Utviklingsfondet Til forsiden

Stopp det stille folkemordet

Publisert . Skrevet av Aksel Nærstad

Bildet er hentet fra forsiden av boka "Den unødvendige sulten" som dette innlegget er basert på.

Av alle de store problemene menneskeheten er inne i, er sulten trolig det letteste å nedkjempe. Men da må verdens landbruk legges om.

Innlegget er skrevet av Aksel Nærstad fra Utviklingsfondet og forlegger, forfatter og geitebonde Olav Randen
Teksten sto på trykk i Klassekampen 20. november 2012

Det er vanskelig å tenke seg et 1800- eller 1900-tall uten sult. Men det er mulig å tenke seg et 2000-tall. Når en milliard av våre medmennesker sulter og mange dør eller får livsvarige helseskader fordi de ikke får nok mat, er det fordi sulten og de underernærtes skjebne ikke tas på alvor av verdens ledende politikere. Det er ”et stille folkemord”, som FNs tidligere spesialrådgiver for retten til mat Jean Ziegler skriver. Et folkemord som fører til ti millioner årlige dødsfall, av dem halvparten barn, og til at et mangedobbelt antall mennesker får varige helseskader.

Hvor mye mat behøves?

Verdens innbyggertall er i ferd med å flate ut. Vi blir trolig 30 prosent flere, vel 9 milliarder mennesker, i 2050 og runder kanskje 10 milliarder i 2150. I ulike FN-dokumenter kan vi lese at matproduksjonen må økes med 70 prosent fram til 2050 og med 100 prosent i utviklingslandene.

Vårt syn er at en så stor økning i verdens matproduksjon basert på rådende landbrukspolitikk kan føre til store miljøskader som underminerer mulighetene for å opprettholde den samme matproduksjonen i framtida. Klodens åkerareal, matjordareal og beiteareal er begrenset, og det finnes ikke nok fisk i verdens hav. Kornarealet har gått nedover fra 1980-tallet til i dag, og mye tyder på at avlingsnivået har nådd toppen i mange kornproduksjoner. Da skal det mye til for at kornproduksjonen kan økes fra 2,2 til 3 milliarder tonn. Men det er etter vårt syn heller ikke nødvendig å øke matproduksjonen med 70 prosent. Tre tiltak må komme i tillegg til økt matproduksjon: sløsing med mat må reduseres, menneskemat må brukes til mennesker og ikke til dyrefôr, og omdanning av korn til drivstoff for biler må ta slutt.

Den agroøkologiske tenkemåten

I vår tids økonomiske og industrielle tenkning er modernisering, forandring, utvikling, ekspansjon og lignende uttrykk honnørord. Den industrilederen som driver fram forandringer, er idealet. Denne tenkningen blir i stor grad overført til landbruket. Idealbonden er han eller hun som moderniserer og ekspanderer og gjør landbruksdrifta så industriell som mulig. Og fortsatt ser mange på for eksempel den grønne revolusjon i Mexico, India og Pakistan som mønster for andre, til tross for at India og Pakistan er blant de landene som er mest plaget av sult og at sulten er omfattende og trolig økende i Mexico (tall for Mexico mangler).

Vi må tenke annerledes. Vi bør produsere mat nesten over alt der mat kan produseres. Unntak som nasjonalparker og fredede områder finnes selvsagt, og dessverre også områder som er så forurenset at de ikke kan benyttes. Men det som skjer i svært mange land nå, er at arealer som ikke er høyproduktive, tas ut av landbruksproduksjon, og høyproduktive arealer nyttes stadig mer intenst med omfattende maskinell bearbeiding, bruk av kunstgjødsel og plantegifter. I stedet trenger vi en ekstensivering, der vi benytter alle arealer, åkrer, grasjord og utmark, fra midtrabatter i storbygater til høyfjellsbeiter, men ikke noe av det så intensivt at jorda tappes for næringsstoffer. Målet må endres fra maksimal til optimal produksjon, optimal ut fra at jorda skal gi mat også til kommende generasjoner.

Felles for verdens landbruk må også være kombinasjonen av husdyr og planteprodukter. Gjødsel fra husdyr er det beste jordforbedringsmidlet, og denne kan nyttes bare hvis planter blir produserte i nærheten av husdyrflokkene.

Felles for verdens landbruk må også være et mangfold av dyr og planter. Landbruk i monokulturer er lite effektivt, sårbart for naturødeleggelser, forurenser mye og er ynglesteder for plante- og dyresykdommer. Felles for verdens landbruk må også være at mye av maten må produseres nær forbrukerne. Kortreist mat er kontrollerbar og innebærer at miljøutslippene med transport kan reduseres.

Om sulten skal overvinnes, må lands myndigheter møte verdens største yrkesgruppe, bøndene, med respekt og tillit, verdsette deres kunnskaper og arbeid og gi dem akseptable inntektsmuligheter. Det behøves mange hender og mange hjerner for å sikre verden nok mat framover. Og i en verden med økonomisk krise og et tisifret antall reelt arbeidsledige er det fornuftig at flere hender og hjerner brukes til matproduksjon.

Sjøl om vi framhever agroøkologi som felles tenkemåte og praksis, så innebærer ikke det det at vi mener at alle verdens bønder skal drive på samme måte. Tvert imot må bøndene tilpasse sin drift til naturen i sine områder, og vi har behov for nærmest utallige variasjoner i driftsmåter. Innenfor denne hovedmodellen vil det være langt større muligheter for variasjon og like ens for overføring av kunnskaper fra generasjon til generasjon enn det er i det industrielle landbruket.

