Johan Swärd dyrker blant annet tradisjonsrik svedjerug.

- Det er en myte at norsk landbruk er bærekraftig, sier økobonde Johan Swärd når jeg ringer for å avtale intervju med en norsk superbonde. – Men jeg stiller gjerne til intervju. Så lenge du ikke skriver at jeg driver bærekraftig.

Vi befinner oss i Hadeland, nærmere bestemt Gran kommune i Oppland, med grønne åser og frodige jorder så langt øyet kan se. Jeg har dratt for å intervjue en norsk superbonde. Utviklingsfondets utgangspunkt var at vi ville intervjue bønder som driver med bærekraftig landbruk, såkalte superbønder. Men det vil ikke Johan kalle seg.

 

Hva er egentlig bærekraftig?

- Det kommer an på hva du mener med bærekraftig. Vi bruker for eksempel en del ikke-fornybar energi for å produsere mat. Jeg har forsøkt å regne litt på dette for vår egen del, og tror nok vi produserer mer energi i form av mat enn det vi bruker. Men skulle vi kalt oss bærekraftige burde vi ikke benyttet noen ikke-fornybare energikilder, utdyper Johan.

- Jeg har vurdert å produsere min egen biodiesel her på gården. Men det er det ikke lagt til rette for å gjøre i Norge. Da måtte jeg oppfunnet alt jeg trenger til produksjonen selv. Og etter å ha gjort det og produsert oljen jeg trenger så får jeg ikke forestret den selv, siden det ikke er tillatt å produsere alkohol selv. Altså, dette er bare et eksempel på at det er mulig å se bærekraftige løsninger, men samfunnet har ikke kommet fullt så langt enda.

 

Økologisk eneste alternativ

Johan er opprinnelig skogforvalter og fra Västerbotten i Sverige. Det var her han møtte han sin norske kone, Kristin. Etter en stund ble det klart at det ikke var noen som ville ta over gården Kristins familie eide, og da ble de to spurt. Dermed satte de i 1989 kursen mot Norge og Hadeland.

- Da vi kom hit var dette en konvensjonell Hadelandsgård som drev med korn og poteter. For oss var det aldri noen tvil om at det måtte bli økologisk drift. Skjønt, den gangen het det alternativt landbruk, økologisk var ikke et vanlig begrep på den tiden. Det var ikke så mye veiledning å få på den tiden, så vi måtte prøve oss litt fram. Først fikk vi høre at det ikke var mulig å drive økologisk uten husdyr. Men det fant vi jo ut at det var. Omleggingen startet vi med en gang. Det første året la vi om ett jorde, så utvidet vi etter hvert. Fra 1995 av var det helt økologisk. Det var veldig befriende når vi endelig var ferdige med omleggingen.

Til tross for at regjeringens handlingsplan med mål om å øke norsk økologisk matproduksjon til 15 % innen 2020 så er det ikke mange som driver økologisk i dag. Jeg spør hvorfor Johan og Kristin var så sikre på at de skulle drive økologisk?

 

 – Vi er jo ikke bønder, humrer Johan. – Kristin er utdannet biolog, og vi har begge vært engasjerte i miljøbevegelsen i mange år. Det var egentlig aldri noe diskusjonstema, det var gitt at det måtte bli sånn. Og det at vi ikke kommer fra et landbruksmiljø har nok hjulpet veldig. Vi har ikke måttet bryte med noe, vi kom utenfra og hadde en tanke om hvordan vi ville drive. Når du er opplært i det konvensjonelle industrilandbruket er det klart det er mye vanskeligere å frigjøre seg fra det.

 

- Når vi først la om fikk vi nesten en halvering av avlingen. Så har det med tiden blitt bedre og bedre. Men det er klart, helt på høyde med de som bruker masse kunstgjødsel blir det aldri. Vi prøver å tilbakeføre så mye organisk materiale som mulig til jorda, vekstrester og slikt. Størrelsen på avlingene henger nøye sammen med mikroklimaet man etablerer i jorda, og det må bygges opp til å passe med de sortene man dyrker. Da er det også en fordel med de gamle kornsortene som jeg dyrker, siden de både har mye større stråmengde og rotmasse som kan tilbakeføres til jorda. Det gir energi til jordlivet. De moderne kornsortene er avlet fram til å være korte og har lite vekstrester, og er dermed dårligere egnet for økologisk drift.

