Utviklingsfondet Til forsiden

Tid for feite planer

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

mikebaird/Creative Commons

- Magen bare eser ut. Jeg vet det. Får liksom ikke noe tid til å trene og slikt. Og da bare blir det sånn.

Lester, sjåføren under oppholdet mitt i Nicaragua, gliser bredt. Og tar en søt kake til, og en slurk av den søte kaffen. Selv har jeg glemt av å si at jeg vil ha kaffen min uten sukker, og piner i meg skvipet. Skjønt, det er greit nok, jeg kunne sikkert ha vendt meg til det. Men jeg vil ikke ende opp som majoriteten av nicaraguanere jeg ser rundt meg her i hovedstaden Managua.

Var det stygt sagt? I alle fall politisk ukorrekt, kan vi si. Men det er bare å våkne opp; fedme er den nye globale epidemien. Den slår hardt til både i fattige og rike land. Og den rammer både fattige og rike uavhengig av landet. Men den rammer de fattigste mest. De lavere sosiale klasser, som det heter. De som blir født inn i dårlige vaner, og som bringer dem videre. De som kjøper mer brus enn melk eller juice fordi det er billigere. Og som kanskje dropper grønnsakene fordi de er for dyre. Eller  fordi de ikke har hørt om viktigheten av dem. I alle fall ikke mange nok ganger.

Folk tar etter amerikansk ’fast-food’

Her i Manauga er det ingen kultur for å spise mye grønnsaker. Og det gjelder både fattige og rike. Det må derfor en nasjonal endring til. Og de fleste fruktdrikker tilsettes sukker, totalt unødvendig selvsagt. Maten stekes gjerne i olje som brukes om og om igjen. Og porsjonene er store. Og det er mye amerikansk ’fast-food’.

Personlig klager jeg ikke, ettersom jeg bruker mye energi på å henge med i samtalene som går utrolig fort, med alle s’-er som kuttes ut og andre nica-spesialiteter. Men for den som utsettes for dette regimet dag inn og dag ut, blir blodsukkerbalansen preget av det, og en må stadig ha påfyll. I tillegg sykler nesten ingen, og det kjøres over alt, også korte avstander. Til syvende og sist blir dette et stort problem for landet, ettersom utgiftene til helse bare vil vokse. Diabetes 2 og hjerte- og karsykdommer øker. Ny forskning viser også en mulig sammenheng mellom dårlig kosthold med mye sukker og Alzheimer.

Men også i rike land, som vårt eget, er trenden påtagelig. Men nordmenn er uansett fortsatt et svært aktivt folk. Og forståelsen for riktig mat øker og debatteres. Vi blir hva vi spiser, som det heter.  Selv om vi er et oljeland, risikerer vi uansett ikke å havne i de samme fedmeproblemene som i oljestaten Kuwait. På hotellrommet mitt en kveld ser jeg en  CNN-reportasje derfra. Siden den amerikanske frigjøringsekspedisjonen i 1991 har landet omfavnet alt som er betenkelig ved amerikansk matkultur, med ’fast-food’-sjapper over alt. Kuwaitere, og det gjelder både kvinner og menn, skal visstnok være blant de feteste i verden. Ergo har også mage- og tarmkirurgi tiltatt; folk opereres tynn igjen, med tilhørende tap av frie valg i matveien etterpå. En dyr pris å betale.

Landsbylivet; et eksempel til etterfølgelse?

Godt derfor å se her i Nicaragua at livet på landet fortsatt er annerledes. Her sykles og gås det over en lav sko. Folk har ikke noe valg. Selvsagt. Men er de nødvendigvis ulykkelig av den grunn? De har sine drømmer og forhåpninger om en bedre fremtid, som alle. Men de er fornøyd med å være aktive. Og å spise godt og riktig. Men også å være på vei mot en form for harmoni med naturen rundt seg.

