Utviklingsfondet Til forsiden

Om afrikansk og norsk nytelse

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Nytelse tilhører det gode liv. Mest mulig nytelse til felst mulig mennesker, må være et godt prinsipp. Hindrer norsk landbrukspolitikk nytelse for afrikanske bønder? I så fall er det noe feil med vår hjemlige politikk.

Skrevet i samarbeid med Knut Harald Ulland, daglig leder i Utviklingsfondet
Artikkelen er også publisert på Dagsavisen Nye meninger

Det provoserende spørsmålet om norsk landbruksproduksjon skader utviklingsland er nå ute i det fri. Denne problemstillingen er i fokus i en bred mobilisering blant mange norske organisasjoner i kampanjen Nyt Afrika.Det gode i denne kampanjen er at den setter fokus på fattigdomsbekjempelse. Men samtidig som kampanjen mener løsningen er mer handel (med Norge), mister den noe av miljø- og bærekraftsperspektivet på veien.

Vi er 7 milliarder mennesker; vi blir 9 om mindre enn 40 år. De fleste av disse fødes inn i fattigdom i utviklingsland. Hvor skal inntektene deres komme fra; hvor skal både maten deres og vår komme fra og hvordan skal den produseres? Det er grunnleggende spørsmål alle land må svare på.

I følge FNs spesialrapportør på mat, Olivier de Schütter, er produksjonspotensialet for mat i utviklingsland enormt. Men det fordrer at denne produksjonen først og fremst rettes inn på småbønder og med bærekraftige, agroøkologiske jordbruksmetoder. Det betyr et mangfold i sorter. Det betyr mindre klimagasser. Det betyr massiv satsing på infrastruktur i form av veier, lagringsanlegg og bearbeidingsindustri. Det lokale hjemmemarkedet er viktigst, sier FN. Derfor er større satsing på landbruksbistand viktig.

Eksportjordbruk eller lokalt forbruk?

Men slik landbruksbistand er utformet i dag, vil mye investering skje gjennom store plantasjer, eksportrettet og kunstgjødselbasert produksjon, mer i linje med Norfund og Yaras visjoner. Dette skjer samtidig med storstilt oppkjøp av matjord, gjennom såkalte landran. Samtidig undergraver EU og USAs dumpingeksport lokal produksjon for hjemmemarkedet. Det er skadelig.

Nyt Afrika vil ha bort slik dumpingeksport. Og det vil Utviklingsfondet også. Men det vil heldigvis også Norge. Her slår kampanjen derfor inn åpne dører, slik vi ser det.Som det nå høres ut settes Norge i samme kategori som EU/USA. Det tåkelegger mer enn det forklarer.

Kampanjen har valgt seg sin fiende; Senterpartiet. Nyt Afrika reagerer over at partiet vil ha inn i sitt nye partiprogram at Norge bør produsere mer mat. Utviklingsfondet mener at det ville være politisk selvmord for ethvert parti å si at vi skal bli enda mer avhengige av mat utenfra enn vi er i dag. Med global klimaendring i horisonten og økte ressurskriser, er det viktig for ethvert land å ha en minimum av matproduksjon. Derfor subsidierer vi i Norge matproduksjonen vår. Er det riktig? Ja, det kan være riktig så lenge den maten vi produserer skjer på bærekraftig måte. Det gjør den ikke i dag, blant annet på grunn av storimport av soya til kraftfôr. Dette er basert på ødelagte naturressurser i blant annet brasiliansk tørrskogsområder. En større grad av omlegging av norsk landbruk til mer laviintesiv drift, samt god bruk av våre gressressurser, med sau og ku på utmark, er bærekraftig. Samtidig som det er riktig å legge til rette for levende bygder og levedyktige familiegårder, med god dyrevelferd. Men tomater og annet som bruker mye energi, vil være riktigere å importere fra utviklingsland.

Jarlsberg må klare seg på egen hånd

Sjefen for FNs mat og landbruksorganisasjon, José Graziano da Silva, var nylig i Oslo og sa i følge ABC-nyheter at norske subsidier for innenlands forbruk og norske familiebruk ikke er noe problem. Det er eksportsubsidier fra rike land som er problematiske for matproduksjonen i fattige land. Vi har altså lite å skamme oss over, bortsett fra subsidieringen av Jarlsberg osten, kanskje? Den fortrenger selvsagt ingen afrikanske oster fra det amerikanske markedet hvor den selges, men teoretisk gjør den det. Denne typen subsidier bør uansett fases ut.

Over 60 av de fattigste landene i verden har dessuten tollfritak på import av landbruksvarer til Norge. Men volumet er lite. Det burde være mulig for Norge å åpne opp for flere land. Det er også Utviklingsfondet for.

Norske politikere handler som politikere i de fleste land, ut fra lokale forhold. Når Ola Borten Moe sier at vi må produsere mer olje på grunn av fattigfolk i utviklingsland, så lyder det hult. Når Liv Signe Navarsete sier at vi har et etisk ansvar for å produsere mer mat i Norge på grunn av sult i andre land, virker også det som et vikarierende argument. Her er det eget stemmekveg, for å bruke et nærliggende uttrykk, og særinteresser som teller, først og fremst. Slik er politikken.

Men det fratar selvfølgelig ikke Navarseter og andre politikere ansvaret med å sikre en bærekraftig norsk matproduksjon, til nasjonalt konsum. Norsk landbruksproduksjon basert på bærekraftige prinsipper, vil også kunne gi åpning for økt import fra Afrika. Men dette vil aldri i seg selv utgjøre noe stort marked for afrikanske bønder.

Fattigdomsreduksjon ved hjelp av hjemlige markeder

Vekst i landbruket i fattige land er fire ganger så effektivt i kampen mot fattigdom som vekst i andre sektorer, og denne veksten er først og fremst basert på synergier i hjemlige og regionale markeder.Internasjonal handel og eksport spiller en viktig rolle for sosial og økonomisk utvikling, men det er ikke noen automatikk i at økt eksport fører til bedre kår for flertallet av befolkningen i et land.

Ifølge tall fra FNs mat og ernæringsorganisasjon, FAO, kreves det 209 milliarder dollar i årlige investeringer for å utrydde global sult innen midten av dette århundret. I perioden 1997-2007 har investeringsnivået ligger på 142 milliarder dollar. Det betyr at det må investeres 67 milliarder dollar mer per år, eller en 50 % økning. I dette regnestykket ligger først og fremst produksjon for det nasjonale marked til grunn.

“Nyt Afrika”-kampanjen er et velkomment bidrag til mer fokus på fattigdomsbekjempelse på global plan. Men kampanjen tegner et unyansert bilde av hva som er viktigst for utvikling i Afrika når den så ensidig fokuserer på økt eksport. Men det var kanskje planen? For da blir det debatt? Bønder og matprodusenter er på mange måter våre viktigste allierte, verd å ta vare på, uansett om de bor i Afrika eller Norge. Mer enn pris, bør kvalitet og bærekraft kjennetegne landbruket, både i sør og i nord.