Utviklingsfondet Til forsiden

Utvikling, handel og bærekraft

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Piano Guideon fra Malawi samarbeider med Utviklingsfondet. Han er modellbonde - han har fått opplæring i effektive og bærekraftige dyrkingsmetoder og sprer denne kunnskapen videre til andre bønder.

Kåre M. Bilden og Nyt Afrika kampanjen er dyktige kampanjemakere. Utspillene om mer handel med Afrika har fått bred dekning og har skapt debatt. Det er bra. Vi sitter likevel igjen med noen spørsmål.

Innlegget er også publisert på Dagsavisen, nye meninger

Med noen populistiske grep har kampanjen skapt et bilde av at den norske bonden er en syndebukk. La oss derfor svare på utfordringen vi fikk i et innelgg i denne avisen den 26. oktober (http://www.dagsavisen.no/nyemeninger/alle_meninger/cat1002/subcat1041/thread257593/)

Ingenting er lettere enn å latterliggjøre norske bønder. Finansavisens Trygve Hegnar har gjort det til et livskall. FrP og Høyre følger villig opp. Men norske bønder står ikke i veien for utviklingen av afrikansk jordbruk. Norske bønder har mye å tjene på at afrikanske småbønder klarer seg godt. I det hele tatt er familiedrevne gårder verden over i samme båt. Og småbønder er på mange måter vaktmestre for et biologisk og kulturelt mangfold.

Handel; bare ett virkemiddel

Handel er et av de eldste menneskelige samværsformer og har ført til utvikling og kulturell utveksling. Og handelsrelasjoner har samtidig, i en utvidet forstand, i form av kolonialisme, ført til undertykking og utbytting. Handel er bare ett virkemiddel, blant flere. På 1960 og 70-tallet eksporterte Afrika mye mer landbruksprodukter til Europa enn de gjør i dag. Men det var ikke ensbetydende med et bedre liv for folk flest. Politisk styresett og maktrelasjoner bestemmer hvordan et handelsoverskudd brukes. Det er flott at afrikanske bønder nå på nytt begynner å eksportere mer av produktene sine, men også denne gangen vil det være viktig å spørre seg hvordan produksjonen foregår og hvem som tjener på den.

Men vi deler selvsagt Nyt Afrika kampanjens glede over at over 140.000 kenyanske bønder nå er involvert i eksportproduksjon. Og at de tjener gode penger. Men da er det likevel viktig å få med seg at dette tallet utgjør bare noen få prosent av bøndene i Kenya. Derfor er utviklingen av den nasjonale økonomien det som er aller viktigst. Det er ikke mer en ca 10 % av all mat som produseres globalt, som krysser landegrensene. Det nasjonale er derfor avgjørende. Å tegne et forenklet bilde av hva som er viktigst for utvikling i Afrika, vil derfor mer tåkelegge enn forklare.

Nyt Afrika kampanjen er i sin fulle rett når de fremmer handel fremfor bistand. Men de må også være seg bevisste at med et regjeringsskifte til neste år, kan vi få en handels- og bistandsminister, i stedet for dagens utviklingsminister. Vi vil se et kutt i bistanden, under dekke av at handel kompenserer for bortfallet av bistanden. Dagens suksess kan med andre ord få en bismak. Særlig om det eventuelt skulle vise seg at økt handel ikke var den magiske ingrediensen kampanjen mener det er.

Uansett; handel med mat skiller seg fra andre produkter. Mat er en livsnødvendighet. Det er begrensede ressurser for matproduksjon. Det er store naturvariasjoner. I tillegg vil klimaendringer, kriger og eventuelle naturkatastrofer kreve at vi alltid har gode nok lokale og nasjonale produksjonssystemer.

Mer nasjonalt spillerom nødvendig

Norge har nulltoll på import fra de fattigste landene. Det er flott. Men innenfor verdens handelsorganisasjon er det ikke tillatt for Norge å bestemme at sukker, f.eks, bare skal importeres fra det fattige Mosambik, og ikke fra Danmark. Selv om det danske sukkeret er subsidiert og enkelte ganger selges til under produksjonspris. Det er en problematikk både vi og Nyt Afrika kunne ta tak i sammen.

En god internasjonal handelspolitikk må bekjempe sult og fattigdom. Derfor er det viktig for fattige utviklingsland at de får lov til å bestemme selv hvor de er i aksen importvern/eksportorientering. Dette kalles matsuverenitet. Nyt Afrika-kampanjen kommer nå på banen og sier klart fra om at de støtter dette prinsippet.

Der hvor vi skiller oss fra Nyt Afrika kampanjen er at vi mener at matsuverenitetsprinsippet også må gjelde for et land som vårt eget, med våre krevende produksjonsforhold, i form av mye fjell og barskt klima. Har vi ikke et slikt vern vil mye av det familiedrevne landbruket i Norge måtte legges ned. Det synes vi er en dårlig idé; både for bosetningsmønsteret, for landskapet, for kulturen og også for et visst monn av matsikkerhet her til lands. I en klimautsatt verden er en noe nasjonal produksjon viktig.

Men også Utviklingsfondet g Spire er mot direkte og indirekte subsidier på norsk eksportproduksjon. Og ja, det inkluderer den norske Jarlsbergosten. (Men å bruke den begrensede norske subsidieringen av dette osteslaget som eksempel på slemme norske bønder virker som overspill..).

Potensialet i småbonden i Sør

Nyt Afrika kampanjen bruker FN som sannhetsvitne når de drar frem land bruket i utviklingsland som viktig å satse på. Det gjør vi også. Vi støtter oss videre på verdens største utredning om landbruk, IAASTD-rapporten fra noen få år tilbake, hvor 400 forskere fra hele verden deltok. Her trekkes nettopp småbønder fram som selve ryggraden når det gjelder å skaffe verden nok mat. Ifølge rapporten kan eksport av mat hindre utviklingen av lokale matmarkeder. Det er et varsko vi tar alvorlig.

Men vi deler Nyt Afrika-alliansens ønske om at rike lands landbruksstøtte må legges om. Subsidiene må brukes til å fremme et bærekraftig landbruk med mindre klimagassutslipp. I dag legger landbruksstøtten i rike land opp til en høy bruk av kunstgjødsel, kraftfôr, sprøytemidler og diesel. Derfor bør norsk kjøttproduksjon i størst mulig grad baseres på norske innsatsfaktorer - bedre utnyttelse av beiteressurser, og kraftig reduksjon i importert kraftfôr. Videre mener vi støtten til økologisk landbruk må økes, fordi det tar bedre vare på natur, artsmangfold, klima, mennesker og dyr enn konvensjonelt landbruk.

Utviklingsfondet har nettopp publisert sin Sult-rapport 2012. I den krever vi at 10 % av norsk bistand går til et bærekraftig landbruk i utviklingsland, fra dagens 3,5 % . Vi krever også at det satses mer på agroøkologiske metoder. Det er her potensialet er størsts både for produksjonsøkninger og bærekraftige driftsmetoder. Vi går ut fra at vi har med oss Nyt Afrika kampanjen på dette kravet?

Matprodusenter verden over gjør en viktig jobb for fellesskapet. Det er viktig å behandle dem med respekt; både i nord og sør. Også når vi kritiserer driftsmetoder og manglende bærekraft. Målet må være å både styrke afrikanske bønders produksjonsforhold, nasjonal og internasjonal markedstilgang, og å sørge for en bærekraftig norsk matproduksjon .

*Skrevet i samarbeid med Harald Sakarias Brøvik Hansen, leder i Spire, Utviklingsfondets ungdom

Emneord: jordbruk, utvikling, sult