Utviklingsfondet Til forsiden

Tunnelsyn ødelegger professoral innsikt

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Uenighet om resultater: Vannet flommer under åpningen av en ny dam Utviklingsfondet bidro til å bygge i Adwa i Etiopia i 2011. Nå stilles det spørsmålstegn ved motivasjonen for å drive bistand.

Professor Anne-Welle Strand insinuerer i Aftenposten at det er ønsket om å beskytte egne arbeidsplasser som ligger bak bistanden. Jeg gnir meg i øynene; er dette et professoralt nivå som holder? Da har i så fall utviklingsdebatten en lang vei å gå.

Innlegget er publisert på Dagsavisen, nye meninger

Professor Anne-Welle Strand skriver en kronikk i Aftenposten den 31.01 med overskrift "Egeninteresse ødelegger bistanden". Hun flesker til og påstår at bistanden ikke virker og at en mulig forklaring "..er at sentrale aktører er blitt avhengige av at den ikke virker". Underforstått: bistandsarbeidere, forvaltning og andre er der bare for å passe på egne jobber og posisjoner.

Welle Strand baserer innlegget sitt på påstander, som at "norske skattepenger og private gaver kastes ut av vinduet". Hun tar selv konsekvensen av dette og mener det nå er på tide å ta i et tak ved valgurnen i september, og stemme inn de som vil stoppe bistanden. Dette virker nesten som en personlig vendetta.

Det er økonomisk utvikling som må til, sier Welle Strand. Men hun kommer ikke med noe annet enn et mantra om at handel er det viktigste. Ja, det kan være, men la meg likevel referere til en studie av IMF-økonomene Minoiu og Reddy som hevder at effekten av utviklingsbistand på vekst må sees over lang tid, gjerne flere tiår. Dette er en tilnærming som sjelden gjøres. De har studert hvordan ulike typer bistand i perioden 1960 til 1990 virker på BNP-veksten per capita i årene 1990 til 2000. Rapporten deres er entydig: Utviklingsorientert bistand har en positiv, stor og robust effekt på økonomisk vekst. Nå er dette bare én studie, mange må til, men den er likevel interessant.

Spør du ellers fattigfolk i Asia, Afrika eller Asia hva de trenger svarer de sannsynligvis at de vil ha sikkerhet, jobber, handel, investering og en ansvarlig regjering. For å oppfylle dette, kreves en viss minstestandard; veier som fungerer, rent vann, ved til å fyre med, stabile priser på småbønders jordbruksprodukter, helsevesen, skoler og lærere. Innenfor visse rammer kan effektiv bistand bistå en regjering i å skape slike forhold. Bare siden 1999 går 29 millioner flere afrikanske barn på skolen for første gang, pga bistand. For hvert år ekstra år en jente får gått på skolen, jo færre barn får hun, og sjansen for at hun kan få inntekt og være en lokal entreprenør og selge sine produkter på markedet øker, som igjen har økonomiske ringvirkninger. I fattigdomsbekjempelsens navn er økosystemer gitt en legal beskyttelse, til fordel for fremtidige vann-, skogs- og viltbrukere. Lokale småbønder har fått teknisk veiledning og garantier for å kunne bruke sitt lokale såkorn. Mye av dette er likevel vanskelig å oversette til rene økonomiske termer

En av grunnene til at de internasjonale klimaforhandlingene stopper opp, er den grunnleggende mistilliten som eksisterer mellom nord og sør. Nord klarer ikke å leve opp til FNs krav om 0,7 % av BNP til utviklingsformål. I tillegg kommer rakst voksende behov på klimafinansiering, for tilpasning til skadevirkninger av ditt og mitt forbruk. Det må bli del av den nye bistandsarkitekturen. Vi skal ta vare på de globale allmenningene, og for å få til det må kampen mot fattigdom enda høyere opp på agendaen. Bistand, i en eller annen form, er del av dette bildet. Det må være del av en samstemt utviklingspolitikkk, med gjensidige forpliktelser og strenge krav til gjennomføring. Og den debatten er viktig. Uavhengig av begrenset professoralt utsyn.