Utviklingsfondet Til forsiden

Børge Brende – globalminister?

Publisert . Skrevet av Andrew Kroglund - Informasjonssjef

Norge har ikke lenger noen utviklingsminister. Utenriksminister Børge Brende er dyktig, men han kan ikke være både Espen Barth Eide og Heikki Holmås på samme tid skriver Andrew Kroglund.

Børge Brende, trønderhøvding og globalist, er tilbake i den norske manesjen. Mange hjerter gleder seg. Samtidig velger den nye regjeringen å avslutte epoken med egen Utviklingsminister. Hvorfor slike doble signaler?

Børge Brende er en av Norges dyktigste politikere. Han har nå bøtter og spann med internasjonal erfaring etter å ha vært flere år i Genève, med toppstilling hos World Economic Forum. Før den tid var også Brendes gjerning som norsk Miljøminister (2001 -2004)preget av et stort internasjonalt engasjement. Han og daværende bistandsminister Hilde Frafjord Johnsen var svært synlige på internasjonale toppmøter, ikke minst det store miljø og utviklingsmøtet som fant sted i Johannesburg i 2002. Kombinasjonen norsk utviklingsminister og miljøvernminster skapte en sterk dynamikk som var med på å gjøre dette til en konferanse med et godt resultat, i følge flere observatører.

Likeledes ledet Norge og Brende arbeidet med FNs Kommisjon for bærekraftig utvikling i 2003 - 2004.  Jeg hadde selv gleden av å samarbeide med ham i denne prosessen da jeg ledet organisasjonen Blekkulfs Miljødetektiver/Miljøagentene. Mange i det internasjonale systemet var lei seg for at Brende sluttet etter hvert og gikk inn som norsk næringsminister i stedet. Var ikke den internasjonale arenaen viktigere?

Et endret norsk landskap

Brende kommer tilbake til et endret norsk landskap. Der han før hadde en utviklingsminister å spille på lag med, har Erna Solberg i stedet sørget for at vi for første gang på 30 år står uten en bistands- eller utviklingsminister. Dermed er det slutt på en tradisjon som startet med Kristelig Folkepartis Reidun Brusletten og sluttet med SVs Heikki Eidsvoll Holmås. Det virker umiddelbart pussig, all den tid Norge har sluttet med å se på våre overføringer som ren bistand, men i stedet ser det som del av en større utviklingspolitikk, hvor samstemt utvikling er et hovedmål. Det skal med andre ord være samsvar mellom alle felt av vår omgang med verden utenfor landets grenser, og også hvordan vi ter oss innenlands.

FN-familien skal sluttføre prosessene med å bestemme og implementere nye bærekraftsmål som skal gjelde fra 2015, (for alle medlemsland). Vi er også i innspurten for en global klimaavtale. Verden sliter med hvordan vi skal oppfylle målene om å minske det globale artstapet vi nå opplever, selv om vi har signert en egen biodiversitetskonvensjon. I det hele tatt ser vi nå et større og større behov for globale tiltak for å redde globale allmenninger. Det er derfor mange beslutningstagere i andre land sperrer øynene opp når vi legger ned utviklingsministeriet vårt. Skal Norge tenke mer på seg selv? Er det oljenasjonen Norge og fiskeeksportlandet Norge som skal være i første rekke?

Vidar Helgesens rolle

Børge Brende får en stor jobb. Han er ikke alene. Han har mange dyktige medarbeidere. Det inkluderer også Vidar Helgesen ved Statsministerens kontor. Han vil kunne bli en viktig støttespiller for Brende. Sammen må han og Brende sørge for at Norge frem mot år 2030 tar strategiske grep innen utviklingspolitikken og etablere seg som det landet i verden som satser mest langsiktig, mest konsentrert og mest strategisk på miljøbistand, matsikkerhet, god internasjonal ressursforvaltning og rettigheter. Dette kan blant annet gjøres gjennom en mer aktiv bruk av Statens Pensjonsfond Utland.

Økonomien vår er den 25. største i verden. Vi har verdens største statlige investeringsfond. Vi er store globalt på bistandsprogram på forvaltning av petroleumsressurser, regnskog og helse.  Vi er på 16. plass på listen over de største våpeneksportører. Vi er verdens 8. største bidragsyter til FN i absolutte tall. Vi har vært heldige med å få mye naturressurser rett opp i hendene, samtidig som vi har forvaltet dette særdeles godt og bygd konsensus rundt den norske modellen. Den bør vi ikke være redd for verken å fortelle eller dele med resten av verden.

En globaliseringsminister?

Børge Brende er dyktig, men han kan ikke være både Espen Barth Eide og Heikki Holmås på en og samme tid. Som Gunnar Zachrisen, redaktør i Bistandsaktuelt skrev i en kommentar nylig, så vil den daglige arbeidsbyrden i Victoria Terrasse være utfordrende nok i seg selv, herunder ansvaret for internasjonal bistand som er den desidert største posten på UDs budsjett - om lag 30 milliarder kroner.  I tillegg kommer reisevirksomhet og representasjon i utlandet, blant annet knyttet til Norges ulike fredsengasjementer. Det betyr i praksis at Norge, i en del internasjonale sammenhenger, på store konferanser og møter med relasjon til fred, utvikling og fattigdomsbekjempelse, oftere enn hittil kommer til å være representert med en statssekretær. De fleste andre land i Europa vil stille på ministernivå, akkurat som utviklingslandene. Å ha en god statssekretær som leder av norske delegasjoner kan fungere i mange sammenhenger, men vil i praksis ikke gi den samme tyngde, innflytelse og tilgang til andre internasjonale ledere som om vi hadde vært representert med en minister.

Vi er mange som heier på Børge Brende. Vi er mange som er bekymret for Børge Brende og den arbeidsbyrden han får. Vi er også mange som mener at det i utgangspunktet fint lar seg gjøre for Norge å gå fra det direktøren ved Fridjof Nansen Institutt, Leiv Lunde, kaller en utviklingspolitikk til en globaliseringspolitikk. Det blir enda mer trykk på noe slikt med en egen utviklingsminister. Solberg kunne jo bare ha kalt han/henne ’globaliseringsminister’ i stedet for ’utviklingsminister’. Så får tiden vise om Brende har skuldre nok til faktisk å bli en slik superminster, som rommer både norske og internasjonale fellesinteresser. Til syvende og sist blir det en mager trøst for Norge om det går godt med oss, men dårlig med de fattige og miljøet.