Torsdag den 4. februar er det igjen tid for policymøte for Spires medlemmer. Vis at stemmen din teller og møt opp i 4. etasje i Miljøhuset i Grensen 9b, Oslo kl. 18.00 førstkommende torsdag.
Møtet vil handle om blant annet befolkningsvekst og økonomisk vekst, og du kan lese mer om temaene vi skal diskutere i innkallingen.

Canadiske myndigheter stoppet eksport av linfrø til Europa i september i år, da det ble kjent at det fantes spor av den genmodifiserte linfrøtypen Triffid, som har vært ulovlig å dyrke i Canada siden 2001. Situasjonen vi er inne i er alvorlig, og er med på å undergrave tilliten til maten vi spiser i Norge.

Genmodifiserte organismer er utbredt globalt. På det amerikanske kontinentet er genmodifisert mat en del av hverdagen til de fleste. Blant annet er over 80% av all mais og soya som produseres i USA genmodifisert. Ettersom mange fabrikerte matprodukter i dag inneholder enten soya eller mais, er dette viktig å ta stilling til også i Norge. Når vi nå vet at en ulovlig type linfrø har havnet i norske butikker burde vi stille spørsmål ved hva slags mekanismer som sørger for at vi som forbrukere vet at vi spiser mat uten spor av for eksempel GM-soya eller -mais.

En viktig ufordring verden står ovenfor i dag er tap av biologisk mangfold i landbruket. Det kan sees som et miljøproblem at GMO-avlinger monokultiveres. Monokultur er en trussel mot det naturlige og rike biologiske mangfoldet. Tre fjerdedeler av verdens fattige bor på landsbygda. Ved å kunne dyrke flere ulike sorter i landbruket, blir verdens befolkning, særlig de fattigste, mindre sårbare i forhold til klimaendringer. Tap av biologisk mangfold i jordbruket er en reell trussel mot matsikkerhet på verdensbasis og GMO er en viktig bidragsyter til denne utviklingen.

Ukontrollerbar spredning er et problem bønder står ovenfor i land der GM-produksjon er utbredt. Når en åker med GM-planter introduseres kan disse, som alle andre planter, spres og krysspollineres. For bønder som ikke ønsker GMO på sine åkre kan dette føre til at deres avlinger blir forurenset med modifiserte gener. Dette har ført til mange juridiske konflikter der bønder blir saksøkt av multinasjonale selskaper for å ha patenterte gener i avlingene sine. Spire mener at det heller burde være forurenser som betaler for forurensning. Den ukontrollerbare spredningen kan være en årsak til at vi nå har spor av GM-linfrø fra Canada i Norge og Europa. For første gang har Norge blitt et ”offer”. Vi mener at Norge bør kreve at GMO-selskaper internasjonalt skal stå juridisk og økonomisk ansvarlig for utgifter de påfører en tredje part.

Multinasjonale agroselskaper har klare økonomiske interesser i at flere land åpner for produksjon og import av GMO. Spire mener dette kan legge press på bønder og lands matsuverenitet i form av lobbyvirksomhet fra økonomisk sterke selskapers side. Det finnes mange eksempler på at bønder har kommet i et avhengighetsforhold med ved å ta opp lån for å kjøpe selskapenes patenterte frø og innsatsmidler, som de samme selskapene har monopol på. Også Norge er under kontinuerlig press for å åpne for import og dyrking. Til nå har Norge offisielt ikke åpnet for import av GMO, men uten et fungerende kontrollorgan er det vanskelig å stole på at importert mat fra land som har GMO-produksjon ikke er forurenset.

Spire krever sammen med Nettverket for GMO-fri mat og fôr, blant annet Utviklingsfondet, Oikos og Norges Bygdekvinnelag, at det foretas en gjennomgang av rutiner i Mattilsynet slik at norske forbrukere kan være trygge på at norske matvarer er testet og kontrollert for GMO. Frøene fra Canada har vært ulovlige å produsere siden 2001. Allikevel ble ikke dette oppdaget før de nådde Tyskland. Dette viser at det er nødvendig at Norge får et egnet organ, som Mattilsynet, med utstyr til å kunne teste GMO i importvarer til Norge.

 

Spire, Utviklingsfondets Ungdom, ser svært positivt på skiftet av miljøvernminister. Dette viser ett initiativ frå SV om å satse mer offensivt på miljø i siste del av regjeringsperioden. Slik Spire ser det, har miljødebatten hjemme hatt for lite fokus på globale klimaendringer som spesielt rammer land i sør. Spire håper at med tidligere utviklingsminister, Erik Solheim ved roret i miljøverndepartementet vil en prøve å løfte blikket utover Norges grenser. Spire krever at Norge skal lovfeste kutt i klimagassutslipp, fordi vi har et etisk ansvar for å gjennomføre reelle reduksjoner. Vi oppfordrer Solheim til ikke å glemme sine erfaringer med klimaflyktninger i Bangladesh, smeltende isbreer i Nepal eller tørkeområder i Malawi når han begynner i den nye jobben.  

aKutt 2007 krever:

•    At regjeringen ved lov forplikter seg til utslippsreduksjoner (50 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2020. Med utgangspunkt i 1990-nivå)
•    At det utarbeides trinnvise målsettinger for hvor mye som skal kuttes, fram mot 2020
•    At regjeringen forplikter seg til årlig å rapportere sine fremskritt overfor Stortinget
•    At regjeringen ved lov forplikter seg til at hovedandelen av utslippsreduksjonene skal foretas i Norge

Spire vil samle inn alle underskrifter og levere dem til regjeringen ved Helen Bjørnøy i løpet av høsten.
 

