Utviklingsfondet Til forsiden

Nøkkelen til framtidas mat

Publisert . Skrevet av Teshome Hunduma

Levende frøbanker er viktig. Peter viser her fram en av frøbankene Utviklingsfondet støtter i Malawi.

Av de 7000 planteartene som brukes i landbruket i dag, brødfør omtrent 30 plantearter i hovedsak verdens befolkning. Vi har gjort oss avhengige av noen svært få plantesorter. Det er spesielt ugunstig for fattige småbønder.

Beregning fra FNs klimapanel (IPCC) viser at klimaendringer vil påvirke regioner som Sør-Asia og det sørlige Afrika aller mest. I disse områdene bor flesteparten av verdens fattige, de som er dårligst rustet til å takle dramatiske endringer. Bønder og profesjonelle planteforedlere er stadig på utkikk etter nytt kildemateriale for å utvikle nye plantesorter som kan takle endringer i klima- og dyrkingsforhold.

Biologisk mangfold er viktig

Men utvikling av nye plantesorter og utvelgelse av gode sorter kan bare fungere så lenge den genetiske frøbasen blir vedlikeholdt og er tilgjengelig. Derfor er biologisk mangfold så enormt viktig. Når det genetiske mangfoldet i landbruket trolig er redusert med 75 prosent i løpet av de siste 50 årene, ifølge FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), trenger vi å endre på noe.

Bønder har gjennom tusener av år drevet planteforedling ved å spare på noen utvalgte frø til neste års dyrkingssesong. I dag, særlig i den såkalte vestlige delen av verden, er planteforedling et profesjonalisert og spesialisert felt med strenge krav til sorters ensartethet og stabilitet. Bøndene er mindre involvert i prosessen, noe som ofte gjør at sluttproduktene ikke er godt nok tilpasset deres reelle dyrkingsforhold, særlig i marginale og sårbare områder.

Fattige bønder faller utenfor

Det tas sjelden høyde for at fattige bønder for eksempel ikke har råd til å kjøpe nødvendig kunstgjødsel for at sorten skal yte optimalt, eller at de ikke har jevn tilgang på vann. For mange av bøndene i utviklingsland er en tradisjonell tilnærming til planteforedling, der plantesorter vedlikeholdes og forbedres ved at bøndene skiller mellom korn til mat og til såfrø, og høster og lagrer dem for seg, fremdeles normen.

Deltagende planteforedling er en relativt ny tilnærming hvor både bønder og profesjonelle planteforedlere er involvert i utviklingen av nye plantesorter. I en slik tilnærming utnyttes bøndenes inngående kunnskap om lokale dyrkingsforhold og preferanser, samtidig som bøndene selv får tilgang på ny teknologi og vitenskapelig kunnskap, det gjør at man kan utvikle og bruke flere og mer optimale plantesorter.

Når testing av materialene foregår på bondegårdene i stedet for på forskingsstasjonene, resulterer det i utvalg av mange plantesorter istedenfor en standard markedssort. Konkrete resultater fra deltagende planteforedlingsprogrammer som Utviklingsfondet har støttet i Asia, Mellom-Amerika og Afrika, viser at dette både bidrar til økt matsikkerhet og økt mangfold.

Det er en lang vei å gå før deltagelse fra bøndene i stor skala blir en realitet innenfor planteforedling. Plantesortsbeskyttelse gir planteforedlere enerett til kommersiell utnyttelse av sorter som oppfyller vedtatte krav. Samtidig begrenser nasjonale lover som bygger på den siste reviderte internasjonale konvensjon for plantesortsbeskyttelse (UPOV 1991) bønders rettigheter til å bytte og selge beskyttede frøsorter fra egen avling. Økende patentering av planter og gener gir såfrøselskaper stor kontroll over såfrømarkedet og svekker også bøndenes rettigheter til eget såkorn.

For bønder er det vanskelig å kommersialisere såfrø av plantesorter utviklet gjennom deltagende planteforedling. Standardene for registrering er så strenge at mange produkter ikke kan oppfylle dem, selv om sortene er svært nyttige og tilpasset lokale forhold. I utviklingsland, som Etiopia og Nepal, kommer mer enn 90 prosent av frøene som plantes fra bøndene selv, og ikke fra kommersielle frøselskaper. Her kan deltagende planteforedling innenfor eksisterende lokale frøsystemer være en effektiv og billig måte å øke den nasjonale frøforsyningen på.

Norges rolle

Norge bør, gjennom sin betydelige bistandsinnsats, gå i front og øke sin økonomiske støtte til deltagende planteforedling. En slik støtte må være langsiktig.

Kortere prosjekter innen planteforedling vil ikke gi gode nok resultater for å gjøre landbruket mer klimarobust gjennom utvikling av nye plantesorter. Politisk støtte internasjonalt gjennom FAOs plantetraktat og UPOV er viktig for å justere retningslinjer, lover og reguleringer som hemmer bøndenes utbytte av deltagende planteforedling, særlig når det kommer til registrering av nye sorter, frøproduksjon og -vedlikehold og markedsføringsrett.

Artikkelen sto på trykk i Nationen 17.01.2014