Utviklingsfondet Til forsiden

Myter og sannhet i utviklingspolitikken

Publisert . Skrevet av Kari Helene Partapuoli - Daglig leder i Utviklingsfondet

Det er fortsatt en vei igjen å gå: Men bistand og internasjonal solidaritet fungerer. Bildet viser matproduksjon i Malawi. Norge spiller en sentral rolle i å øke jordbruksproduksjon i landet. 

Utenriksminister Børge Brende holdt nettopp sin utenrikspolitiske redegjørelse for Stortinget. Han henviser til statsbudsjettet for 2015 når han blir spurt om hva som er nytt i regjeringens utviklingspolitikk. Men det synes klart at Norges bidrag til global utvikling er under internt press. FrP vil kutte i våre internasjonale forpliktelser. Samtidig som FNs klimapanel forteller oss at klimaendringer allerede slår inn i fattigfolks hverdag. Den globale matproduksjonen er under press.

 

Norsk bistand er inne i en brytningstid. Det er derfor behov for å forstå hva som er myter og sannhet i utviklingspolitikken. Verden er på mange måter et bedre sted enn den noen gang har vært. De hurtigst voksende økonomiene globalt er i dag hovedsakelig i Afrika. Her går langt flere på skole enn bare for 20 år siden og flere mødre overlever barnefødsler. Nye vaksiner, bedre agronomi og den digitale revolusjonen har endret deler av det vi før kalte den 3. verden.

Fattigdommen kan avskaffes

Andelen absolutt fattige i verden er redusert med 50 % de siste 25 årene. Mange land som tidligere var bistandsavhengige er i dag i stand til å klare seg selv. Brasil, Costa Rica, India, Indonesia, Botswana og mange andre er i dag mellominntektsland.

Dette betyr ikke at rikdommen som generes er jevnt fordelt eller at andre former for ulikhet og urettferdighet ikke videreføres, både internt i land og land og regioner imellom. Men det er uansett lettere å adressere det problemet når vi har løst de mer grunnleggende fattigdomsproblemene først. Både norsk og internasjonal bistand har spilt en rolle i denne positive utviklingen.  Neste mål vil da være å heve taket på definisjonen av hva absolutt fattigdom er. I dag ligger den på 1,25 dollar per hode. Om vi øker det til 2 dollar dagen, spretter plutselig andelen fattige i verden opp.

Utviklingsbistand er fortsatt viktig

Det påstås jevnlig at bistand ikke virker. Derfor var det velkomment da vi i beste sendetid på en fredagskveld hos Skavlan kunne høre Bill Gates si noe så uvant som at bistand virker. Selv om de fleste land som har arbeidet seg ut av fattigdom i stor grad har gjort det gjennom nasjonale politiske prioriteringer, mener vi i likhet med Bill Gates, at bistand har spilt og spiller en viktig rolle i arbeidet med fattigdomsbekjempelse og utvikling.

De globale målene om avskaffelse av fattigdom, bedre vern av globale allmenninger og en generell tilslutning til universelle rettigheter, blant annet på likestillingsområdet, har ført til en reell reduksjon av ekstrem fattigdom. Alt fra stat-til stat bistand, sivilsamfunnets innsats og FN-institusjonenes mangesidige program har vært med på dette arbeidet.

Det er mange større pengestrømmer i verden enn bistandspenger. Men bistand utgjør allikevel en betydelig ressurs internasjonalt, selv om de færreste land i verden klarer å nå FN-målet om at bistanden skal utgjøre 0,7 % av BNI. Norge har ligget i topp sammen med de andre nordiske landene i årrekke. Å måle hva bistanden har fått til er krevende. Men bare GAVI-alliansen alene har vaksinert 440 millioner barn siden 2000. Antall poliorammede land har sunket fra 125 til 3 siden 1988. Økt satsing på bærekraftig landbruk gir resultater og gjennom FNs tusenårsmål har den globale ekstremfattigdommen blitt redusert fra 43 prosent i 1990 til 21 prosent i 2010.

Korrupsjonen; bare et bistandsproblem?

Men fører ikke bistand bare til korrupsjon?  Korrupsjon er et stort problem, også innen bistand. Men den institusjonaliserte korrupsjonskulturen vi ser mange steder er uavhengig av bistand. I dag har dessuten de fleste organisasjoner og institusjoner null-toleranse for korrupsjon. Et relevant spørsmål blir kanskje likevel: Hva om det å redde et liv koster 2 % i korrupsjon? Er det ikke likevel verdt det?

Vi må ha tunga beint i munnen også når det gjelder korrupsjon. Næringslivet betaler gladelig noen hundre millioner i bot for avslørt og utført korrupsjon. Dette har skjedd hos våre industrielle flaggskip, slik som Yara, Hydro og Statoil, og det er i høyeste grad kritikkverdig. De lover bot og bedring, men avslutter likevel ikke sitt engasjement. Det bør vi ikke gjøre når det gjelder bistand heller.

I dag er dessuten store bistandsprogram øremerket oppbygging av riksrevisjoner, skatteetater, skatteprogram og skatteinnkreving, internett-monitorering av pengestrømmer og styrking av kritiske samfunnsrøster via sivilsamfunnet.

En ny verden i emning

Vi er nå vitne til en interessant ny trend: Ved bedre folkehelse og høyere utdanning faller behovet for å føde mange barn. Beregninger sier at det kommer til å bo i overkant av 9 milliarder mennesker på jorda i 2050. Når vi har nådd 9 milliarder, går man ut fra at befolkningsveksten stopper, slik den allerede har gjort i land som Iran og slik det snart vil gjøre i Kina. Hvis disse antagelsene stemmer, gir det både nasjonale regjeringer og det internasjonale samfunnet en unik mulighet til bedre langtidsplanlegging.

Når verden i disse dager debatterer nye bærekraftsmål som skal gjelde fra 2015, vet vi mye om hva som skal til for å utrydde fattigdom. Men vi har samtidig mye igjen på miljøområdet. Norge er allerede en sentral aktør når det gjelder å ta vare på verdens regnskoger. Vi er nå også mer aktiv enn på lenge når det gjelder å bidra til å øke jordbruksproduksjonen i en verden med økende befolkning.

Vi innser at vi her hjemme også må gå noen ekstra runder for å få en mer samstemt utviklingspolitikk, hvor norske investeringer og norsk oljepolitikk blir en del av et større internasjonalt bilde. Vår livsstil skal ikke ramme de fattigste. Det er en del av det nye utvidete utviklingsbildet.

Norge må fortsatt spille en sentral rolle internasjonalt. Det fordrer at vi får på plass utviklingsbudsjetter også for årene som kommer som plasserer oss i det globale førersetet som en nasjon som både har evne, vilje og utholdenhet til å bidra i et nødvendig globalt spleiselag. For å få til dette må vi begrave myten om at internasjonal solidaritet og bistand ikke nytter. Det teller mer enn noen gang.

Innlegget er skrevet av Kari Helene Partapuoli og Andrew P. Kroglund