Utviklingsfondet Til forsiden

Mer eller bedre?

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Økonomer flest mener fortsatt at evig økonomisk vekst er mulig. Men burde vi egentlig tenke annerledes?

Kanskje vi i stedet for å strebe etter mer bør strebe etter bedre?

Artikkelen er også publisert på Dagsavisen Nye meninger

Det er økonomiske krisetider. Vi kan ikke bare ligge og dra oss på sofaen, som finansminister Sigbjørn Johnsen sier det. Vi må være beredt på det som kommer. Men hva kommer? Sykliske kriser? Variasjoner over gamle tema? Burde vi ikke heller spørre oss selv: Er økonomisk vekst, slik vi er vant til, noe som tilhører fortida?

Økonomer flest mener fortsatt at en evig økonomisk vekst er nødvendig. Og mulig. Foreløpig ser det ikke ut til at den gjengse økonom og samfunnsplanlegger vil tenke alternativt om naturlige barrierer som en kontinuerlig økonomisk vekst før eller siden må forholde seg til. Vekst vil selvsagt fortsatt skje, slik det gjør i BRIC-landene (Brasil, Russland, India og Kina) og i store selskaper og regioner. Men det vil i tiltakende grad skje på bekostning av andre. Vi snakker kanskje heller om relativ vekst; et nullsumspill med en mindre pott til fordeling enn før.

Men vi, folk flest, tenker heller at når den nåværende krisen er løst om noen år, kan vel alle få vekst igjen? Men da glemmer vi tre eksterne faktorer som vanskeliggjør en kickstart på de finansielle systemene:

En vedvarende uttømming av viktige naturressurser.

De store negative miljøomkostningene ved utvinning og bruk av flere av disse ressursene, særlig i form av global oppvarming, tap av artsmangfold og produktiv matjord.

Finansielle problemer på grunn av at bank-, penge- og investorvirksomheter ikke klarer å tilpasse seg økt ressursknapphet og økte miljøkostnader, samt svak håndtering av den stadig økende gjelden, i en periode med mindre økonomisk vekst.

I gamle dager gikk den økonomiske utviklingen sakte, det var først med oljen det begynte å ta av. Vi fikk biler, fly og kunstgjødsel. Det kjemisk lagrede sollyset i form av fossile kilder er hundrevis av millioner år gamle akkumulerte ressurser. Når det tar slutt, står vi overfor et betydelig historisk tidsskille. Så avhengige som vi er av de begrensede ressursene som fossile energikilder er, til tross for nye funn, gjør at det å tro på evig økonomisk vekst kan bli å narre oss selv. Ville det ikke være mer realistisk å begynne å få på plass «support» som kan få livet i en ikke-voksende økonomi til å fungere? Det vil i så fall kreve endringer i finanssektoren, innen matproduksjon og i transportsystemer.

Med fossile energistrømmer har vi de siste 150 årene fått en rask økonomisk ekspansjon, ca. 3 prosent årlig, og økonomiske planleggere har etter hvert tatt dette for gitt. Finansielle systemer har internalisert forventninger til vekst som en lovnad om profitt på investeringer. Derfor investerer de fleste av oss forventningsfullt i aksjemarkedet. Og markedsøkonomier er suverene. Og flinke til å belønne innovasjon. Og flinke til å finne substitutter. Og vi er effektive. Blir det lite av én innsatsfaktor, går prisen opp og det skaper insentiver for substitutter. Blir olje for dyrt, vil vi lage drivstoff fra kull, eller andre ting. Det er magien i det frie markedet.

Effektivitet betyr å gjøre mer med mindre. Vi får mer kroner igjen for hver del energi forbrukt i dag enn i går. Og vi lar andre nasjoner produsere forbruksvarene våre fordi arbeidskraften der er billigere, og da bruker de «sin» olje og «sitt» kull for å lage våre produkter.

Men ikke alt har et egnet substitutt. Eller kanskje substituttet er for dyrt, eller det fungerer dårlig. Eller det tar for lang tid å produsere (i forhold til å begrense klimaendringene til to grader). Når det gjelder effektivitet vil det også være grenser vi ikke kan sprenge, og vi vil få mindre og mindre gevinst. Dessuten vil vi heller ikke klare å «outsource» all vår produksjon til lavkostland. Vi kan ikke forvente at folk vil produsere våre billige varer til en slikk og ingenting i all evighet.

Kinas økonomi har vokst med rundt åtte prosent årlig de siste 20 årene, og blir doblet hvert tiende år. Landet bruker mer enn dobbelt så mye kull som for ti år siden. De øker forbruket av og jern og olje. Landet har fire ganger så mange motorveier og fem ganger så mange biler som for kort tid siden. Hvor mange doblinger kan Kina klare før de har brukt opp tilgjengelige ressurser? Kina ruster opp marinen sin, har en tøff tone vis-à-vis Vietnam, Filippinene og andre stater i Sør-Kina havet og krever eiendomsretten til flere øyer, med mineral- og andre ressurser. I Afrika er Kina inne og raner til seg land, i likhet med andre stater, som blant annet konkurrerer om god matjord. Kina er ikke annerledes enn oss andre. Også deres vekst krever mer produksjon, mer handel, mer transport og mer energi. Får de ikke mer energi, og den blir dyrere, vil den økonomiske veksten svekkes og finansielle systemer bygd på høyt omløp vil få problemer. Hele systemet er bundet opp i vekst. En brems fører til sosial uro, politisk omveltning og fare for vold.

Jeg innser at dette høres depressivt ut. Men slutten på økonomisk vekst i tradisjonell forstand betyr ikke at vi har nådd slutten på kvalitative forbedringer i våre liv. Det finnes heldigvis økologiske økonomer og andre alternative skoler som analyserer naturens begrensninger, og de har ideer og tanker om det som kommer. Vi trenger uansett en allmenn debatt om hvordan samfunn kan trives og virke innenfor planetens budsjett for bærekraftig uttak av ressurser.

Det vil fortsatt innebære utvikling av praktiske ferdigheter, kulturelle uttrykk, og lavkarbonteknologi. Kanskje samfunn uten vekst som evig fetisj vil gi mindre stress, mer lykke og mer kontakt med hverandre og oss selv? Tradisjonell vekst skaper dynamikk og muligheter. Men det skaper også mer konkurranse, vinnere og tapere og mer ulikhet. Fra forskning vet vi at det igjen fører til sosiale og psykologiske omkostninger og ofte mindre solidariske nærmiljøer. Kanskje vi i stedet for å strebe etter mer, må strebe etter bedre? Hva kan gi bedre livskvalitet uten mer konsum? La oss derfor få en bred debatt for å redefinere vekstbegrepet. Og for å redde klimaet. Det kan til og med være gøy.

«Hvor mange doblinger kan Kina klare før de har brukt opp tilgjengelige ressurser?»