Utviklingsfondet Til forsiden

Om å forstå en komplisert verden

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Den svenske superprofessoren Hans Rosling gjestet Skavlan fredag 7. februar. Han avslører at nordmenn vet lite om den reelle fattigdomssituasjonen i verden. Hvilken lærdom skal vi trekke av det?

VGs Astrid Mæland kommenterte dette den 10. februar som «aktivistenes dilemma». Om en organisasjon lykkes i å løse problemer som fattigdom, kjønnslemlestelse eller klimagassutslipp, så er også deres eget eksistensgrunnlag borte.

Samtidig vet vi, som Rosling peker på, at andelen som lever i ekstrem fattigdom i dag er 50 % mindre enn for 20 år siden. Med andre ord: Bistand og internasjonalt samarbeid virker. Men slike gladhistorier er vanskelig å få på trykk; media er mer opptatte av de tre k’er; krig, kaos og krise.

Men noen drar Roslings funn for langt, slik Minerva-kommentator Jan Arild Snoen. Han sier at organisasjoner som driver bistand ikke bør ikke motta statlig støtte til å drive opplysningsvirksomhet. Da driver de bare propaganda for mer penger til eget virke.

Men så enkel er ikke virkeligheten. Det er svært strenge krav til opplysningsvirksomhet som kan drives med offentlige midler. Og bra er det; det sier seg selv at markedsavdelinger i alle organisasjoner vil spille på behovet for mer penger som det eneste saliggjørende.

Men til tross for gode nyheter om at andelen absolutt fattige i verden synker, så skal vi ikke glemme at om vi hadde økt standarden for de ekstemfattige, fra dagens skammelige 1,25 $ per dag, til 2 $ per dag per person, ville antallet fattige på verdensbasis mer enn doblet seg. Så det er nok å ta tak i!

De frivillige organisasjonenes utspill i det offentlige rom bør uansett oppfattes som maktkritiske, og særlig av den til enhver tid sittende regjering. Vi skal uttale oss konstruktivt og kritisk om norske posisjoner i internasjonale forhandlinger, om norske investeringer, norsk handelspraksis, norsk klimapolitikk og norsk bistandspolitikk.  Den norske modellen kjennetegnes av at staten holder seg med et etterrettelige og kritisk korrektiv, i form av en rik organisasjonsflora. Det er dette vi også gjerne vil skal skje i Midt-Østen, i Russland og i våre utviklingspolitiske samarbeidsland. Hvorfor da svekke vår egen modell med å kutte ut informasjonsstøtten, slik Snoen tar til orde for? Det er å dra Hans Roslings funn alt for langt.