Gårdsbruk må også i framtida være heltids- eller deltidsbruk, avhengig av hvordan naturen og samfunnsforholdene er. På den norske landsbygda er det mange steder små arealer dyrkbar jord mellom skogsområder, berg og fjell, og ofte er ikke den dyrka og dyrkbare jorda stor nok til at landbruket kan gi sysselsetting alene. I India er gjennomsnittlig kubuskap på 1,75 kyr, og det gir ikke levebrød alene, men ofte sammen med annet arbeid.

I vår tid med sterk og rask global oppvarming må det legges avgjørende vekt på at landbruksproduksjonen foregår slik at mest mulig karbon blir bundet i jorda og at minst mulig karbon blir frigjort fra jord til luft. Det innebærer plantemangfold, flerårige planter, kombinasjon dyr og planter, optimal beiting i utmark og kombinasjon beiting og skogvekst. Det innebærer også at både jordarbeiding og nydyrking av jord må reduseres.

Andre grep

Med agroøkologisk drift som global modell for matproduksjon vil vi øke matproduksjonen, vi vil få produksjon nær der folk bor og derfor lette distribusjon og fordeling av maten, vi vil kunne utvikle en matproduksjon med mindre klimautslipp enn i den rike verden i dag, og vi vil for det fjerde få en matproduksjon der mer karbon bindes i jord. Dersom mellom en tredjedel og halvdelen av dagens utslipp blir bundet i jorda de kommende tiårene, vil det gjøre klimatrusselen håndterbar.

Vårt andre grep er å bruke mindre av menneskematen til dyrefôr. Dette gjelder først og fremst i rike land. Om lag 35 prosent av kornet går gjennom dyremager og blir til kjøtt, flesk, egg og melk. Det må fra to til ti kalorier korn inn i dyret for å gi en kalori kjøtt ut.

Men mennesker har behov for et variert kosthold og derfor rikelig tilgang på animalske proteiner? Vi kan sammenligne USA med 120 kilo kjøtt per innbygger og Japan med 45 kilo. Av disse to landene har Japan fire år høyere forventet levealder, 83,7 mot 79,7 år, og Japan har vesentlig lavere helseutgifter i forhold til innbyggertallet.

Et av de mest effektive tiltakene for å sikre verdens framtidige innbyggere tilstrekkelig mat vil være et mål om at veksten i kjøttforbruket flater ut på 30-35 kilo i utviklingsland, og at veksten i kjøttforbruket reverseres til dette nivået også i industriland. Dette bør skje på to måter, ved at forbruket av lyst eller kornbasert kjøtt reduseres dramatisk, og ved at mørkt kjøtt, altså kjøtt fra drøvtyggere, i større grad blir produsert på beite og grovfôr og i mindre grad på korn. Det vil også gjelde melk.

Om vi halverer bruken av korn til dyrefôr, innebærer det at vi får vesentlig mer korn til menneskemat. I og med at tilgangen på kjøtt, flesk, egg og melk vil bli mindre, blir nettogevinsten i form av mer mat ikke fullt så stor. (Se figur.)

Det tredje grepet er å redusere tap av og sløsing med mat, under høsting, ved lagring og transport, ved bearbeiding, distribusjon og i husholdningene. Dersom vi lykkes i å halvere mattapet, vil gevinsten for verdens matforsyning bli formidabel. Metodene må være lover, holdningskampanjer og varestandarder fastsatt ut fra kvalitet eller næringsverdi og ikke utseende på varene, stålsiloer og fryselager i fattige land, og større vekt på produksjon for nærmiljøet.

Det fjerde grepet er å stoppe omgjøring av matvarer, særlig mais og hvete, til biodrivstoff. Rundt 150 millioner tonn korn, 6-7 prosent av avlingene, brukes nå på den måten. Om alt fossilt drivstoff skulle erstattes med biodrivstoff, ville det ut i fra beregninger i ulike rapporter kreve et sted mellom 80% og 360% av all jordbruksland i verden!

Sammenhengene

Kamp mot sult henger nært sammen med andre samfunnsspørsmål:

Klimaendringer, derunder  global oppvarming er ett slikt spørsmål. En tommelfingerregel er at for hver grad verdens gjennomsnitts-temperatur stiger, går avlingene ned 10 prosent. Denne nedgangen vil ramme store deler av verdens matproduksjon. Økt hyppighet av ekstremvær og naturkatastrofer vil ytterligere ramme matproduksjonen. Derfor er en forutsetning for at sulten skal bekjempes, at den globale oppvarminga stoppes.

En lignende sammenheng finnes mellom sult og fattigdom. Det avgjørende for å unngå sult er ofte ikke at mat ikke finnes på markedet, men at fattigfolk ikke har muligheter for å kjøpe maten. Hvis den økonomiske krisa store deler av verden nå er inne i, ikke overvinnes, vil arbeidsledigheten øke i de fleste land og kjøpekrafta gå ned. I så fall blir nye millioner mennesker kastet ut i sult og elendighet.

Det handler også om sosiale nettverk og støtte i livssituasjoner der folk ikke kan klare seg uten hjelp. Den viktigste av alle menneskeretter er retten til å overleve og til å leve menneskeverdige liv. Paragraf 25 i FNs menneskerettserklæring lyder:

Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.

Av de store problemene menneskeheten er inne i, sult, fattigdom, miljøødeleggelser og kriger, er sulten trolig den letteste å nedkjempe. Dersom vi lykkes på det viset at antallet underernærte går med med for eksempel 100 millioner i året neste tiår, vil det også være en mektig inspirasjon til å løse de andre problemene. Det vil vise at menneskeheten kan gå framover.