Utviklingsfondet Til forsiden

Rio, mitt Rio

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Klaus with K/Creative Commons

Snart rettes verdens øyne mot Rio de Janeiro i Brasil. Det skjer jo for så vidt hvert år, pga av det sambavrikkende og livsglade karnevalet der. Nå er det en annen form for karneval som skal finne sted. Verdens toppledere samles der fra 12.- 22. juni, for å diskutere klodens og artenes felles fremtid. Sist var i 1992. Nå er det Rio+20.

I 1992 var det klodens største toppmøte til da, med 190 statsledere til stede. En ny tid var i emning, og viktige konvensjoner ble signert. En klima-, en naturmangfold- og en forørkningskonvensjon ble resultatet. Men på sommerens toppmøte blir ikke statslederne nødvendigvis bedt om å signere forpliktende dokumenter. De vil derimot sannsynligvis gå inn for et «veikart» for nye bærekraftsindikatorer som skal erstatte FN’s tusenårsmål, som pensjoneres i 2015. Og det forventes en mer generell tilslutning til begrepet «grønn økonomi».

Det forhandles nå hett og tett i New York i forkant av toppmøtet, og det nye Rio-dokumentet hever seg som en gjærdeig, og er i skrivende stund på uoverkommelige 220 sider. Alle interessegrupper og regjeringer vil ha med seg sine «babies» inn i teksten. Men det er noen lovende saker på gang: det kan komme et initiativ for å beskytte verdenshavene, en egen årlig rapport om «planetens tilstand», forslag om å institusjonalisere en sterkere internasjonal verdensorganisasjon for miljøet og sist, men ikke minst, opprettelsen av en global ombudsmann for fremtidens generasjoner. Dette smaker av fugl, og derfor vil en god del statsledere, politikere generelt og kjendiser trekke sørover mot Rio, igjen, for å gi tommelen opp, eller ned, til de foreliggende forslagene.

I 1992 hadde Norge en hovedrolle. Vår egen Gro Harlem Brundtland ledet kommisjonen for bærekraftig utvikling, som i 1987 la frem FN-rapporten «Vår felles framtid». Der ble «bærekraftig utvikling» introdusert som internasjonalt begrep, noe som la premissene for forhandlingene i 1992. Lenge var Gro vårt mest kjente internasjonale navn og Norge var miljønasjon nummer en. Men det var før Statoil og Norge gikk inn i tjæresand og skifergass og oljeutvinning i nord.

Men store navn vil trekke sørover og det er viktig både for FN og arrangørlandet Brasil. De har derfor endret datoene for konferansen, fra begynnelsen av juni til midten og slutten av måneden, for å unngå å kollidere med dronning Elizabeths diamantjubileum. I så fall ville 52 statsledere fra samveldelandene ha uteblitt.

Men kanskje en av grunnene til at mange statsledere vil dra til Rio er at forpliktende plagsomme tidsfrister eller mål neppe vil kreves. Finanskrisen har første prioritet, må vites. Men de vil bli spurt om å frivillig arbeide mot etableringen av en grønn, global økonomi. I dette ligger også oppfordringer om å få til en mer effektiv ressursbruk. FNs håp er at dette vil redusere fattigdom og bremse forbruk.

Et av de mer spenstige forslagene som foreligger er en reform av subsidie-regimet på fossile produkter. I et klimaperspektiv er dette en av de mange perverse subsidiene som eksisterer, og som har en direkte negativ effekt på klimaet. Det hindrer også overgangen til mer fornybare energiformer. Her vil oljebransjen jobbe knallhardt i forkant av Rio+20-møtet for å utvanne akkurat dette punktet.

Instrumentet for å styrke det globale miljøarbeidet går kanskje til det Nairobi-baserte FNs miljøprogram, UNEP. Dette er per i dag et inneffektivt og økonomisk svakt program. Håpet er at om det får samme status og ressurser som verdens helseorganisasjon, WHO og FNs organisasjon for ernæring og landbruk, FAO. Da vil de være bedre rustet til å levere globale planer og systemer for å ta vare på verdens økosystemer.

Verden har på mange områder gått fremover siden Rio 1992, blant annet i forhold til demokrati, fattigdomsbekjempelse og mye ny og spennende teknologi, ikke minst på IT og telefoni. Samtidig er det også klart at verdenssamfunnet ikke har klart å oppnå de målene de satte seg under det første Rio-toppmøtet. Miljøproblemene har vokst, og er i dag av planetær art. Felles økosystemer er under alvorlig press. (Datatilfanget er i dag også mye bedre enn for 20 år siden, og Stockholm Resilience Centre har utviklet et sett indikatorer på det de kaller klodens ni ulike planetariske grenser, som ikke må overskrides).

Det står derfor mye bra i det foreliggende utkastet til Rio+20-dokumentetene. Spørsmålet er om det er ambisiøst nok. Ikke minst på mat og matsikkerhet må Rio komme opp med klare veivalg på hvordan fø en raskt voksende befolkning.

Grønn økonomi – hva er det?

En gryende debatt vi også må ta her hjemme i et oljefyrt Norge blir hva vi skal fylle begrepet «grønn økonomi» med. Er dagens «business as usual», men med et grønnskjær nok? Prising av karbon og karbonkvotehandel er en måte å gjøre økonomien grønnere på, samtidig som vi ser at utslippene bare fortsetter å øke. Lurer vi oss selv med orweliansk nytale, mens det vi trenger er en systemisk endring av hele vår forbrukskultur? Vi kommer heller ikke utenom mer grunnleggende fordelingsspørsmål. Det inkluderer en grundig reform av bank- og finanssektoren.

Det er ikke mulig å gjenta euforien fra Rio-toppmøtet i 1992 heller. Verden av i går trodde på toppmøter. Vi er mindre naive i dag, men mer sårbare. Mye flyter og vi trenger visjonære og modige ledere, og tenkere. Derfor er gjentagelsen av Rio, 20 år etter, viktig. Tross alt.

Artikkelen ble publisert av Adresseavisen 11. juni 2012

Emneord: rio+20