Norge må ta ansvar

Klimaendringene utgjør et globalt problem. Den oppvarmingen av atmosfæren vi nå er vitne til, vil få konsekvenser over hele kloden. Men verst vil konsekvensene bli for de fattigste utviklingslandene i sør. I Afrika er så mye som 70 prosent av den yrkesaktive befolkningen avhengige av landbruket for egen overlevelse. Dette skaper stor sårbarhet overfor variasjoner i nedbør og tørke. Samtidig bidrar manglende økonomiske ressurser og institusjonell kapasitet til å gjøre utviklingslandene mindre tilpasningsdyktige over ekstremvær og langsiktige endringer.

Norge slipper i dag ut dobbelt så mye klimagasser per innbygger som verdensgjennomsnittet. Vi slipper ut 10 ganger så mye som gjennomsnittet for India, og 120 ganger mer enn land som Burkina Faso og Mosambik. Dette gjør at Norge, sammen med andre land i nord, har et spesielt ansvar for å stanse den globale oppvarmingen. Samtidig har vi en solid økonomi som gjør det mulig for oss å handle. Hvis vi ikke har råd til å kutte, hvem har det da?

Hvorfor klimalov?

En lov er juridisk bindende og innebærer at en rettsinstans kan rette sanksjoner mot den som ikke overholder den. Hensikten bak en lovfesting av klimareduksjoner er å skape større forpliktelse og binding til å oppfylle de mål som blir satt. Vi ønsker mer enn tomme løfter. En lov vil være forpliktende ikke bare for den regjering som vedtar den, men også for kommende regjeringer. Slik kan en sikre kontinuitet i arbeidet med en av vår tids største utfordringer.

Hvordan kan en klimalov fungere?
Hovedhensikten med en klimalov er å sette et langsiktig mål for klimagassutslippene som er juridisk bindende. Fram mot det endelige målet må det utarbeides trinnvise målsettinger for hvor mye som skal kuttes i hver enkelt periode. Dette skal sikre en rimelig progresjon i arbeidet, og gjøre det mulig for resten av samfunnet å følge med i om regjeringen overholder forpliktelsene.

Hvor kommer ideen fra?

13. mars i år la Tony Blairs regjeringen fram et forslag om en ”Climate Change Bill”. Forslaget til en ny klimalov blir antakelig vedtatt neste år, og innebærer en målsetting om 60 prosents kutt innen 2050, og reduksjoner på mellom 26 og 32 prosent innen 2020 sammenlignet med 1990-nivå. Det skal opprettes femårige ”karbonbudsjetter” som legger begrensinger på hvor mye klimagasser Storbritannia kan slippe ut for hver periode. Et uavhengig organ skal overvåke prosessen, og dersom en regjering ikke oppfyller forpliktelsene etter loven eller overskrider budsjettet, skal den bli gjenstand for juridisk granskning og eventuelle sanksjoner.

Vi mener at Norge skal følge Storbritannias eksempel og utarbeide en tilsvarende lov for norske utslippsreduksjoner. Storbritannias lovforslag viser at dette ikke er noen utopi, men fullt ut gjennomførbart.

akutt krever;

1.    At regjeringen ved lov forplikter seg til 50 prosent kutt i klimagassutslippene innen 2020 (med utgangspunkt i 1990-nivå)

Dersom vi skal ha en sjanse til å begrense temperaturøkningen til 2° C, noe som i seg selv er en betydelig økning, må Norge redusere sine utslipp med så mye som 80 prosent innen 2050. Det er viktig at disse reduksjonene settes i gang raskt. Det skyldes dels tregheten i klimasystemet som gjør at temperaturen i atmosfæren fortsetter å øke lenge etter at vi ha kuttet utslippene, og dels at jo lenger i venter, dess raskere må vi kutte. Klimakampanjen 2007 krever derfor at Norge kutter sine utslipp med 50 prosent innen 2020.

2.    At det utarbeides trinnvise målsettinger for hvor mye som skal kuttes, fram mot 2020

I tillegg til det overordnede målet må det utarbeides planer for hvor mye som skal kuttes i hver periode fram mot 2020. Hver enkelt regjering vil dermed stå ansvarlig for å oppfylle planene i sin(e) periode(r).

3.    At regjeringen forplikter seg til årlig å rapportere sine fremskritt overfor Stortinget

Det er viktig at storting, opinion og presse kan overvåke den progresjon som gjøres, for å sikre at kuttene foretas som foreskrevet og for eventuelt å kunne stille regjeringen ansvarlig for manglende oppfyllelse. Derfor bør regjeringen utarbeide årlige rapporter som beskriver progresjonen i foregående år.

4.    At regjeringen ved lov forplikter seg til at hovedandelen av utslippsreduksjonene skal foretas i Norge

Den norske regjeringen har så langt ikke villet tallfeste hvor stor andel av utslippene som
skal kuttes i Norge. Det er viktig, ut fra etiske og moralske grunner, at hovedandelen
av utslippsreduksjonene foretas på hjemmebane. I hovedsak å basere seg på kvotekjøp er å lempe byrdene ved utslippsreduksjoner over på landene i sør. Samtidig sender vi et signal om at vi ikke er villige til å foreta de nødvendige kutt selv. Hvordan kan vi da forvente at andre land tar ansvar for sine utslipp?

Bli med i Spire og bidra til at vi når vår målsetning om 300 nye medlemmer i år! Den som verver flest nye medlemmer i år stikker i tilllegg av med en gjev premie på høstens stormøte.

         

  http://klima.blogg.no/