I takt med privatisering av planteforedlingen har kravene om immaterielle rettigheter til såfrø økt, dvs. at selskaper som utvikler nye sorter ønsker en tidsbegrenset enerett til kommersiell bruk av sortene for å sikre sin inntjening. Når man snakker om immaterielle rettigheter til såfrø, er det gjerne patenter eller plantesortsbeskyttelse man tenker på.  

Hva er et patent?

Patent er eneretten til å utnytte en ny oppfinnelse kommersielt for et begrenset tidsrom. I USA har det vært lov å ta patent på planter og dyr i en rekke tiår, mens dette ble lov i Norge første gang i 2004, da Norge implementerte EUs patentdirektiv (direktivet for rettslig beskyttelse av bioteknologiske oppfinnelser). Medlemsland i Verdens handelsorganisasjon, kan i følge TRIPS-avtalen velge om de vil innføre patent på planter eller ikke. Når USA, EU eller EFTA inngår bilaterale handelsavtaler med utviklingsland, krever de ofte at utviklingslandene skal innføre patent på planter.

Patent på planter, dyr og gener gir selskaper stor kontroll over matproduksjonen. Det midlertidige monopolet gir dem mulighet til å kreve høyere pris på såfrø og de har enerett til å selge såfrøene. Som regel gjør patentene det forbudt for bønder å ta vare på såfrø fra egen avling, slik at de må kjøpe nytt såfrø hvert år. Andre selskap eller planteforedlere som vil forske videre på det patenterte materialet må som regel søke om tillatelse først fra patentinnehaveren. Patenter er et verktøy for kun de største aktørene fordi det kun er de som har råd til å søke om patent og ressurser til å håndheve sine patent.   

Hva er plantesortsbeskyttelse?

Plantesortsbeskyttelse, eller planteforedlerrettighet som det også kalles, er en egen form for immateriell rettighet som er utviklet spesielt med tanke på beskyttelse av plantesorter. Planteforedlere får gjennom plantesortsbeskyttelse enerett til kommersiell utnyttelse av sorter som oppfyller kravene til nyhet, atskillbarhet, ensartethet og stabilitet. Hvor omfattende eneretten til planteforedleren er, varierer noe fra land til land. De fleste utviklingsland har ikke hatt noen plantesortsbeskyttelse før de ble medlemmer av WTO, der land som ikke godtar patent på planter må innføre plantesortsbeskyttelse.

Det internasjonale samarbeidet om plantesortsbeskyttelse foregår hovedsakelig i The International Union for the Protection of New Varieties of Plants (UPOV) . UPOV-konvensjonen har blitt revidert flere ganger og hver gang har planteforedlerretten blitt styrket. Noen former for plantesortsbeskyttelse gir stort rom for bønders rettigheter til bruk av det beskyttede såmaterialet. Dette er blant annet tilfellet i India der bønder til og med har lov til å selge det beskyttede såmaterialet såfremt de ikke merker det med selskapets trademark. I Norge har bønder rett til å fritt bruke såvare fra egen avling uten å betale lisens.

Andre planteforedlere står fritt til å forske videre på beskyttede plantesorter. Dette gjør at plantesortsbeskyttelse har mindre negativ effekt på planteforedling enn det patenter har.

Hva mener Utviklingsfondet?

Utviklingsfondet er i mot patent på såfrø fordi det truer matsikkerheten ved å gjøre såfrø dyrere, gjør det vanskeligere med videre forskning og fordi patenter svekker bønders rettigheter. Vi mener at Norge bør beholde tilslutningen til UPOV-78. Utviklingsfondet er kritisk til norsk medlemskap i den europeiske patentorganisasjon (EPO) og til EPOs patentering av vanlige planter. Spesielt viktig er det at utviklingsland har anledning til å anerkjenne bønders rettigheter uten å bli presset til å innføre patenter og plantesortsbeskyttelse som begrenser bønders rettigheter. Norge bør derfor ikke inkludere noen krav om dette i sine handelsavtaler med utviklingsland.

Les mer:

• Brev fra Handelskampanjen til regjeringen om Immaterielle rettigheter i handelsavtaler
• Patentering av vanlige planter og dyr truer matsikkerheten
• Regjeringen vil ikke gå i mot omstridt brokkolipatent