Utviklingsfondet Til forsiden

Norfund, utvikling og nyanser

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Landbruk og kvinner: Vår oppfordring til Norfund: Sats på landbruk og kvinner. Landbrukssektoren har vært forsømt av internasjonale utviklingsinvestorer som Norfund.

I en kronikk i Dagsavisen 29. januar fremhever Ola Nafstad og Kjell Roland i Norfund betydningen av investeringer i næringsliv og arbeidsplasser for å skape utvikling i Afrika. Dette er et viktig budskap, som Norfund har gjort en god innsats for å fremme. Vi skulle ønske de kunne gjøre det uten samtidig å så tvil om betydningen av bistand.

Av Andrew Kroglund, Informasjons- og politikksjef i Utviklingsfondet
og Torild Skogsholm, Generalsekretær i CARE

Det er helt unødvendig og blir fort unyansert. Utviklingsland trenger begge deler. Gode investeringer og smart bistand kan sammen bidra mer til bærekraftig og sosial rettferdig utvikling enn de kan hver for seg.

Men vår viktigste oppfordring til Norfund er denne: Sats på landbruk og kvinner. Og ikke bare stor agrobusiness, men også gjennom å gjøre effektivisering tilgjengelig for millioner av småbrukere som i dag driver selvbergingsjordbruk. I dag utgjør landsbruksinvesteringer under åtte prosent av Norfunds portefølje. Dette til tross for at landbruk, ifølge Norfund selv, er den viktigste sektoren i de fleste utviklingsland og potensialet for økt produksjon er stort.

I denne sammenhengen er det viktig å huske at de fleste afrikanske jordbrukere er kvinner, men kvinner mangler eiendomsrettigheter, og de har dermed få muligheter til å investere i bedre produksjonsmåter. Verdensbanken fastslo i fjor at nettopp kjønnsdiskriminering er en av de største bremseklossene for vekst i fattige land. Dette problemet kan løses gjennom samarbeid mellom lokale myndigheter, næringsliv og bistandsorganisasjoner.

«Sats på landbruk» er også oppfordringen i et utspill fra Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) nå nettopp. ILO påpeker at over 60 prosent av Afrikas økonomisk aktive befolking arbeider i og lever av landbruk. Over en tredjedel av den totale verdiskapningen kommer fra landbruket, men likevel importerer afrikanske land mat for over 300 milliarder kroner hvert år. Dette er like mye som kontinentet mottar i årlig offisiell bistand.

Landbrukssektoren har vært forsømt både av lokale myndigheter og internasjonale utviklingsinvestorer, som Norfund. Resultatet er at matproduksjonen per innbygger knapt har steget på 50 år, mens befolkningen har økt kraftig. Dette fører igjen til stor prisfølsomhet og behov for nødhjelp når avlingene svikter. Investeringer i mer effektivt og klimatilpasset landbruk, sammen med bedre forvaltning av avlingene, vil bidra til å forebygge de sykliske matkrisene som de seneste årene har inntruffet hver sommer.

Norge bør derfor ta mål av seg til å øke bistanden til landbruket i utviklingsland til minst 10 prosent av den totale bistanden i løpet av tre år. Denne investeringen bør først og fremst øremerkes småprodusenter og deres organisasjoner. Ifølge Verdensbanken er en slik investering den sikreste veien til utvikling: For hver dollar investert i bærekraftig landbruk får du fire dollar tilbake.

Norske myndigheter har endelig kommet på offensiven og «vil prioritere økt matproduksjon i utviklingsland, særlig gjennom å styrke småskala klimarobust landbruk». Dette er hovedbudskapet i dokumentet «Strategi 2013-2015. Matsikkerhet i et klimaperspektiv», som Utenriksdepartementet nylig la frem i samarbeid med Landbruks- og matdepartementet, Fiskeri- og kystdepartementet og Miljødepartementet. Men det er ennå uklart hvordan dette skal skje.

Nafstad og Roland skriver at de ønsker «arbeidslinja» også for Afrika. Da må de legge til faktorer som organisering av arbeidere og bønder og økologisk bærekraft. Norfunds iver etter å fremheve egen betydning på bekostning av andre utviklingspolitiske virkemidler, som bistand, må ikke forlede noen til å tro at det bare finnes én løsning på utviklingsutfordringen. Landran og uvettig investering i storplantasjer og biodrivstoffproduksjon kan fort bli resultater av ensidige næringsinvesteringer. Derfor er det sivilsamfunnets oppgave å være en vaktbikkje, også når det gjelder norsk næringsliv, og Norfund. Denne arbeidsdelingen er av godt norsk merke, og det er å håpe at en eventuell ny regjering til høsten legger seg på minnet at dette er del av norsk bistand og bestrebelsene mot mer samstemthet i vår utviklingspolitikk.