På mange smågårder jeg har besøkt ser jeg hvordan ideen om agroøkologiske metoder nå brer om seg. Fra å dyrke bare mais og bønner, som da blir svært utsatte grøder, om regnet kommer for tidlig eller for sent, dyrker flere og flere et mangesidig jordbruk. I en klimautsatt verden er det en fornuftig strategi. En ny studie viser at Nicaragua kommer til å miste over 11 % av bønnehøsten sin i 2020, på grunn av klimaendringer.

Don Chico viser meg rundt gården sin, med over 37 forskjellige sorter grøder og avlinger. Det dreier seg om et titalls ulike typer grønnsaker, og det samme gjelder for frukt. Han dyrker belgfrukter som fikser nitrogen i jorda, slik at han ikke trenger å kjøpe dyr gjødsel. Han bruker en blanding av sitron og chili, blandet med vann som godgjør seg noen dager, som våpen mot skadedyr. Så slipper han å kjøpe giftige plantevernmidler. Trær gir skygge til matplantene, og de ulike grødene går sammen i et helt system. Alt henger sammen med alt, som noen så poetisk har sagt det.. Et lite økosystem i seg selv. Det ligner på det som Edens Have sikkert var. I tillegg har Don Chico høner, ender, kalkun og en egen fiskedam, med tilapia.  På sikt skal han skaffe seg et par kuer og vil begynne med biogass, både for å varme og skaffe lys. Don Chicos familie har endret matvaner totalt; nå er det grønnsaker og frukt hver dag. Og overskuddet selges på det lokale markedet. Det er godt og skyggefullt å være både her og på de andre gårdene jeg besøker, og jeg blir servert den ene frukten og fruktdrikken bedre enn den andre. Og jammen vanker det en deilig kylling- og grønnsakssuppe også. Rart hvordan varm suppe er veldig godt, enda så varmt det er ellers..

- Jeg har aldri følt meg bedre sier Don Chico. Og nå vil naboene gjøre det samme som meg. Han gliser og viser alle tennene han ikke har. Tidlige tiders synder lar seg ikke reparere; og tannpussen har vel vært litt ’mañana’ vil jeg tro.

Det finnes etter hvert en del enkeltpersoner og kooperativer som gjør som Don Chico; de prøver ut nye og forbedrede jordbruksmetoder. Det er veien å gå for et land som Nicaragua. Mer av et ensidig jordbruk med dyre innsatsfaktorer som gjødsel og plantevernmidler er ikke nødvendig, gir for lite beskyttelse av jorda og vil ikke gi arbeid til mange nok. Og matvanene vil kanskje endre seg når produksjonen av frukt og grønnt nå tiltar. Det nye jordbruket binder for øvrig også mer CO2 enn det industrielle jordbruket gjør.

Om å velge sin skjebne

Når sjåføren min Lester kjører meg til flyplassen før jeg setter kompasset nordover mot Guatemala, sier han med et smil: - Det er sant at det er vakkert der i Nord-Nicaragua, ikke sant? Egentlig lever de bedre på bygda enn hva vi gjør her i byen. Er du ikke enig?

Jeg kan ikke annet enn å nikke. Managua og det økende fedmeproblemet er et bilde på en utvikling de fleste av oss ikke vil skal bli virkelig; folk som sliter med vekta og diabetes, folk som spiser feil og som lever en utrolig stresset hverdag. Men ikke alle kan velge sin skjebne. Uansett skal nicaraguanerne være blant verdens mest lykkelige folk, i følge en internasjonal undersøkelse. Det er kanskje fordi de er svært religiøse?

Religion er opium for folket, sa Marx. Og sukker er et glidemiddel det også. Men det er ikke sikkert at verken religion eller sukker er nok; verken for nicaene eller for kloden. Derfor er det uansett viktig at politikere og intellektuelle er med på å planlegge for en bedre fremtid, som tar både menneskers og jordas helse mer på alvor. Det gjelder både i rike og fattige land. Det gjelder både i Nicaragua og i Norge. Det er tid for feite planer.