Utviklingsfondet Til forsiden

Plantesortsbeskyttelse kan true retten til mat

Publisert . Skrevet av Teshome Hunduma

Står svakt: Sterk plantesortsbeskyttelse kan gi såfrøselskapene så sterk makt at det svekker bøndenes rettigheter.

Plantesortsbeskyttelse basert på Den internasjonale konvensjonen for plantesortsbeskyttelse (UPOV 1991) tar ikke hensyn til behovene til fattige bønder i utviklingsland.

Artikkelen er skrevet av politisk rådgiver Teshome Hunduma og daglig leder Kari Helene Partapuoli og ble publisert i Nationen fredag 7. november.

Planteforedling er et langsiktig arbeid og krever betydelige finansielle ressurser. Tanken bak immaterielle rettigheter, som plantesortbeskyttelse, er å belønne planteforedlere slik at det investeres mer i forskning og utvikling av nye plantesorter. En ny rapport Owning Seeds, Accessing Food fra en koalisjon av frivillige organisasjoner, viser at strengere plantesortbeskyttelse basert på UPOV 1991 kan true retten til mat for småbønder. Dette er kritisk da småbønder produserer det meste av maten i utviklingsland.

Utvikling av nye plantesorter og utvelgelse av gode sorter kan bare fungere så lenge den genetiske frøbasen blir bevart, vedlikeholdt og er tilgjengelig. Derfor er genetiske mangfold viktig. Men, i følge FAO, er det genetiske mangfoldet i landbruket allerede redusert med 75 % i løpet av de siste 50 årene.

Bøndenes planteforedling har gradvis blitt overtatt av profesjonelle planteforedlere, og flyttet til offentlige og private sentre for landbruksforskning. Profesjonelle planteforedlere produserer genetisk ensartede plantesorter ofte tilpasset et høyindustrialisert landbruk. Sortene gir større avlinger under optimale forhold, men disse forholdene er dessverre ofte ikke realistiske i selvbergingsjordbruk i utviklingsland.

Den multinasjonale såfrøindustrien dominerer forskning og utvikling av nye plantesorter samt salg av såfrø. Bøndene er mindre involvert i prosessen enn de var før, noe som kan føre til at sluttproduktene ikke er godt nok tilpasset bøndenes reelle dyrkingsforhold. Landbruket kan risikere å bli mindre robust når den plantegenetiske basen blir smalere. Skal vi da overlate ansvaret for å produsere maten vår til private selskaper gjennom nye lover og regler som utvikles i deres favør?

Miljøorganisasjoner og bondeorganisasjoner har lenge ropt et varsku mot immaterielle rettigheter på såfrø og et økende monopol på det plantegenetiske mangfoldet. Gjennom immaterielle rettigheter kontrollerer noen få store såfrøselskap store deler av verdens såfrømarked, og prisen på såfrø øker kontinuerlig. I følge den omtalte rapporten har dette ført til begrenset tilgang til kvalitetsfrø. Dessuten risikerer vi at bøndenes tradisjonelle kunnskap om frø og foredling blir borte. Dette kan igjen true matsikkerheten og retten til mat i fattige land.

Nasjonale lover som bygger på den siste reviderte internasjonale konvensjonen for plantesortsbeskyttelse -UPOV 1991- er svært strenge og begrenser bønders rettigheter til å bytte og selge beskyttede frøsorter fra egen avling.

Vi så et eksempel på konvensjonens potensielt skadelige effekter, da myndighetene i Guatemala foreslo en lovgivning om plantesortsbeskyttelse som ville gjøre det straffbart å bruke, bytte og selge beskyttede såfrø fra egen avling. Brudd på loven kunne bli straffet med ett til fire års fengsel og en bot på mellom 800 og 8 000 norske kroner.

Dette førte til store protester og loven ble stoppet i september 2014. Dette er et konkret eksempel på brudd på den grunnleggende menneskeretten som retten til mat er. En slik type lovgivning ville gitt såfrøselskapene for stor kontroll over såfrømarkedet og svekket bøndenes rettigheter til eget såkorn.

Verdens handelsorganisasjons TRIPS-avtale er utgangspunktet for at industriland og private såfrøseleskaper presser utviklingsland til å innføre plantsortsbeskyttelse. Ifølge TRIPS-avtalen kan land innføre minimumsstandarder for å beskytte intellektuell eiendomsrett , inkludert plantsortsbeskyttelse. Det er stor fleksibilitet for medlemslandene til å velge et system som passer til deres behov. I praksis ser vi dessverre at USA, EU og EFTA ofte presser utviklingsland til å innføre strengere plantesortsbeskyttelse som bygger på UPOV 1991 når de inngår handelsavtaler med utviklingsland.

Utviklingsfondet jobber for å styrke lokale frøsystemer og bevaring av plantegenetisk mangfold i landbruket i utviklingsland gjennom deltakende planteforedling, lokal såfrøproduksjon og såfrøbanker. Dette er metoder som kan være viktige for langsiktig matsikkerhet. Norge har vist interesse for bevaring, videreutvikling og bærekraftig bruk av genressurser globalt og gitt pengestøtte til godefordelingsfondet «Benefit Sharing Fund» av plantetraktaten og gavefondet «Endowment Fund» av Global Crop Diversity Trust. I tillegg har vi stått for  etablering og drift av Svalbards globale frøhvelv for langsiktig matsikkerhet.

Utviklingsfondet oppfordrer regjeringen til å beholde tilslutningen til UPOV 1978. Norge bør ikke kreve plantesortsbeskyttelse basert på UPOV 1991i sine handelsavtaler med utviklingsland. Norge bør også jobbe internasjonalt for å redusere effekten av regelverk som øker monopolisering av genetiske ressurser, reduserer bevaring av biologisk mangfold og svekker lokal innovasjon. Regjeringens forsterkede fokus på menneskerettigheter må også sikre retten til mat.