 

Kulturarv og kulturplanter

- Det spesielle med vår gård er altså kornsortene vi dyrker. Vi dyrker blant annet svedjerug, en tradisjonsrik type rug som blir over 2 meter høy. Når jeg startet med denne sorten for mange år siden fantes det bare noen få såkorn igjen, som ble funnet på 1970-tallet. 7 av disse kornene spiret, og ble dermed kilden til det som nå er igjen av norsk svedjerug. Mye av drivkraften for min del har vært å finne sorter som egner seg for økologisk dyrking, og som gir stabile avlinger uavhengig av skiftende værforhold. Til sammen har vi nå over 40 kornslag vi dyrker her på gården. Siden det ikke finnes møller som driver med det samme som oss har vi også vært nødt til å bygge vår egen. Vi driver nå Norges minste mølle.

Johan driver også en egen bruksgenbank som forsyner andre med såkorn, og driver utstrakt informasjonsvirksomhet for å fremme bruken av de gamle sortene. Hittil i år har 30 bønder tatt kontakt og fått såfrø herfra.

 

Lite lønnsomt å være bonde

- Å drive landbruk, og særlig kornproduksjon, spesielt i så liten skala som vi gjør, det er tøft økonomisk – uavhengig av om man driver økologisk eller ei. Det at vi driver økologisk gjør at vi får litt høyere utsalgspriser, men vi blir ikke rike av dette.

- I realiteten har jo matprisene sunket hvert år siden andre verdenskrig. Vi bruker en stadig mindre andel av vår inntekt på mat. Potetprisene for bønder i dag ligger mellom 2 og 3 kroner, og det er bare litt mer enn for 50 år siden!

- Jeg skulle ønske at myndighetene la opp til at det ble enklere å drive småskala matproduksjon. Slik som systemet fungerer i dag så favoriseres storskalaprodusentene. Det er lite bærekraftig i lengden.

 

Norsk landbruksmentalitet må endres

Det er interessant å høre Johan fortelle om livet som bonde og ideologien bak valget om å drive økologisk. Jeg er nysgjerrig på å høre hvordan han spår at framtiden til landbruket vil se ut.

- Det har skjedd store holdningsendinger på 20 år, det er det liten tvil om. Men det er fortsatt ikke så mange som har lyst til å legge om. En spørreundersøkelse for noen år siden viste at det var under 10 % av bøndene som ønsket å legge om til økologisk drift. Det synes jeg ikke er så rart, forteller Johan.

 

- Jeg tror det handler om en treghet i tankegangen. De fleste er jo stolte over å være bønder, og flinke til det de driver med. Og hvis du er oppvokst med, og opplært innen det konvensjonelle landbruket så skal det noe til å legge om. Det er som sagt lettere for oss som kommer utenifra.

 

- Det eksisterer jo også en myte om at norsk landbruk er bærekraftig og bra blant norske forbrukere. Per areal har faktisk Norge Europas tredje høyeste kunstgjødselsforbruk. Sprøytemiddelbruken er også svært høy her i landet. I tillegg har vi blitt helt avhengige av importert kraftfor. Nå er det billigere å kjøpe importert kraftfor fra Brasil enn å kjøpe gress! Slik kan det jo ikke fortsette. Vi trenger en omlegging og holdningsendring her i landet.

 

Det er både lærerikt og inspirerende å tilbringe et par timer hos Johan Swärd og kona. Norges minste mølle er også et imponerende syn. Til tross for at han selv ikke vil si at han driver bærekraftig er det for undertegnede liten tvil – jeg har møtt en norsk superbonde.

 

Siri O. Kvalø

 

 

KULTURKORN: