre egne matvaner, men det betyr ikke at vi trenger å slutte å spise kjøtt. Lam som har beitet på utmark i stedet for å ha blitt foret med kraftfôr er mer bærekraftig enn broiler som har blitt foret med soyamel fra Brasil. Samtidig må myndighetene tørre å legge til rette for at folk skal kunne ta bærekraftige valg i hverdagen, for eksempel ved å innføre toll på import av kraftfôr. Framtiden i Våre Hender har tips til kjøttfrie retter du selv kan lage, godt for deg og verden.