Utviklingsfondet Til forsiden

Dødslekene 2012-2020

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Berit Roald/Scanpix
Hva kan Bård Vegar Solhjell få til under klimaforhandlingene i Doha?

Vil vi få flere historier hvor ressursfattigdom og klima spiller inn?

Saker sto på trykk i dagsavisen 7. desember 2012

Som den på Haiti, eller som i deler av den arabiske våren, eller etniske kamper om beite og vannressurser, slik som i Darfur? Vil vi få matopprør, massesult, statskollaps, massemigrasjon og konflikter?

Miljøvernminister Bård Vegard Solhjell og hans folk jobber nå på spreng under det 18. klimatoppmøtet i Doha. Det blir hetere og hetere under ørkensolens ubarmhjertige stråler. Kompliserte tekniske tekster som ingen utenfor konferanselokalene forstår noe av, fører til at forhandlerne lever som i en egen boble. De tror de representerer virkeligheten; men i realiteten er alle keiserne, eller statslederne, nakne, der de praler rundt med viktige miner, og representerer gårsdagens verdier.

Folk flest faller av og et eget teknisk korps av politikere, næringslivsrepresentanter og sivilsamfunnsorganisasjoner er gjengangere under de årlige forhandlingene. Følelsen folk utenfor sitter igjen med er at dette er et tomt spill; det gambles med framtida vår. Ingen tør ta det første, tilstrekkelige skrittet mot en karbonfri hverdag. I stedet sponser vi egen oljeindustri, holder døren åpen for utvinning utenfor Lofoten og er med på videre prospektering i Barentshavet. Full fres på første klasse.

De siste tre årene har vi vært vitne til 10 millioner mennesker på flukt fra flom i Pakistan, 13 million sultutsatt i Øst-Afrika, og 10 ekstra millioner sultne i Sahel regionen. Ifølge tidligere generalsekretær for FN, nå sjef for Global Humanitarian Forum, Kofi Annan, er klimaendringer ansvarlig for 300.000 dødsfall årlig. De årlige omkostningene skal være på 125 milliarder dollar årlig.

Kanskje overdriver Annan? Kanskje tallene er lavere? Men «so what»? Poenget er at dette er begynnelsen på en trend som vil hjemsøke verdenssamfunnet hvert år, i mange land, over lang tid. Det er del av den globale oppvarmingen. Og mer ekstremvær er del av denne pakken.

Fram til nylig var vitenskapen forsiktig med å tilbakeføre enkeltstående stormer og tørker til global oppvarming. Nå tror flere og flere at det er en sammenhengen, slik som forskeren James Hansen påpeker 5. august i Washington Post. Ifølge studier fra det amerikanske meteorologiske senteret publisert i New York Times 10. juli i år, var hetebølgen i Texas i 2011 20 ganger mer sannsynlig nå enn på 1960-tallet, pga. klimaendringer. Varmebølgen i Storbritannia samme år var 62 ganger mer sannsynlig på grunn av samme forhold.

Til neste år vil vitenskapen kunne si oss noe mer om hetebølgen som tok knekken på de amerikanske maisavlingene og årets mange ekstraordinære stormer. Også årets flom og orkankaos i Norge vil kunne ses i et bredere perspektiv. Men både Norge og USA er gjennomregulerte samfunn som kan motstå kaos i perioder. Men hva med utviklingsland med store mangler?

Min datter ser filmen og leser bøkene «The Hunger Games», kalt «Dødslekene» på norsk. Den går sin seiersgang verden over. Den viser et ressursfattig, postapokalyptisk USA, hvor herskerne forlyster seg ved at to ungdommer fra den fattige, undertrykte delen av landet, kjemper seg imellom. Disse dødslekene er en slags straff for tidligere opprør mot sentrum. Det er tydelig at klimaendringer har spilt en rolle.

Men dette er litteratur. Men kan noe av det bli virkelighet? Vil vi få flere historier hvor ressursfattigdom og klima spiller inn, som på Haiti, eller som i deler av den arabiske våren, eller etniske kamper om beite og vannressurser, slik som i Darfur? Vil vi få matopprør, massesult, statskollaps, massemigrasjon og konflikter?

Men Norge og Bård Vegar Solhjell kjemper hardt for å få til en ny Kyoto-avtale, som del av forhandlingene. Kyoto 1 utløper ved nyttår. En Kyoto 2 vil bare gjelde noen få land (inkludert EU), og dekke 15 prosent av verdens klimagassutslipp. Likevel er dette helt avgjørende for å komme i gang med forhandlinger om en ny, forpliktende global avtale, ferdigforhandlet innen 2015 og som skal tre i kraft i 2020.

Får Solhjell med seg det tilstrekkelige antallet land, vil Kina og India bli mer medgjørlige på sikt. Og USA vil tvinges ut av sin isolasjon på klimafeltet. Og Solhjell og Norge kan sette ekstra makt bak innspillene våre, ved å invitere til den store innspurten, nemlig et klimatoppmøte i Oslo i november/desember 2015.

Superstormen Sandy ga i høst mange amerikanere og andre fornyet forståelse for naturkrefter og menneskelige muligheter i stormens midtre. Den nye forståelsen må vi alle gripe. Hvis ikke blir vi selv før eller siden del av dødslekene.

«Men dette er litteratur. Men kan noe av det bli virkelighet?»